araknoidalcyste

Forekomsten varierer med definisjon av cyste (det vil si hvor stor en lomme i subaraknoidalrommet må være for å klassifiseres som en cyste) og en forekomst på mellom 0,2 og 3,6 prosent er beskrevet i ulike studier (i gjennomsnitt omkring to prosent). Forekomsten er to til tre ganger høyere hos menn. Araknoidalcyster kan også finnes hos hunder, katter, kyr og sjimpanser. Cystene oppstår vanligvis tidlig i livet, trolig allerede i fosterlivet. Ultralydundersøkelser hos foster og nyfødte har vist at cystene både kan øke og minske i størrelse over tid tidlig i livet. Vekst av cyster over tid er sjelden hos voksne. Araknoidalcyster kan sees i mange ulike lokalisasjoner, men omkring 1/3 av araknoidale cyster sitter over fremre del av temporallappen og cirka 1/3 ligger omkring lillehjernen. Innholdet i cysten er en cerebrospinalvæskellignende væske.

Mekanismene som leder til utvikling av cyster i araknoidea er ikke godt kjent, men det er foreslått flere ulike årsaksforklaringer. Tidligere trodde man at betennelse eller skader var årsak til cysteutvikling, men dette er mer forlatt som årsaksforklaring i dag. En splittelse av araknoidea slik at det oppstår en ventillignende hindring i passasje av cerebrospinalvæske er foreslått. Det er også flere studier som beskriver en endret cellestruktur i cysteveggen som kan tyde på en utviklingsforstyrrelse i hjernehinnene i det aktuelle området. Mikrostrukturen i cysteveggene i arachnoidalcyster varierer fra pasient til pasient, noe som kan tolkes som at det kan være sammensatte årsaksforklaringer. Genetikkstudier har ikke vist at arknoidalcyster er assosiert med ett spesifikt gen, men en mulig opphopning hos pasienter med polycystisk nyresykdom er beskrevet.

Araknoidalcyster sees godt på både CT og MR og oppdages ofte som tilfeldig funn ved medisinsk avbildning av hjernen. Noen ganger gir cystene spesifikke symptomer gjennom press mot underliggende nerver eller hjernevev. En araknoidalcyste beliggende under synsnervene kan for eksempel gi svekket syn og en cyste som blokkerer passasjen av cerebospinalvæske ut av kraniet kan gi hydrocephalus. Andre ganger har pasienten mer uspesifikke symptomer som hodepine eller svimmelhet og det kan være vanskelig å avgjøre hvorvidt symptomene har årsakssammenheng med cysten.

De fleste araknoidalcyster ansees å være tilfeldige funn uten relasjon til symptomene som ledet til den diagnostiske bildeundersøkelsen. Cystene oppstår trolig tidlig i livet og vokser sjelden i voksen alder. Nyoppståtte symptomer i voksen alder vil derfor ikke alltid kunne forklares av en påvist cyste. Hodepine, svimmelhet, kognitive symptomer, depresjon, eller epilepsi er ikke vanligere hos pasienter med araknoidale cyster enn i befolkningen for øvrig. Behandling av araknoialcyster er derfor kontroversielt. Kirurgisk behandling gjøres likevel i selekterte tilfeller der man finner det sannsynlig at symptomene kan ha relasjon til cysten. Nevrokirurgisk behandling (fenestrering) der cysteveggene åpnes slik at det er fri passasje av cerebrospinalvæske inn og ut av cysten er den vanligste operasjonsmetoden. I noen tilfeller kan innleggelse av en såkalt cystoperitoneal shunt, et dren via en ventil fra cysten og til buken, være et alternativ. Subjektiv bedring av symptomer etter cystekirurgi rapporteres hos omkring 3/4 pasienter, men inntil 20 prosent av pasientene opplever komplikasjoner til inngrepet og objektiv forbedring av funksjonsnivå er ikke hovedregelen. Resultatene er muligens bedre hos barn enn hos voksne. Det er ingen sikker sammenheng mellom endring i cystevolum etter kirurgi og behandlingsresultatene.

• hjernen
• hjernesvulster