Beredskap, det å være forberedt til innsats for å møte uventede kritiske situasjoner. Forskjellige former for beredskap kan være redningsberedskap, oljeberedskap og forsvarsberedskap. Beredskap er vanligst brukt i forbindelse med militære og sivile tiltak som må utføres for å sette samfunnet i stand til å møte et eventuelt væpnet angrep eller en trussel om et slikt.
Innen totalforsvaret er alle beredskapstiltak, militære som sivile, koordinert i en militær og en sivil hovedberedskapsplan. Disse tar sikte på gradvis å gjennomføre samordnede sivile og militære tiltak som motvekt til den grad av militær trussel som landet kan bli stilt overfor frem til full mobilisering, som betyr at krigsfare er overhengende eller at landet er i krig. Det er regjeringen som har ansvaret for iverksettelsen av beredskapssystemet. Koordineringen skjer ved statsministerens kontor gjennom departementene med sine utøvende beredskapsorganer. Forsvarsdepartementets organ er Forsvarsstaben; under andre departementer kan være mer eller mindre permanente beredskapsråd og beredskapsnemnder. Et sentralt organ i forbindelse med beredskapssystemet er Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) under Justisdepartementet.
Lov av 14. des. 1956 med senere tilleggslover om forsynings- og beredskapstiltak tar sikte på å styrke og utnytte landets produksjons- og transportevne og sikre og fordele forsyninger av alle slag.
I militær språkbruk anvendes begrepet beredskap i en rekke forbindelser i sammenheng med en avdeling som er klar til aksjon, den tid som vil gå med inntil den kan være i aksjon og den særlige situasjon som styrken skal være beredt til å møte: beredskapsstyrke, å være på beredskap, ofte uttrykt i forbindelse med timer eller minutter, mobiliseringsberedskap, den tid som vil gå med til en nærmere angitt styrke er mobilisert; kuppberedskap, FN-beredskap, beredskapsammunisjon, ammunisjon som holdes klar ved avdelingene.
Beredskapsplanlegging
Beredskapsplanlegging tar sikte på å omstille samfunnet fra freds- til krigsforhold. Det politiske ansvaret for beredskapsplanleggingen ligger hos regjeringen ved statsministeren. Det faglige ansvaret for den militære beredskapsplanleggingen ligger hos Forsvarssjefen ved Forsvarsstaben. Det faglige ansvaret for den sivile beredskapsplanlegging ligger hos ledelsen for de enkelte forvaltningsorganer: departementer, direktorater, fylker og kommuner. Koordineringsrådet for sivilt beredskap og Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap skal samordne den sivile beredskapsplanlegging, som omfatter administrativ beredskap, økonomisk beredskap, sivilforsvar, helseberedskap og politi- og informasjonstjeneste. En rekke spesielle organer har til oppgave å koordinere den militære og den sivile beredskapsplanlegging på forskjellige felter.
Den militære beredskapsplanlegging tar sikte på å utnytte alle tilgjengelige militære ressurser, nasjonale og allierte, for et effektivt forsvar av Norge. Den sivile beredskapsplanlegging skal bl.a. forberede en omstilling av det sivile samfunns ressurser, administrasjon, produksjon, kommunikasjoner m.m. fra freds- til krigsøkonomi. Lov om forsynings- og beredskapstiltak av 14. des. 1956 gir myndighetene hjemmel for denne omstillingsprosessen. Videre går den sivile beredskapsplanleggingen ut på å beskytte viktige anlegg som industri, kraftforsyning m.m., og beskyttelse og hjelp til sivilbefolkningen gjennom et sivilforsvar. Den sentrale ledelse av Sivilforsvaret ligger hos Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap.
Lovgivning
Lovgivning, se beredskapslovene.