Sør-Sudan er en republikk i Øst-Afrika. Landet grenser mot Sudan i nord, Etiopia i øst, Kenya og Uganda i sørøst, Den demokratiske republikken Kongo i sørvest og Den sentralafrikanske republikk i vest.
Sør-Sudan ble erklært som selvstendig stat 9. juli 2011 etter en folkeavstemning hvor flertallet stemte for en løsrivelse fra Sudan. Siden desember 2013 har landet vært rammet av en borgerkrig utløst av en konflikt mellom president Salva Kiir Mayardit og visepresident Riek Machar.
Hovedstaden er Juba og offisielt språk er engelsk.
Geografi og miljø
Sør-Sudan er en innlandsstat og ligger mellom 3° og 12° N og 23° og 35° Ø. Med et areal på 619,745 kvadratkilometer er Sør-Sudan et mellomstort land i Afrika.
Landskapet består av tropiske skoger, sumper og gressland.
De sentrale og nordlige delene av landet ligger rundt 400 meter over havet. Det er fjellområder i sørøst, sør og vest. Mount Kinyeti (3187 meter over havet) i Imatongfjellene på grensen til Uganda er det høyeste fjellet i Sør-Sudan.
Elven Den hvite Nilen renner gjennom landet fra sør til nord. De første 160 kilometerne fra Nimule på grensen til Uganda til hovedstaden Juba fosser elven ned fra fjellene, og heter her Bahr el-Jebel (Fjell-Elven på arabisk). Fra Juba er elven navigerbar nordover til Sudan. Omlag 150 kilometer lenger nord renner elven ut i Sudd – verdens største sump som har en gjennomsnittlig overflate i løpet av året på 30 000 kvadratkilometer.
I den nordlige enden av Sudd ligger Nosjøen. Når elven renner ut av innsjøen kalles den for Den hvite Nilen. Den hvite Nilen renner først østover, men den snur seg mot nord etter sammenløpet med Sobat etter cirka 115 kilometer.
Det er et rikt dyreliv i Sør-Sudan som inkluderer løve, leopard, gepard, elefant, sjiraff, sebra, neshorn, bøffel, flodhest og krokodille.
I grenseområdene mellom Sudan og Sør-Sudan fins det betydelige oljeforekomster.
Folk og samfunn
Det offisielle innbyggertallet på 8,2 millioner stammer fra en omstridt folketelling fra 2008, og kan i realiteten være så høyt som 9,28 millioner.
Det er stor etnisk og språklig diversitet i Sør-Sudan. De største etniske gruppene er dinka, nuer og shilluk, og disse folkene snakker alle språk som tilhører nilo-saharaspråkene. Disse tre etniske gruppene bor i de nordlige og sentrale delene av landet, i området rundt Den hvite Nilen, i Sudd og langs Bahr al-Arab.
Andre store etniske grupper er azande og banda som snakker språk tilhørende språkfamilien Niger-Kongo. Begge folkene bor i den sørvestlige delen av landet; azande langs grensen mot Den demokratiske republikken Kongo og bandaene langs grensen mot Den sentralafrikanske republikk.
De fleste folkene i Sør-Sudan tilhører fortsatt tradisjonelle religioner, men det er også en kristen minoritet der, ettersom forskjellige kristne misjoner fra Nord-Amerika og Europa har vært aktive i landet siden midten av 1800-tallet. Det finnes også noen få muslimer i Sør-Sudan.
- Les mer om Sør-Sudans befolkning og Religion i Sør-Sudan.
Stat og politikk
Den første presidenten i Sør-Sudan og nåværende statsoverhode er Salva Kiir Mayardit, tidligere visepresident i Sudan. Han ble demokratisk valgt for en fireårig periode berammet fra 2011 til 2015.
Sommeren 2013 kastet president Kiir hele regjeringen – inkludert visepresidenten Riek Machar. I desember samme år oppildner Machar hæren om å utføre et kupp i landet. Spliden mellom Kiir og Machar fører allerede til etniske spenninger ettersom presidenten og visepresidenten kommer fra to etniske grupper, dinka og nuer, som har en lang historie av voldelig konflikt.
- Les mer om Sør-Sudans forsvar.
Historie
Det var ingen statsdannelser i dagens Sør-Sudan i førkolonial tid. Dagens befolkning består av mange forskjellige etniske grupper, og de har alle sin egen forhistorie. Det har nesten ikke vært gjort arkeologiske undersøkelser i landet, så historien før 1500 er ukjent. Det er knyttet forventninger om at fremtidige arkeologiske registreringer og utgravninger vil avdekke mer av menneskenes liv i Sør-Sudan i fortiden. Tiden fra 1500-tallet og frem til dagens Sør-Sudan ble okkupert av britene og egypterne på slutten av 1800-tallet er bare kjent gjennom muntlig overleverte beretninger og et sparsomt skriftlig kildemateriale.
Den moderne statsdannelsen Sudan ble formet under egyptisk og britisk styre i kolonitiden (1898–1956), med egne administrasjoner for henholdsvis den nordlige og sørlige delen, som i praksis ble styrt som to separate kolonier. Sør-Sudan var lite integrert i moderniseringen av Sudan, og like som den geografiske avstanden mellom nord og sør var stor, var de kulturelle skillelinjene betydelige. Mens Nord-Sudan raskt tilpasset seg det egyptisk-britiske styret, var motstanden større i Sør-Sudan; også dette bidro til en mindre grad av modernisering i sør, hvor mer innsats gikk med på å styre området.
Sør-Sudan deltok i den sudanske kampen for selvstendighet fra britisk kolonistyre, som like fullt i hovedsak ble drevet i nord. Sudan ble selvstendig republikk fra 1. januar 1956, og Sør-Sudan ble en integrert landsdel. I Sør-Sudan ble dette starten på en politisk kamp for selvstyre som først ble avsluttet med oppnåelsen av selvstendighet i 2011.
Siden desember 2013 har landet vært rammet av en borgerkrig utløst av en konflikt mellom president Salva Kiir Mayardit og visepresident Riek Machar.
- Les mer om Sør-Sudans historie og Borgerkrigen i Sør-Sudan.
Kunnskap og kultur
Det var ingen skoler i Sør-Sudan før området ble del av Det anglo-egyptiske kondominatet. Den første skolen ble opprettet i Wau i 1903 for sønner av soldater og embetsmenn. Den første misjonærdrevne skolen, Wau Industrial School, ble åpnet samme sted året etter. De angloegyptiske kolonimyndighetene prioriterte ikke utdanning av de lokale barna, og i 1920 var det fortsatt bare rundt 500 elever ved noen få skoler i dagens Sør-Sudan. Undervisningsspråket var engelsk og kristendomslære utgjorde en stor del av pensum.
Etter Sudans selvstendighet i 1956 tok departementet for utdanning over alle misjonsskolene i dagens Sør-Sudan og integrerte dem innenfor det nasjonale utdanningssystemet med et program for å erstatte engelsk med arabisk som undervisningsspråk.
Mange skoler ble bygget i Sør-Sudan da regionen var under selvstyre etter Addis Abeba-avtalen i 1972, men de fleste av disse ble ødelagt under den andre sudanske borgerkrigen (1983–2005).
Universitetet i Juba ble grunnlagt i 1975 som det første i Sør-Sudan. Under den andre borgerkrigen ble campus flyttet til Khartoum i Sudan, men flyttet tilbake til Juba i 2011 som følge av at Sør-Sudan ble en selvstendig stat.
Etter flere tiår med krig er utdanning en av de store utfordringene for Sør-Sudan. Analfabetisme er utbredt i store lag av befolkningen ettersom mulighetene for skolegang har vært små.
Sør-Sudan og Norge
Sør-Sudan er representert i Norge ved sin ambassade i Oslo, mens Norge er representert i Sudan ved Den kongelige norske ambassaden i Juba.
Norge har gjennom en årrekke engasjert seg i konflikten i Sudan; politisk og diplomatisk, med nødhjelp og utviklingshjelp. Norske myndigheter spilte en sentral rolle i fredsprosessen i Sudan på 2000-tallet, og framforhandlingen av fredsavtalen i 2005. Denne ble deretter støttet av Norge gjennom økonomiske bidrag, samt deltakelse i FN-styrken UNMIS; etter Sør-Sudans selvstendighet videreførte Norge det militære bidraget til United Nations Mission in the Republic of South Sudan (UNMISS).
Norsk bistand til Sudan, som går tilbake til 1970-årene, har vesentlig gått til den sørlige del av landet, og fram til fredsavtalen i 2005 vesentlig gjennom frivillige organisasjoner. På 1970-tallet drev Kirkens Nødhjelp et omfattende utviklingsprosjekt i Sør-Sudan, som så ble stanset av krigen.
Fra 1980-tallet har Norsk Folkehjelp vært en av de mest aktive ikke-statlige aktører i landsdelen, også internasjonalt sett. Organisasjonens innsats ble spesielt framholdt under selvstendighetsfeiringen. Særlig fra 2005 har Norge vært en av de største bistandsyterne til Sør-Sudan, blant annet innen utvikling av nasjonale institusjoner, og med generalkonsulat (senere ambassade) i Juba. Den norske Støttegruppe for fred i Sudan ble stiftet av engasjerte privatpersoner i 1993. I september 2011 ble en av de sivile lederne for frigjøringskampen i Sør-Sudan, biskop Paride Taban, tildelt Strømmestiftelsens frivillighetspris for sin innsats.
Den norske diplomaten Tom Vraalsen ble i 2005 utpekt av Sudans president til å lede en internasjonal fredskommisjon i Sudan, med oppgave å overvåke fredsavtalen for Sør-Sudan, samt følge utviklingen i Darfur. Vraalsen ble i 2008 etterfulgt av Derek Plumbly fra Storbritannia. Fra norsk side var også daværende utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson sentral i forhandlingene; i 2011 ble hun utnevnt til FNs øverste leder i Sør-Sudan, et verv hun hadde til 2014.