metastase

Når en kreftcelle og dens datterceller har delt seg så mange ganger at celleklumpen har blitt 1–2 millimeter i diameter, må kreftcellene «slå på» kjemiske signalsystemer som medfører at små blodårer og lymfeårer vokser inn i svulsten (angiogenese). Dette er nødvendig hvis svulsten skal få nok oksygen og næring til å vokse videre. En del av kreftcellene kan trenge gjennom lymfeåreveggene og følge lymfen videre til lymfeknuter. Andre kreftceller følger blodstrømmen til andre organer, for eksempel til lungene.

De aller fleste løsrevne kreftceller ødelegges av kroppens immunceller. Dette skjer fordi immunsystemet oppfatter kreftcellene som fremmede. Blant mange milliarder slike løsrevne kreftceller kan enkelte likevel lykkes i å slå seg ned blant normale celler i andre organer. Dette skjer ofte først i de større samlinger av lymfeknuter, for eksempel i armhulen eller i lysken. Slike spredte kreftceller kan dele seg ukontrollert i det nye organet og gi opphav til lokale metastaser. Disse vil igjen sørge for at det vokser blodårer inn i de nye svulstene som dermed kan vokse til store svulster som så igjen sender ut nye kreftceller.

I prinsippet kan alle kreftsvulster før eller senere spre seg til alle organer. I praksis er det svært stor variasjon i spredningsmønsteret for de enkelte krefttypene. Basalcellekarsinom er en type hudkreft som nesten aldri gir opphav til fjernspredning, mens for eksempel bukspyttkjertelkreft ofte sprer seg til fjerntliggende organ.

Enkelte kreftformer gir vanligvis først spredning til de regionale lymfeknutene, mens andre ofte gir spredning til lungene eller leveren ganske tidlig i forløpet. Ved brystkreft undersøkes regionale lymfeknuter i armhulen (vaktpostlymfeknute) for å sjekke om kreften har spredd seg.

Noen krefttyper gir ofte spredning til spesielle organer. For eksempel sprer prostatakreft seg ofte til skjelettet (skjelettmetastaser). Tykktarmskreft sprer seg ofte til leveren.

Normale celler i friske organer, immunceller og kreftceller påvirker hverandre. I visse tilfeller benytter kreftcellene normale vekstfaktorer og immunforsvaret til lokal etablering og vekst.

Metastasene beholder vanligvis mange av egenskapene til primærsvulsten. Lungemetastaser fra testikkelkreft er dermed en helt annen sykdom enn lungekreft hvor primærsvulsten har oppstått fra celler i bronkiene. Skjelettmetastaser fra prostatakreft eller brystkreft kan ofte behandles med hormonbehandling, mens svulster som har oppstått i skjelettet ikke lar seg påvirke av hormonbehandling.

Metastasene kan ødelegge normalvevet omkring seg. For eksempel kan de lage hulrom i knokler, som så kan brekke ved minimal belastning (patologisk fraktur).

Hvis en metastase vokser i en ryggvirvel, kan den etter hvert bli så stor at den trykker mot ryggmargen slik at pasienten får nevrologiske symptomer som for eksempel gangvansker. Dette krever umiddelbar behandling for å unngå permanente skader.

Hvis veksten av metastasene ikke stoppes av behandling, vil funksjonen i de aktuelle organene etter hvert påvirkes. Pasienten kan til sist dø av lunge- eller leversvikt.

Behandling av metastaser varierer fra pasient til pasient. Behandlingen avhenger blant annet av hva slags primærsvulst metastasene er utgått fra, hvor utbredt spredningen er, og hvor godt påvirkelig den aktuelle kreftformen er for cellegift eller strålebehandling.

• kreft
• lymfesystemet
• blodomløpet