magesår

Også enkelte medikamenter kan forårsake magesår, særlig betennelsesdempende midler, som for eksempel ibuprofen og naproxen. Slike stoffer bryter ned forsvarsmekanismene i slimhinnen.

Arv spiller en viss rolle for forekomsten av magesår, og personer med blodtype O har 50 prosent økt risiko for å få magesår.

Kreft i magesekken kan være forbundet med magesår. Derimot er det ingen holdepunkter for at stress eller kosthold har særlig stor betydning for utvikling av magesår.

Tidligere trodde man at overproduksjon av magesyre var en viktig årsak for utvikling av magesår. Selv om dette fortsatt gjelder noen få pasienter med spesielle hormonproduserende svulster (Zollinger-Ellisons syndrom), er denne teorien i stor grad forlatt. Likevel er det nødvendig at det er noe syre til stede for at det skal dannes sår.

Hvis det oppstår komplikasjoner, vil symptomene bli mer dramatiske. De viktigste komplikasjonene er blødning og at det går hull gjennom veggen på slimhinnen (perforasjon).

En blødning kan gi blodig oppkast og svart avføring (melena). En perforasjon gjør at mageinnhold kan lekke ut i bukhulen og gi bukhinnebetennelse (peritonitt). Bukhinnebetennelse er en fryktet komplikasjon med intense magesmerter og stram bukvegg. Tilstanden er livstruende og krever rask diagnostikk og behandling.

Ved langvarig magesår med hyppige forverringer kan det oppstå forsnevringer, særlig i magemunnen (pylorus). Dette kalles pylorusstenose. Forsnevringen skyldes delvis en irritasjonsbetinget krampe i lukkemuskelen, delvis arrbetinget skrumpning av vevet. Dette vil gi kvalme og en følelse av oppfylthet etter måltider. Det vil etter hvert oppstå ernæringsproblemer fordi det man spiser blir liggende i magesekken til man eventuelt kaster det opp igjen.

Det finnes ulike typer antibiotika som har effekt på Helicobacter pylori-bakterien. For å fjerne den fullstendig må man kombinere tre antibiotikaer, eventuelt to–tre antibiotika og et syrehemmende middel. I tillegg til å fjerne magesårbakterien påvirker kuren den normale tarmfloraen med gunstige bakterier.

Mange opplever mageknip, kvalme eller diaré både i forbindelse med behandlingen og en tid etterpå. Noen har derfor problemer med å gjennomføre kuren.

Tilhelingen av et akutt magesår går raskere hvis miljøet omkring er mindre surt. Syrehemming er derfor en del av behandlingen hos mange pasienter med magesår. Både såkalte «H₂-blokkere» (histamin H₂-antagonister) og protonpumpehemmere reduserer syreproduksjonen effektivt. Man kan bruke dem alene eller i kombinasjon med antibiotikabehandling for å få magesåret til å gro. Syrehemming lindrer også symptomene.

Dersom det er påvist hull i bukveggen, kan behandlingen være å sy igjen hullet, men enkelte ganger fjernes både såret og noe av vevet rundt.

Ved akutt blødning fra et magesår kan behandlingen av og til skje endoskopisk. Via endoskopet kan man se blødningen, oftest i form av et blodkar i bunnen av magesåret. Legen kan forsøke å stanse blødningen ved å sprøyte inn et irriterende stoff eller et limstoff. Dersom dette ikke lykkes, eller blødningen kommer igjen, vil operativ behandling være aktuelt.