Riksriddere var i det tysk-romerske riket betegnelse på en gruppe lavadelige slekter som hadde riksumiddelbar status, det vil si at de var direkte underlagt keiserens overhøyhet. Riksridderne var imidlertid ikke anerkjent som en egen riksstand og hadde derfor heller ikke rett til å møte i riksdagen. Riksridderslektene var likevel den mest tallrike gruppen blant keiserens umiddelbare undersåtter. Da riket ble oppløst i 1806 fantes det omkring 350 slike slekter, som til sammen styrte nær 1700 territorier, svært mange av dem begrenset til en enkelt borg eller en husklynge og noen få dekar jord.
Etter Martin Luthers opprør mot den katolske kirken omkring 1520 ble flere fremstående riksriddere, blant dem Ulrich von Hutten og Franz von Sickingen, engasjert i den protestantiske motstanden mot keiseren, og i årene 1522–1523 ledet de «ridderopprøret», en aksjon som inspirerte bondekrigen som fulgte i årene etterpå. En annen berømt ridder, Götz von Berlichingen, ble overtalt av bøndene til å være deres opprørsleder, men skiftet snart side og sluttet seg til keiseren. Under trettiårskrigen var riksridderen Gottfried von Pappenheim en av keiser Ferdinand 2.s fremste hærførere inntil han ble drept i slaget ved Lützen i 1632.
De tallrike riksridderslektene fungerte fra 1500-tallet som en viktig rekrutteringsbase for rikets offiserskorps, men representanter for slektene gjorde seg også gjeldende som vitenskapsmenn, diplomater og politikere. Riksridderstandens dager var likevel talte. I 1803 lyktes de større nabofyrstedømmene Bayern og Württemberg i å legge under seg en rekke av riddergodsene, til tross for at den nå maktløse keiseren erklærte overtakelsen for ulovlig, og denne endringen ble bekreftet etter riksoppløsningen i 1806 og ved rekonstruksjonen av de tyske statene under Wienkongressen i 1815.
Opprinnelse
Riddervesenet i middelalderen blir av historikerne oppfattet som en sentral del av den samfunnsordningen som kalles føydalismen, men selve tittelen har røtter tilbake til Romerriket, der equites (latin, 'krigere til hest'), som opprinnelig ble rekruttert fra patrisierklassen, var en viktig del av det totale krigsmaskineriet og etter hvert fkk status som en egen stand.
I flere av de statsdannelsene som oppsto etter oppløsningen av det vestromerske riket på slutten av 400-tallet evt., praktiserte fyrstene å knytte ryttersoldatene til seg gjennom å gjøre dem til vasaller og gi dem og deres mannlige etterkommere arvelig ridderstatus, mot at slektene forpliktet seg til å tjenstgjøre i fyrstenes kriger. Det finnes derfor spor av en ridderklasse både i det karolingiske og det østfrankriske riket.
I det tysk-romerske keiserriket ble ansvaret for å stille mannskaper til krigføring tidlig overlatt til de lokale fyrstene, selv om keiserens direkte ryttervasaller fortsatt utgjorde en viktig del av rikets hærstyrke. Et riksumiddelbart ridderskap oppsto først i senmiddelalderen, og da først og fremst i de sørvestlige delene av rikets tyskspråklige områder (Franken og Schwaben), der de gamle stammehertugslektene var utdødd eller hadde mistet sin makt.
Tidligere ble det antatt at riksridderskapet oppsto gjennom en sammensmelting av de eldre kategoriene friadel (tysk Edelfrei) og ministeriales (ikke-adelige embetsmenn som fungerte som keiserens rådgivere og lokale representanter). Nyere forskning tyder på at den sistnevnte gruppen aldri utgjorde noen stor andel av riksridderslektene, men at mange av ministerialene gradvis oppnådde friherrestatus.
Organisering, rettigheter og funksjon i riket
Det var i løpet av de knapt 200 årene mellom den siste stauferkeisers død (1254) og habsburgkeiseren Fredrik 3.s tronbestigelse (1452) at riksridderne oppnådde å bli anerkjent som en egen, riksumiddelbar gruppe av vasaller, men uten at de dermed fikk plass i riksdagen. Som selvstendig korporasjon ble de anerkjent i 1495, men det var først i 1577 de fikk status som en egen adelig gruppe i riket, corpus equestre (latin, 'riddergruppen'). Det fikk likevel fortsatt ingen betydning for deres representasjon i riksdagen eller innflytelse på riksdekkende saker, til tross for at de fikk sin status offisielt bekreftet gjennom freden i Westfalen i 1648.
På midten av 1500-tallet hadde riksridderne organisert seg i 14 lokale enheter (tysk Ritterorten, fra 1600-tallet kalt kantoner), som fra 1577 ble samlet i tre ridderkretser etter deres geografiske tilhørighet – den frankiske, den schwabiske og den rhinlandske krets. En femtende sammenslutning, som omfattet riksridderne i Nedre Elsass, sto utenfor kretsinndelingen; disse områdene ble i 1680 avstått til Frankrike og ridderne der ble dermed den franske kongens vasaller.
Kantonene fungerte som lokale forvaltningsorganer, som også førte tilsyn med at ridderne overholdt de rettigheter og plikter som gjaldt for ridderstanden. Ridderslektene var fritatt for riksdekkende skatter og plikten til å innkvartere soldater, men de kunne selv skattlegge sine egne leilendinger. Rettighetene som ridderslektene hadde ervervet gjennom sitt direkte vasallforhold til keiseren, omfattet blant annet politi- og domsjurisdiksjon over egne undersåtter, rett til å slå lokal mynt og fastsette lokale skatter og avgifter, samt rett til å bygge festninger, føre krig, sende ambassadører og inngå traktater med andre herskere, men mange av disse rettighetene var i virkeligheten papirbestemmelser som hadde liten praktisk betydning.
Etter reformasjonen forble mange av riksridderslektene katolske, og de utgjorde etter hvert en betydelig del av keiserens og pavekirkens støttespillere i riksterritoriene utenfor Østerrike og Bayern.