Store norske leksikon

transfobi

Transminnedagen (på engelsk Transgender Day of Remembrance) er en årlig minnemarkering for ofre for transfobi. Dagen har blitt markert 20 november hvert år siden 1999 og innebærer som regel at man leser opp navnene til transpersoner som har blitt drept det siste året. Her fra markering av transminnedagen i Washington, DC i 2017.

.
Lisens: Wikimedia Commons

Transfobi er en ikke-medisinsk betegnelse som viser til negative, hatefulle og irrasjonelle holdninger til transpersoner, ikke-binære og andre som bryter med normer for kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk, uavhengig av om personen som diskrimineres er transperson eller antas å være trans. Transfobi overlapper med transnegativitet, som viser til en generell negativitet eller motstand mot kjønnsuttrykk eller kjønnsidentiteter som oppfattes som avvikende.

Transfobi viser både til negative holdninger mot transpersoner og handlinger som er ment å diskriminere transpersoner og andre som bryter med kjønnsnormer eller påføre skade. Transfobiske handlinger kan spenne fra mikroaggresjoner, altså kortvarige, hverdagslige og forholdsvis udramatiske uttrykk for nedvurdering av transpersoner, til diskriminering i arbeidslivet, sjikane, vold og hatkriminalitet. Transfobe handlinger kan være tilsiktet, altså at personen utøvde handlingen med hensikt, eller utilsiktet. Transfobi inkluderer også stereotype oppfatninger om transpersoner, altså antagelser om at transpersoner er en enhetlig gruppe og at andre sider ved transpersoner kommer i skyggen av deres kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk.

Transfobi kan både vise til individuelle handlinger utøvd av enkeltmennesker og mer systematisk diskriminering mot transpersoner av institusjoner, bedrifter, organisasjoner og offentlige myndigheter.

Historikk

Personer som bryter med normer for kjønn og seksualitet har på ulike måter blitt utsatt for transfobi opp gjennom historien. Det finnes for eksempel historiske beretninger om personer som har blitt straffet eller diskriminert for å leve som et annet kjønn enn sitt fødselskjønn. Personer som levde som det motsatte kjønn hele eller deler av tiden, for eksempel ved å innta andre kjønnsroller eller i form av kjønnsuttrykk, kunne bli utstøtt, sanksjonert eller tvunget til å leve annerledes. 1800-tallet og inngangen til det moderne samfunn representerer imidlertid et skille i transfobiens historie. Det var på denne tiden at myndigheter både i Norge, Europa og USA begynte å kriminalisere cross-dressing, altså det å presentere seg i et kjønnsuttrykk til et annet kjønn.

På samme tid begynte vitenskapen, særlig psykiatrien og legevitenskapen, å interessere seg for kjønn og seksualitet. Det ble opprettet forskjellige diagnoser i det psykiatriske klassifikasjonssystemet for personer som brøt med normer for kjønn. Personer som på ulike måter utfordret kjønnsnormer for sitt fødselskjønn ble tildelt psykiatriske diagnoser, for eksempel transvestisme og andre kjønnsidentiteter og kjønnsuttrykk som på den tiden ble regnet som kjønnsidentitetsforstyrrelser, altså sykdommer. Både kriminaliseringen og sykeliggjøringen førte til stigma mot transpersoner, både direkte mot dem som ble rammet av hendelsene, men også til mer negative holdninger mot transpersoner i befolkningen.

Holdninger til transpersoner

En norsk holdningsundersøkelse fra 2024 viser at mange er positive til mangfold i kjønnsidentiteter, altså aksept for at noen identifiserer seg som noe annet enn «kvinne» eller «mann». Det er mindre oppslutning om å innføre en tredje juridisk kjønnskategori.

Over halvparten av befolkningen oppgir at de er helt eller delvis enig i at det bør aksepteres at noen identifiserer seg som noe annet enn de tradisjonelle kjønnskategoriene kvinne eller mann. Den samme undersøkelsen finner forskjeller mellom kvinner og menn og i ulike aldersgrupper. 63 prosent av kvinnene er helt eller delvis enige i påstanden, mens andelen blant menn er 42 prosent. De eldre generasjonene er dessuten mer skeptiske til kjønnsmangfold enn yngre, og personer i store byer er mer positive enn de som bor i distrikt. Mye kan dermed se ut til at spørsmål knyttet til trans og kjønnsmangfold faller inn i de samme svarmønstrene som andre verdispørsmål, særlig at yngre personer er mer positive enn eldre.

Både i Norge og internasjonalt har holdningene til transpersoner blitt mer positive i takt med økt synlighet omkring trans og kjønnsmangfold siden 1990-tallet. Samtidig har det vært tendenser til en motreaksjon i bestemte miljøer, særlige enkelte konservative og religiøse miljøer, i tillegg til enkelte radikalfeministiske miljøer. Denne økende motstanden mot trans forstås som en motreaksjon til voksende aksept og omtales gjerne under betegnelsen ‘antitrans’. I de bredere lag av befolkningen tyder mye likevel på at holdningene til transpersoner, og kjønnsmangfold generelt, har blitt mer positive. I en norsk levekårsundersøkelse svarer over 70 prosent av transpersonene som deltok at de har erfart å bli tatt i forsvar når de opplever transfobi. Over 60 prosent fortalte videre at de oppfatter sin kjønnsidentitet som berikende.

Årsaker til transfobi

Det er vanlig å forstå transfobi som en konsekvens av heteronormativitet i samfunnet. Heteronormativitet viser til at det være heterofil og cisperson tas for gitt, mens personer som bryter med disse antagelsene blir oversett eller diskriminert.

Forskning tyder på at personer som er transfobe har et sterkere og mer rigid forhold til sin egen kjønnsidentitet enn enn folk som er lite transfobe. Kjønn og kjønnsidentitet ser altså ut til å være mer definerende for transfobe personers selvfølelse. Transpersoner kan for disse menneskene bli oppfattet som en trussel, for det de anser for å være stabile og uomtvistelige sannheter om kjønn som er definerende for deres selvbilde.

Konsekvenser av transfobi

Transfobi fører til at transpersoner som gruppe er mer utsatt for psykiske vansker og levekårsutfordringer knyttet til økonomi, bosituasjon og generell stigmatisering enn cispersoner. De økte levekårsutfordringene er dokumentert både i norske og internasjonale studier. Både i Norge og internasjonalt er transpersoner utsatt for mer vold enn cispersoner. I 2023 ble 321 transpersoner drept globalt ifølge organisasjonen Transgender Europe, flertallet av dem transkvinner som selger seksuelle tjenester. Transpersoner er også utsatt for mer seksuell vold og trusler om vold. Den første levekårsundersøkelsen i Norge viste at 60 prosent av transmennene og 38 prosent av transkvinnene skjuler kjønnsidentiteten sin minst en gang i måneden. 47 prosent av transmennene og 39 prosent av transkvinnene skammer seg over å være trans. Transpersoner som gruppe står dessuten i større grad utenfor arbeidslivet sammenlignet med cispersoner og rapporterer om flere helseplager.

Samtidig ser man en betydelig oppslutning om brukerorganisasjoner blant norske transpersoner.

Den økte forekomsten av psykiske vansker blant transpersoner sammenlignet med cispersoner kan forstås som uttrykk for minoritetsstress. Dette viser til at stigma og transfobe holdninger i samfunnet internaliseres av transpersoner selv og fører til vansker med å akseptere seg selv, sin egen kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk. Når transpersoner tar opp samfunnets transnegativitet og vender dette mot seg kalles det internalisert transfobi, et begrep som er tilsvarende til internalisert homofobi. Kombinasjonen av internalisert homofobi og frykt for å møte stigma og diskriminering har vist seg å henge sammen med utvikling av minoritetsstress og psykiske vansker.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg

Fagansvarlig for Kjønnsidentitet

Reidar Schei Jessen
Forsker, Universitetet i Oslo