Snøbrett er en bred plate av kunststoff med trekjerne og metallkanter til snøkjøring, en slags ski.
Man står nesten sidelengs på brettet og manøvrerer ved hjelp av tyngdeoverføring. Avhengig av bruksområdet er snøbrett 110 til 190 centimeter lange og 14 til 34 centimeter brede, med mer eller mindre innsving på midten. Alle brett er oppbøyde foran, mange også bak.
Brett for fristilkjøring er korte med tupper i begge ender, mens brett for frikjøring i bakker eller løssnø er lengre og stivere. Alpine brett har tupp bare foran, stor innsving på midten og er ofte asymmetriske. Bindinger og sko for fristilkjøring er relativt myke, mens man i alpin kjøring bruker stive sko og faste platebindinger.
Øvelser
I fristil bedømmes kjøringen av dommere. Halfpipe kjøres i en jevnt hellende og rett bane formet som en bred U med bratte vegger (loddrette på toppen). Man kjører nedover banen fra vegg til vegg og utfører kunstferdige og akrobatiske momenter i luftige hopp over veggen når man vender. Høyden på hoppene er viktig. I slopestyle fremvises lignende momenter i en åpnere arena. I hopp (big jump) brukes et stort spretthopp, og hopperen bedømmes for kunstøvelser i luften.
I alpine grener skal man, som i alpin skiidrett, kjøre raskest mulig gjennom en svingende løype med porter. Øvelser er storslalåm, parallellstorslalåm og parallellslalåm. En nyere øvelse er snøbrettcross (boardercross), hvor fem til seks løpere starter samtidig og kjører ned en løype med kuler, hopp, portflagg og doseringer. Frikjøring foregår ofte i løssnø i bratte fjellsider, med bedømmelse av kjøreteknikk, kjørelinje, kontroll og så videre.
Historikk og organisering
De første snøbrettene ble laget i USA i 1960-årene med utgangspunkt i surfbrett og rullebrett. Dyktige skatere som Steve Caballero og Bert Lamar gjorde snøbrettkulturen kjent internasjonalt etterhvert som konkurransekjøring ble vanlig utover på 1980-tallet (den første snøbrettkonkurransen ble gjennomført 1981 i Colorado) og sporten slo igjennom internasjonalt. Det internasjonale forbundet International Snowboard Federation (ISF), ble stiftet i 1991, nedlagt i 2002 og etterfulgt av World Snowboarding Federation (WSF) samme år. ISF arrangerte årlige verdensmesterskap fra 1993 (uoffisielt fra 1987), samt verdenscup og EM i de forskjellige øvelsene. Det internasjonale skiforbundet (FIS) har også snøbrettkjøring på programmet, med verdenscup og VM (fra 1996). Snøbrett har vært OL-idrett fra 1998.
I begynnelsen ble snøbrettkjørere oppfattet som outsidere, en undergrunnsbevegelse, som lenge ikke hadde tilgang til skianleggene og i stedet kjørte off-piste. Men etterhvert som snøbrettkjøring ble kommersialisert og stadig flere brettkjørere kom til, fikk de tilgang til skianleggene, og skianleggene la til rette for brettkjørere med fun park (avgrensede områder med innslag av for eksempel big jump, halfpipe, trails etc.).
Før snøbrett ble kommersialiert, ble det også eksperimentert med ulike typer brett og bindinger, med blant annet bruk av styrefinner og snor. Det første kjente brett ble lansert i 1929 av Jack Burnett. I 1966 ble den såkalte snurferen lansert, som ble produsert i et opplag på cirka 100 000 og som innledet snøbrett-revolusjonen utover på 1970- og 1980-tallet.
Tre legender
Det er gjerne tre banebrytende personer innenfor den kommersielle snøbretthistorien. Det er Dimitrije Milovitch, som i 1975 lanserte winterstich, som er kjent for sin karakteristiske swallowtail (svalehale). Den andre er den kjente skateren og surferen Tom Sims som utviklet brettmodellen videre og tilpasset den også til jenter. Den tredje er Jake Burton Carpenter, som lanserte sitt brett i 1979, som bestod av lønnefinér og med binding med styrefinne bak. Særlig Sims og Burton er kjente brettnavn i dag som førte brettutviklingen videre, og som ble en storindusti midt på 1980-tallet da brettet ble utstyrt med stålkanter, high back-binding og med twin-tip.
I Norge
Snøbrettkjøring kom til Norge mot slutten av 1970-årene, og fikk i 1990-årene en sterkt økende popularitet, både som fritidsaktivitet og konkurranseidrett. Den nevnte snurferen ble importert til Norge på 1970-tallet, samtidig som det fantes mindre snøbrettmiljø i Molde og Oslo hvor det ble eksperimentert med egne hjemmelagde brett. I Norge var det forbud mot brett i norske skianlegg frem til 1985.
NM er blitt arrangert fra 1986.
Norges Snowboardforbund ble stiftet i 1987 og opptatt som utvalg i Norges Idrettsforbund og Olympiske Komité (NIF) i 1996. Forbundet ble eget særforbund i 1999. Særforbundet hadde cirka 5000 medlemmer i rundt 70 klubber i 2006. I 2018 ble Snowboardforbundet en del av Brettforbundet, bestående av brettidrettene snowboard, skateboard og surfing i Norge.
Mange snøbrettkjørere er også uorganiserte, og man regner med at det er cirka 250 000 brettkjørere i Norge.
Norske snøbrettutøvere har gjort seg sterkt gjeldende internasjonalt, blant annet Terje Håkonsen, Daniel Franck, Stine Brun Kjeldaas, Kim Christiansen, Tor Bruserud, Kjersti Østgaard Buaas, Silje Norendal, Ståle Sandbech og Andreas Ygre Wiig.
Begreper og slanguttrykk innenfor snøbrettkulturen
Det finnes en del begreper knyttet til sporten som vises til under i alfabetisk rekkefølge.
Air - triks man gjør i luften.
Alpint - en hovedgren og konkurranseform hvor man carver brettet (kjører på kant) og kjører porter.
Backside - at du roterer med ryggen først, dvs. med venstre foten fremst på brettet, og roterer brettet mot høyre.
Fakie - å kjøre med kroppen i motsatt posisjon på brettet enn det man vanligvis gjør.
Comp - slanguttrykk for competition, konkurranse.
Downhill - å kjøre så fort som mulig ned en bratt bakke.
Fat - et triks som går høyt eller langt.
Freestyle - en hovedgren og konkurranseform hvor kjører skal beherske ulike elementer i løypen, som slopestyle, halfpipe, quarterpipe og big jump.
Frontside - det motsatte av backside, se over.
Funbox - en større ansamling av snø, og kan ha ulike utforminger.
Funpark - lekeplass for snowboardere på et avgrenset og tilrettelagt område i bakken.
Goofy - kjører med den høyre foten foran på brettet.
Halfpipe - både en konkurranseform og en innretning i bakken. Direkte oversatt: et halvt rør. I konkurranser er hellingen i bakken vanligvis 15-20 grader og veggene kan være opptil syv meter høye, såkalt superpipe.
Indy Grab - tar på forsiden av brettet med den bakerste hånden.
Jam - flere kjører sammen.
Leash - stropp eller reim mellom bindingen og foten sikrer at brettet ikke fyker av gårde ved fall.
Lump - en kunstig bakke som man kjører på.
Nose - nese, fremme på brettet.
Nosedrag - tåkanten på brettet tar nedi bakken.
Nosepress - presser brettet i vinkel slik at man kjører med fremste del av brettet oppe fra bakken.
Noob - en nybegynner, brukt nedlatende.
Ollie - vippe brettet slik at man løfter både nesen og halen på brettet i luften.
Plank - kallenavn på snøbrettet, ofte brukt om gamle brett.
Quarterpipe - et kvart rør. Også konkurransegren.
Rabitt - en eldre person som kjører brett uten å gjøre triks.
Rails - et stålrør, trær eller andre objekter som brukes til å skli (eng. slide) på med brettet.
Regular - kjører med venstre foten foran på brettet, som er det mest vanlige.
Sketchy - vågalt, og viser til en som bare så vidt klarer å lande et triks uten å falle.
Slopestyle - en konkurranseform hvor man skal beherske en løype med elementer som hopp og rails med ulik vanskelighetsgrad.
Snowboardcross - en konkurranseform hvor man blander freestyle og carving, og hvor målet er å komme først i mål.
Tail - hale, bak på brettet.
Taildrag - hælkanten på brettet tar nedi bakken.
Tailpress - presser brettet i vinkel slik at man kjører med bakre del av brettet opp fra bakken.
Warped - et vanskelig terreng og underlag å kjøre på.
Yard sale - når en utøver faller så hardt at utstyret løsner.