Janelle Monáe er en amerikansk artist og skuespiller, født og oppvokst i Kansas City. Musikken til Monáe er i grenselandet mellom sjangre som pop, R&B og soul. Hun har blitt nominert til flere Grammypriser.
Monáe slapp sitt første album The Audition i 2003 på sitt eget plateselskap, Wondaland Arts Society. Platen fikk lite oppmerksomhet og det ble trykket mindre enn 500 fysiske kopier totalt, noe som har gjort den til et samleobjekt i ettertid. Monáe bidro i 2006 på OutKasts sjette album Idlewild, og fikk platekontrakt med Bad Boys Records samme år. I 2007 gav Monáe ut minialbumet Metropolis: Suite I (The Chase), som er første del av konseptalbumserien Metropolis. Sangen Many Moons ble nominert til Grammyprisen i kategorien «best urban/alternative performance» i 2009. I 2010 utga Monáe albumet The Archandroid, som utgjør del to og tre av Metropolis serien. Albumet ble nominert til Grammyprisen for beste R&B album, og nådde i Norge 22. plass på VG-lista. Monáes tredje album The Electric Lady ble utgitt i 2013, og utgjør fjerde og femte del av Metropolis serien. The Electric Lady debuterte på femteplass på den amerikanske Billboard-lista, og Erykah Badu bidro på albumets første singel Q.U.E.E.N. I Norge klatret The Electric Lady til 16. plass på VG-lista.
Tredjealbumet, Dirty Computer, ble utgitt i 2018. En 46 minutter lang film med samme navn fulgte albumet. Dirty Computer ble nominert til Grammy i kategorien «Album of the Year», og nådde 18. plass på VG-lista Topp 40 album.
Monáe har opptrådt flere ganger i Norge, blant annet under Øyafestivalen (2008, 2011 og 2014), Moldejazz (2012), og Slottsfjellfestivalen (2012). Ved siden av musikkarrieren har Monáe medvirket til flere filmer som skuespiller, blant annet med fremtredende roller i Hidden Figures (2016), Harriet (2019) og Moonlight (2016). Sistnevnte vant Oscarprisen for beste film i 2017.
Musikkstil
Monáe operer i et musikalsk landskap som kombinerer pop, R&B, soul, funk og hiphop. Hun blander stiluttrykk fra 1960-tallet og 1970-tallet med en mer moderne popstil, og innspillingene hennes består ofte av en blanding av analoge og digitale instrumenter. En tilknytning til hiphop er tydelig blant annet på låta Tightrope (2010), der tidligere OutKast medlem Big Boi også bidrar. Monáes vokalstil spenner et bredt spekter, fra et rytmisk funkuttrykk som kan sammenlignes med James Browns stemmebruk til mer melismatisk sang som er typisk for moderne soul og R&B.
Kjønnsidentitet og afrofuturisme
Monáe er kjent for å utfordre kjønnsnormer gjennom sine musikkvideoer og sceneopptredener, blant annet gjennom bruk av klær, hårfrisyrer og kroppsspråk som spiller på maskuline koder. Hun har uttalt støtte for LHBT-personer og LHBT-rettigheter, og identifiserer seg selv som bifil og panseksuell. I 2020 brukte Monáe emneknaggen #Iamnonbinary til støtte for personer med ikke-binær kjønnsoppfatning, dog har hun i etterkant presisert at hun ikke har noen preferanser når det kommer til personlig pronomen.
Monáe regnes blant representantene for afrofuturisme innen populærmusikk. Afrofuturisme har opphav i afroamerikanske miljøer i USA, og består av filosofiske strømninger og estetiske uttrykk som vever sammen elementer fra vitenskap, teknologi og historie til en kritikk av afroamerikaneres historiske og nåværende posisjon i samfunnet. Hos Monáe finner vi afrofuturistiske tendenser i Metropolis-serien, som baserer seg på et fiktivt science fiction-univers inspirert av Fritz Langs kjente film med samme navn. Serien forteller historien om Monáes alter ego Cindi Mayweather, som presenteres som en androide. Science fiction og afrofuturistiske elementer er fremtredende i Monáes albumtitler og låttitler, bildemateriale, og musikkvideoer. Eksempler på det siste inkluderer Many Moons (2010), Q.U.E.E.N. (2013) og PrimeTime (2013).
Eksterne lenker
Litteratur
- Steinskog, Erik (2017). Afrofuturism and Black Sound Studies: Culture, Technologies, and Things to Come. Basingstoke: Palgrave Macmillan.