Bjørkeslekta er en planteslekt i bjørkefamilien. Dette er trær og busker som feller løvet om høsten. I Norge har vi tre arter; bjørk (også kjent som vanlig bjørk eller dunbjørk), dvergbjørk og hengebjørk.
Slekta har mer enn 60 arter i den nordlige tempererte sonen. Her danner de vidstrakte skoger, enten ren bjørkeskog eller blandingsskog sammen med andre løvtrær og med bartrær.
Beskrivelse
Blomstene sitter i enkjønnete rakler, men begge kjønn finnes på samme tre (sambu). Hannraklene dannes allerede høsten før de blomstrer og overvintrer, mens hunnraklene utvikles om våren. Fruktene er små nøtter med flat vingekant slik at de kan spres med vinden.
Arter
Bjørk, tidligere også kalt vanlig bjørk (Betula pubescens) er trolig Norges mest individrike treslag og finnes over hele landet med to underarter, dunbjørk og fjellbjørk. Hengebjørk eller lavlandsbjørk (Betula pendula) er vanlig i lavlandet særlig på Østlandet. Dvergbjørk (Betula nana) er lave busker som hovedsakelig finnes i fjellet.
De tre norske bjørkeartene er svært formrike. De danner dessuten en rekke hybrider seg imellom, slik at det ofte kan være vanskelig å bestemme de forskjellige formene. Ingen av bjørkeartene blir særlig gamle, neppe mer enn 300 år.
Pollenallergi
Bjørka sprer pollen gjennom luften. Mange er allergiske mot bjørkepollen. Bjørkepollensesongen starter om våren en stund etter or og hassel, men tidspunktene varierer mye fra år til år og fra sted til sted.
Prydtre
I parker og ved hus plantes ofte våre treaktige bjørker. Gamle, store individer av hengebjørk får dekorative, hengende greiner. Den nordamerikanske papirbjørka, Betula papyrifera, som har kritthvit never brukes også en del som prydtre. En vakker variant av hengebjørk med flikete blad, ornäsbjørk, Betula pendula var. dalecarlica, vokser i Norge vilt eller forvillet i Ullensaker, Ringebu og på Veøy i Romsdalen. Den blir av og til plantet i hager. Det er flere andre typer (varieteter) av hengebjørk med flikete blader som bare finnes i kultur (kultivarer). Disse har opprinnelse lenger sør i Europa og er ikke like hardføre som ornäsbjørk.
Skader og sykdommer på bjørk
Mange insekter gjør skade på bjørkens blader, som bjørkebladbille, bjørkebladruller, bjørkefrostmålerlarver og fjellbjørkemåler. Andre gjør skade på barken, som bjørkesplintborer eller bjørkevedfluelarver. Bjørkerust er en soppsykdom som gjør bladene gule før høstens normale fargeskifte. Et kraftig angrep kan også medføre tidlig bladfall. Fargestoffer fra soppen småsporet grønnbeger kan farge bjørkeveden irrgrønn, se grønnved. Kjuker forårsaker stammeråte, se poresopper. De kompakte, runde klasene av kvister man ofte kan se på bjørk, heksekoster, skyldes angrep av sekksporesoppen Taphrina betulina.
Bjørkeved
Bjørk har ingen kjerneved. Veden er gulaktig med et svakt rødlig skjær. Porene er små og strukturen blir derfor temmelig homogen, men man finner ikke sjelden trær med flammet ved. Enkelte ganger kan det også forekomme feil i celledannelsen som følge av spesielle egenskaper i kambiet, slik at cellene krøller seg og haker seg i hverandre. Dette gir et urolig, men særpreget mønster og kalles masurved eller valbjørk. Slik ved har tidligere vært benyttet på grunn av sitt utseende dels til bordplater og skapdører, dels til skaft på kniver og stemjern fordi det ikke så lett sprekker ved slag.
Bjørkevirket veier ved 15 prosent fuktighet cirka 0,63 gram per kubikkcentimeter. Det er temmelig sterkt og elastisk og er bra egnet for bøying. Det er imidlertid ikke holdbart under fuktige forhold. Virket er lett å bearbeide og brukes til en rekke formål som møbler, verktøy, redskaper, parkett, stigetrinn, leketøy, ispinner og i stor utstrekning til kryssfinér, særlig fra Finland. Bjørk brukes også til brensel og celluloseproduksjon.
Bruk og overtro i gammel tid
Barken er rik på garvesyre, så den brukes til garving. Det ytre barklaget, neveren, brukes til taktekking. Løv og kvist ble før brukt til krøtterfôr. I eldre tid laget man enkelte steder «bjørkolje» av neveren til bruk mot sykdommer på dyr. Folk trodde også at bjørk hadde magisk virkning i seg selv, som når de pisket byttinger med bjørkeris eller slo i jorden med bjørkekvister for å drive bort skadeinsekter eller trollskap.