Émilie du Châtelet

Den 20. juni 1725 inngikk hun et arrangert ekteskap med Marquis Florent Claude du Châtelet, som var militær. De fikk tre barn sammen. I 1732, da ektemannen skulle delta i den polske arvefølgekrigen, flyttet hun fra provinsen til Paris.

Marquis du Châtelet var sjelden hjemme, og i samsvar med tidens skikk deltok Émilie du Châtelet i selskapslivet. Her hadde hun en særlig forsmak for å spille kort med høye innsatser. Hun hadde flere elskere, blant dem prominente personer som Louis-François-Armand de Vignerot du Plessis, hertug Richelieu, og Pierre-Louis Moreau de Maupertuis. Samtidig fortsatte hun sine vitenskapelige studier og fikk undervisning i matematikk av Maupertuis og senere av Alexis Clairaut. De var begge medlemmer av det franske vitenskapsakademiet, l’Académie Royale des Sciences.

I begynnelsen av 1730-årene bodde Voltaire i Paris og deltok i selskapslivet. I 1733 forelsket han og Émilie du Châtelet seg, en forelskelse som også ble næret av en gjensidig intellektuell stimulans. I 1734 ble Voltaires bok Lettres Philosophiques forbudt av parlamentet i Paris, som dømte boken til offentlig sønderriving og brenning. Etter dette tok forholdet deres en uventet vending, for samtidig med dommen over boken ble det utskrevet en arrestordre på Voltaire, som ble tvunget til å flykte fra Paris.

De flyktet sammen til Marquis du Châtelets jaktslott i Cirey, nær Lorraine, som på dette tidspunktet ennå ikke var en del av Frankrike. Her ble slottet satt i stand og utvidet så de fikk sine egne arbeidsrom. Det ble også bygget et laboratorium med mange instrumenter, hvor de kunne utføre eksperimenter. Dessuten ble det innredet et lite teater i loftsetasjen. Her bodde og arbeidet de frem til Émilie døde i 1749.

Émilie du Châtelet og Voltaire var nære venner, men deres intime samliv varte bare noen få år. Émilie fortsatte likevel å ha et aktivt kjærlighetsliv. Som en del av fredstraktaten etter den polske arvefølgekrigen fikk Stanislaw Leszczynski tildelt hertugdømmet Lorraine, og han installerte sitt hoff på slottet i Lunéville. Dette hoffet frekventerte Émilie du Châtelet og Voltaire, og her møtte Émilie den ti år yngre Jean François de Saint-Lambert, som hun ble sterkt forelsket i, og hun ble gravid med sitt fjerde barn i en alder av 42 år. For å legitimere barnet fikk de Marquis du Châtelet hjem til Cirey, og han ble der så lenge at han kunne kalle seg faren.

Émilie du Châtelet hadde valgt og fått lov til å føde på slottet i Lunéville. Hun fødte uten store problemer en liten jente 4. september 1749, men problemene oppstod noen dager senere da hun fikk feber. Hun døde av barselsfeber 10. september. Den lille jenta levde bare i tyve måneder.

Det hun ble særlig kjent for, og som hun er mest kjent for i dag, var oversettelsen av Newtons Philosophiae naturalis principia mathematica, utgitt i 1687, fra latin til fransk med tittelen Principes mathématiques de la philosophie naturelle. Hun rakk akkurat å fullføre oversettelsen rett før sin død, og den ble utgitt posthumt. Denne oversettelsen er fremdeles den eneste fullstendige oversettelsen til fransk, som imidlertid i senere år har blitt utgitt i forskjellige redigerte versjoner.

Voltaire ga i 1738 ut en bok, Elementer av Newtons filosofi, som forklarte Newtons teorier på en måte som en allmenn leser kunne forstå. Verket ble utgitt kun under Voltaires navn, men det fremgår tydelig av forordet at han og Émilie du Châtelet hadde skrevet den sammen.

Émilie du Châtelet ble undervist av noen av tidens mest betydningsfulle vitenskapsfolk som Maupertuis, König og Clairaut, og hun korresponderte med enda flere, for eksempel Johann Bernoulli. Hun sendte inn et anonymt bidrag til en konkurranse arrangert av vitenskapsakademiet, men uten å vinne. Bidraget handlet om ildens natur og hvordan ilden sprer seg. Hun hadde en offentlig faglig disputt med sekretæren for akademiet, Jean-Jacques Dortous de Mairan, om «vis viva» (forståelsen av kinetisk energi). Det var en tid hvor det var uhørt at en kvinne diskuterte offentlig, attpåtil vitenskap, og tillot seg å gå imot en av de mest velstående vitenskapsmenn.

I 1746 ble Émilie du Châtelet medlem av Bolognas vitenskapsakademi, det eneste av datidens akademier som tok opp kvinner som medlemmer.