Den nordiske sjuårskrig, utkjempet 1563–70 mellom Sverige på den ene siden og Danmark-Norge, Polen og Lübeck på den andre. Krigsårsaken var i første rekke en rivalisering om Østersjøprovinsene og Russlandshandelen, og krigen startet med en dansk krigserklæring 1563. Frederik 2s krigsmål var en erobring av Sverige, mens svenskekongen Erik 14 hadde planer om å legge Norge helt eller delvis under seg for å nå havet i vest.
I begynnelsen av krigen erobret danske tropper Älvsborg, Sveriges eneste havn i vest. I en viss utstrekning ble denne seieren nøytralisert ved at Sverige inntok Varberg. 1564 ble Jemtland, Herjedalen og Trondhjem len besatt av svenske tropper; noen måneder senere ble Trøndelag gjenerobret. Den svenske flåten, ledet av Jakob Bagge og Klas Kristersson Horn, klarte å hindre alle danske blokadeforsøk mot Sverige; 1564 vant den svenske flåte en stor seier ved nordspissen av Öland. Både på svensk og dansk side ble det brukt leietropper som ofte herjet med stor grusomhet. Dette gjorde seg gjeldende da danske tropper under Daniel Rantzaus ledelse foretok herjetog i Östergötland 1566–67, og da svenske tropper 1567 besatte store deler av Østlandet. Svenskene klarte ikke å innta Akershus og måtte trekke seg tilbake.
Freden ble sluttet i Stettin 1570. Sverige måtte levere tilbake Jemtland og Herjedalen, formelt avstå Gotland og dessuten betale 150 000 daler i løsepenger for Älvsborg. Krigen førte dermed ikke til grenseendringer. Den nordiske sjuårskrigen var den lengste og mest ødeleggende av alle kriger mellom Danmark og Sverige. Under beleiringen av Akershus satte Oslo-borgerne fyr på byen for å holde fienden vekk, mens svenskene bl.a. brente Sarpsborg, Skien, Konghelle og Hamar.