Lavkarbo er matvarer eller kosthold med et lavt innhold av karbohydrater. En lavkarbodiett er et kostholdsmønster med et begrenset inntak av karbohydratrike matvarer, slik som brød, kornprodukter og sukkerholdige matvarer.
Lavkarbodietter brukes ofte med mål om vektreduksjon som et alternativ til dietter med mindre fett.
En lavkarbodiett kan settes sammen på ulike måter. Det varierer derfor hvor mye karbohydrater som inngår i en lavkarbodiett.
I de fleste land i verden utgjør karbohydrater rundt 50 prosent eller mer av det totale energiinntaket (energiprosent, E%). Anbefalt inntak for den generelle befolkningen er mellom 45 og 60 E%. Gjennomsnittlig inntak av karbohydrater i Norge er imidlertid litt under 45 E%. Et kosthold hvor karbohydratene bidrar med under 45 E% kan anses som moderat karbohydratredusert. For en moderat aktiv person på 75 kilo, med et energibehov på rundt 10 megajoule (tilsvarende 2400 kilokalorier), tilsvarer 45 E% mindre enn 270 gram karbohydrater per dag.
En lavkarbodiett defineres imidlertid ofte som en diett med mindre enn 100–130 gram eller 30 E% karbohydrater. Man er da tilbakeholden eller restriktiv med karbohydrater. De mest restriktive typene har høyst 20–50 gram eller mindre enn 10 E% karbohydrater per dag. Slike lavkarbodietter kalles ketogene dietter. Ved denne graden av karbohydratrestriksjon bruker kroppen først og fremst fett og ketonlegemer som energikilde og ikke glukose.
Betegnelsen 'lavkarbo-' kan ikke brukes som varemerke eller til merking av matvarer, som for eksempel «lavkarbobrød». Dette kommer fram av forskrift om ernærings- og helsepåstander om næringsmidler. For å merke en matvare som «karbohydratredusert», må karbohydratinnholdet være minst 30 prosent lavere enn tilsvarende produkter.
Mennesker kan klare seg uten karbohydrater så lenge inntaket av energi fra proteiner og fett er tilstrekkelig. En lavkarbodiett vil som regel utelukke matvarer med mye tilsatt sukker, som sukkerholdig drikke og søtsaker, noe som er positivt for helsa.
Mange andre karbohydratholdige matvarer er imidlertid gode kilder til essensielle næringsstoffer og er også forbundet med helsefordeler. De langsiktige helseeffektene kommer derfor an på hvilke matvarer som utelates og hva de erstattes med. Å utelate for eksempel grove kornprodukter (fullkorn), frukt og grønnsaker fra kostholdet kan være negativt. Slike produkter kan være med på å forebygge kroniske sykdommer som hjerte- og karsykdommer, enkelte typer kreft og diabetes type 2.
En annen mulig utfordring er at inntaket av fett, særlig mettet fett, kan bli høyere enn anbefalt. Dette kan gi høyere konsentrasjoner av LDL-kolesterol i blodet, en risikofaktor for hjerte- og karsykdom.
Av konkrete helseeffekter er vekttap mest studert. På kort sikt kan vekttapet være noe større ved lavkarbodietter enn ved fettreduserte dietter. Det skyldes delvis tap av kroppsvæske og salter når kroppens karbohydratlager reduseres. Karbohydrater lagres som glykogen i lever og muskulatur. Glykogen binder en del vann. Når karbohydratlageret forsvinner, kvitter kroppen seg også med dette vannet.
Det er uklart hvor mye av de vektreduserende effektene som kan tilskrives det lave inntaket av karbohydrater eller et høyere inntak av protein. De populære lavkarbodiettene har ikke i utgangspunktet noen begrensning på det totale energiinntaket. Likevel er energiinnholdet ofte bare på 1000–1500 kilokalorier. Det vil også føre til et betydelig vekttap.
Vektreduksjon som følge av en lavkarbodiett vil i seg selv ofte være positivt mot blant annet høyt blodtrykk, høyt blodsukker og en ugunstig kolesterolprofil (se metabolsk syndrom).
Restriksjon av karbohydrater har lenge vært brukt i behandling av diabetes for å kontrollere blodsukkeret ettersom blodsukkeret generelt stiger med mengden karbohydrater som inntas. Moderat karbohydratreduksjon er ett av kostholdsmønstrene som anbefales av Helsedirektoratet for personer med diabetes. I dag legges det imidlertid mer vekt på at ulike typer karbohydrater har ulik påvirkning på blodsukkeret. Det er ikke dokumentasjon for at lavkarbodietter i seg selv reduserer risikoen for å få diabetes.
Allerede i 1825 hevdet den franske juristen og gourmeten Anthelme Brillat-Savarin i sitt berømte verk Smakens fysiologi at overvekt skyldtes et for høyt inntak av stivelse og mel, altså karbohydrater. Dette var basert mer på egne erfaringer og observasjoner enn på vitenskap.
De første populære lavkarbodiettene kan spores tilbake til William Banting (1796–1878), en begravelsesagent i London. Banting led av fedme og hadde dessuten dårlig hørsel. Han fikk råd av en ørelege om å gå på en slankediett uten brød og bare litt frukt, men rikelig med kjøtt og fisk. Dette virket effektivt, og Banting publiserte i 1863 en bok om den. Dietten ble kjent som The Banting Cure, og «banting» ble et synonym for slanking. Boken ble oversatt til flere språk.
Lignende dietter kom og gikk utover 1900-tallet med ulike navn, som Scarsdale-, Stillman- og astronautdietten. Blant de mest kjente er Atkins-dietten, som først kom i 1972. Da Atkins-dietten kom i ny utgave på 1990-tallet, kom en ny bølge av lavkarbodietter. Noen av disse, som Sone-dietten (fra 1995) og South Beach-dietten (fra 2003), var mer moderate enn Atkins og la mer vekt på begrensning av visse typer karbohydrater med høy glykemisk indeks. Dette inkluderer blant annet siktet mel, hvit ris, pasta og poteter. I Norge ble dette særlig popularisert på 2000-tallet av blant annet legen Fedon Lindberg og gjennom boktitler som GI-revolusjonen, Bedre uten brød og Frisk med lavkarbo.
Mat- og kosttilskuddbransjen lot seg også påvirke av trenden ved å lansere flere nye karbohydratreduserte produkter. I 2004 ble lavkarbo-øl lansert i Norge, mens Norges første lavkarbo-kafé åpnet i Parkveien i Oslo i 2012.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.