Srebrenica-massakren er en massakre utført av bosnisk-serbiske styrker i byen Srebrenica i Bosnia-Hercegovina i 1995, der rundt 8000 bosniakiske gutter og menn ble drept. Massakren er regnet som en av de verste krigsforbrytelsene i Europa etter andre verdenskrig.
Massakren
Under Bosnia-krigen hadde befolkningen i Srebrenica vokst fra cirka 30 000 til cirka 70 000, etter stor tilstrømning av flyktninger. FN hadde erklært Srebrenica som en «sikker sone», men byen ble likevel offer for en bosnisk-serbisk offensiv i juli 1995, der rundt 8000 bosniakiske gutter og menn ble massakrert av serbiske soldater.
Rettsoppgjør
Det internasjonale krigsforbryterdomstolen for det tidligere Jugoslavia slo fast at massakrene i Srebrenica var folkemord og forbrytelser mot menneskeheten og at ansvaret lå hos ledere innen den bosnisk-serbiske hæren.
Ratko Mladić var øverstkommanderende i den bosnisk-serbiske hæren under Bosnia-krigen.
I 2016 dømte krigsforbryterdomstolen Radovan Karadžić til 40 års fengsel for folkemord og forbrytelser mot menneskeheten. I 2017 dømte det samme tribunalet Ratko Mladić til livsvarig fengsel for folkemord, krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten og for å ha ledet «et felles kriminelt prosjekt med sikte på å fjerne alle ikke-serbere fra Republika Srpska», de serbisk-etniske kontrollerte delene av Bosnia-Hercegovina.
Også andre, mindre framtredende, offiserer i den bosnisk-serbiske hæren ble dømt for folkemord eller medvirkning til folkemord.
Serbiske reaksjoner
Den serbiske nasjonalforsamlingen ba i 2010 om forlatelse for ikke å ha gjort nok for å hindre overgrepene. Hverken nasjonalforsamlingen eller andre offisielle serbiske organer har anerkjent massakrene som folkemord, men bruker uttrykk som «forbrytelser» og «grusomheter». Den mangeårige presidenten for den serbiske entiteten i Bosnia-Hercegovina, Milorad Dodik, har kalt det en myte å omtale hendelsene i Srebrenica som folkemord.
Identifisering av ofrene
Arbeidet med å identifisere ofrene ble vanskeliggjort ved av overgriperne hadde skult sporene etter massakren. Likene var samlet og lagt i et stort antall massegraver, ofte langt unna åstedene for drapene. Massegravene ble identifisert ved hjelp av satelittfoto. Etterforskerne fant fram til åstedene for drapene ved å analysere jord, tøystykker og beinrester.
Av de 7833 savnede fra Srebrenica er nærmere 7000 identifisert, nesten alle gjennom DNA-analyser.
Kritikk
I april 1993 hadde FNs sikkerhetsråd vedtatt at Srebrenica skulle være en sikker sone der det ikke skulle forekomme væpnede angrep og handlinger. En UNPROFOR-styrke ble sendt inn i området som fredsbevarende styrke. Det har seinere kommet kritikk mot disse FN-styrkene for ikke å ha gjort nok for å trygge sivilbefolkningen. Det var nederlandske FN-soldater som var utplassert som fredsbevarende styrker da massakren skjedde. De hadde varslet UNPROFOR om uholdbare tilstander i området etter at de bosnisk-serbiske styrkene hadde omringet området, men det førte ikke fram.
Overlevende og slektninger av ofrene har gått til rettsak mot Nederland og FN for å ikke ha oppfylt sin forpliktelse til å avverge drapene. I 2014 dømte en nederlandsk domstol landets regjering skyldig i dødsfallet til 300 ofre. Dette ble tre år seinere modifisert av en nederlandsk ankedomstol, som slo fast at det var 70 prosent sannsynlighet for at drapene hadde skjedd uansett.