Nasjonalisme, politiske ideologier eller idéretninger som er basert på prinsippet om nasjonens, særlig den etnisk homogene nasjons, egenverdi. Nasjonalismens understreking av det nasjonale innebærer først og fremst at nasjonalstaten oppfattes som den eneste naturlige eller normale politiske enhet (nasjonalitetsprinsippet). Hvis en nasjon er splittet opp og delene kanskje underlagt andre stater, hvis en nasjon er underlagt en annen stat eller er en del av et overnasjonalt regime, eller hvis deler av en nasjon er undertrykket av en annen stat, vil nasjonalismen derfor fungere opprørsk eller revolusjonært. Den vil kreve nasjonal samling, nasjonal frigjøring eller nasjonal gjenforening. Nasjonalismen førte på 1800-tallet til samlingskrav i Italia, til frigjøringskrav fra nasjoner innen det østerriksk-ungarske dobbeltmonarki og til forenings- og gjenforeningskrav i de tyske områder. På 1900-tallet frem til 1960-årene førte nasjonalismen til krav om og kamp for nasjonal frigjøring i de tidligere koloniområder i den tredje verden, fra 1980-årene til etablering av flere nasjonalstater i Øst-Europa og i den tidligere Sovjetunionen.
Noen iakttagere har ment at nasjonalismens rolle som politisk kraft ville svekkes ettersom stadig flere nasjoner fikk sine egne stater, men særlig fordi nasjonalstatene gjennom innvandring ble nasjonalt blandede. Utviklingen i det tidligere Jugoslavia og i enkelte områder av den gamle Sovjetunionen siden 1990-årene har imidlertid vist at nasjonalismen fortsatt kan spille en viktig politisk rolle. Tendensene til innvandringsmotstand i de stadig mer nasjonalt blandede vestlige demokratier er også et tegn på at nasjonalismen representerer potensiell politisk sprengkraft. Nasjonale spenninger i mange land i den tredje verden, inkludert folkerike land i Asia, vitner om det samme. Spesielt utviklingen i det tidligere Jugoslavia etter 1991 har vist at endog den svært militante nasjonalismen, som vi kjenner fra den italienske fascismen og den tyske nazismen, fortsatt kan komme til å spille en rolle.