Tyfoidfeber er en infeksjonssykdom som skyldes bakterien Salmonella typhi. Sykdommen er sjelden i Norge i dag, og de fleste smittes utenlands. Vanlige symptomer er feber, nedsatt allmenntilstand, hodepine, utslett, kvalme, diaré eller forstoppelse. Tyfoidfeber behandles med antibiotika. Det finnes vaksiner mot tyfoidfeber, som anbefales ved visse typer utenlandsreiser.
tyfoidfeber
Forekomst
Tyfoidfeber var en fryktet og utbredt sykdom i Norge på 1800-tallet og frem til mitten av 1900-tallet, men den er nå sjelden i Europa. På verdensbasis rammes cirka 9 millioner mennesker av tyfoidfeber årlig, med cirka 110.000 dødsfall. Forekomsten er høyest i Sørøst-Asia, fulgt av Afrika og Latin-Amerika. De som smittes i Norge smittes vanligvis av husstandsmedlemmer som har vært på reise. De siste årene er diagnosen stilt hos om lag 10-15 personer i Norge i året, der de aller fleste var smittet utenlands, med Pakistan og India som vanligste smittested.
Smitte
Tyfoidfeber forårsakes av bakterien Salmonella typhi. Bakterien har kun mennesker som reservoar og utskilles i avføring fra pasienter med tyfoidfeber eller fra friske bærere. Bakteriene spres via matvarer eller vann som er kontaminert eller gjennom kontaktsmitte med den som utskiller bakteriene i avføringen. Etter at en person har intatt bakteriene passerer de fra tarmen til lymfesystemet, inkludert milt og lever. Herfra spres bakteriene til blodbanen, så kalt bakteriemi, og da oppstår symptomer på sykdommen. Inkubasjonstiden er vanligvis 7-14 dager, men kan være 4 uker eller mere.
Noen få prosent av de smittede kan bli langvarige bærere av bakterien, et bærerskap som kan vare opptil flere år.
Symptomer og sykdomsutvikling
Feber, redusert allmenntilstand, hodepine og kvalme er vanlige symptomer. Såvel forstoppelse som diarre kan forekomme. Et lysrosa og prikkete utslett, kalt roseola, ses hos noen pasienter. Forvirring og hallusinasjoner kan være en del av sykdomsbildet.
Mulige komplikasjoner er blødning fra tarmen og hull på tarmen.
Ved undersøkelse av pasienten kan man finne forstørret lever og milt. En relativt lav puls i forhold til feberen er sett som et klassisk funn (Fagets tegn). I blodprøver kan man se lave hvite blodceller, lave blodplater og forhøyede leverprøver.
Diagnostikk
Blodkulturer hvor man dyrker frem bakterien fra pasientens blod er standardmåten å diagnostisere tyfoidfeber på. Man kan også finne bakterien i dyrkning av beinmargsprøve, avføring og ev. urin. Tidligere ble Widals reaksjon, som påviser antistoffer mot Salmonella typhi, benyttet i diagnostikken. Denne testen gjøres vanligvis ikke i dag grunnet lav treffsikkerhet.
Behandling
Tyfoidfeber behandles med antibiotika. Noen deler av verden har høyere forekomst av antibiotikaresistent Salmonella typhi. Avhengig av hvor i verden pasienten er smittet med tyfoidfeber vil legen velge type antibiotika. Når bakterien vokser i blodkulturer kan antibiotikavalg styres utifra resistensbestemmelsen som gjøres ved mikrobiologisk laboratorium.
Forebygging
Ved opphold i områder hvor tyfoidfeber forekommer anbefales å drikke flaskevann eller kokt vann. Man bør også unngå å spise rå frukt og grønnsaker, upasteuriserte melkeprodukter og kjøtt som ikke er gjennomstekt. I tillegg er det viktig med god håndhygiene. Personer i Norge med såkalte risikoyrker, som mathåndtering eller kontakt med spesielt sårbare pasienter, må levere avføringsprøver for kontroll av smittefrihet før de kan vende tilbake til jobb.
Vaksine: Vaksine mot tyfoidfeber finnes både i oral og parenteral form. Begge vaksinene gir oppimot 70 prosent beskyttelse, og beskyttelsen varer vanligvis minst 1–3 år. Vaksinen er aktuell for personer som skal på lengere reiser utenfor Europa, særlig ved opphold på landsbygda og spesielt for reisende til India, Pakistan og Bangladesh.
Tyfoidfeber er en meldepliktig infeksjonssykdom (se MSIS).
Historikk
Det har vært flere utbrudd av tyfoidfeber opp gjennom historien, ofte i forbindelse med kriger med dårlige hygieniske forhold. Man har blant annet mistenkt at pesten i Athen i 430 fvt., under Peloponneskrigen, kan ha vært forårsaket av tyfoidfeber. Tyfoidfeber herjet også blant britiske soldater i Boerkrigene i Sør-Afrika, og blant soldater i skyttergravene under første verdenskrig.
Klorering av drikkevann startet på slutten av 1800-tallet, blant annet under et tyfoidfeberutbrudd i Maidstone i England. Det viste seg at klorering av drikkevann kunne hindre spredning av vannbårne sykdommer som tyfoidfeber.
På slutten av 1800-tallet ble også den første tyfoidfebervaksinen utviklet.
Tyfoid-Mary
I årene rundt 1900 arbeidet en ung kokk, ved navn Mary Mallon (også kjent som "tyfoid-Mary") i New York. Hun var en asymptomatisk bærer av Salmonella typhi, og var antatt smittekilde for over 50 tilfeller av tyfoidfeber i løpet av 15 år.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.