Seter

«Seter» har flere betydninger.

Seter i Lom i Gudbrandsdalen.

Foto: Williamborg

Gamle stølshus i Norangsdalen.

Foto: Frode Inge Helland

Bøyafjellstølen i Fjærland.

Foto: Karl Ragnar Gjertsen

Seter er et sesongdrevet anlegg for husdyrbruk i utmarksområder, for å utnytte beite i områder som ikke egnet seg til helårsbosetning. Gressvollen i direkte tilknytning til bygningene på setra kalles en setervoll eller setervang. En setergrend er flere setre samlet på et lite område. Et sel er et seterhus. I deler av Vestlandet og Midt-Norge brukes ordet støl synonymt med og i stedet for «seter».

Seterrettigheter er beiterettigheter i i et område i en avstand fra gårdsbruket som har rettighetene. Området er ofte høyereliggende, der driftssesongen er kortere. Setring og seterbruk var en viktig driftsform i eldre jordbruk, for å utnytte marginale ressurser. Det var spesielt vanlig i fjellområder, også i Norge og i Alpene. Melkeproduksjon, med foredling til mer holdbare produkter, sto sentralt i all seterdrift. Seterarbeid var typisk kvinnearbeid, og en seterjente, seterkjerring eller setertaus var en seterbudeie.

Norsk og svensk seterkultur er innskrevet på UNESCOs liste over verdens immaterielle kulturarv.

Etymologi

Ordet «seter» kommer av norrønt setr eller sætr og henger sammen med verbet «å sitte». Ei seter var et sete, bosted, tilholdssted. Den språklige sammenhengen henger ennå igjen lokalt ved at en kan si «å sitte på setra».

I gammelnorsk eksisterte det to intetkjønnsord: «sætr» og «setr». Disse ble brukt om hverandre, med nokså overlappende mening, og språkforskere har hatt vansker med å skille mellom disse. Bruken har variert både i tid og i geografi. Leksikografen Johan Fritzner har to ulike artikler for de to formene, men blander forklaring og eksempler.

Falk og Torps etymologiske ordbok definerer sæter som «sommeropholdsted for buskapen». Ifølge Falk og Torp er ordet også i slekt med ord på andre indoeuropeiske språk med betydninger som «sete», «leir» og «bolig».

Ivar Aasens Norsk Ordbog definerer sæter som «en afsidesliggende Græsgang med en Sommerhytte, hvori Køernes Mælk bliver tilberedet til Hjembringelse». En sæterbol eller sæterbøle er forklart som «Sæterplads med dertil hørende Huse, betragtes som Eiendom».

I de fleste norske dialekter som bruker ordet, heter det i dag «ei seter» (hunkjønn). Også en intetkjønnsform blir brukt, om enn sjelden. På bokmål kan en bruke både hunnkjønn og hannkjønn.

Til seters. Illustrasjon fra boken Norge fremstillet i Tegninger, Adolph Tidemand (1848)

Språklige variasjoner

Geografisk kan dialektformer og meningsinnhold av ordet «seter» i variere. I Ålen og Nord-Østerdal brukes intetkjønn om det enkelte hus, mens hunkjønn brukes kollektivt om hele seterkomplekset. I Trøndelag, i Østerdalen og i Solør har «voll» blitt brukt synonymt med «setervoll». På Tynset, i Oppdal, i Odal og Solør har «vang» blitt brukt i betydningen «melkeplass uten hus» eller «inngjerdet setervoll». I Valdres har «ås» blitt brukt i betydningen «seter» der f.eks. «heimås» betyr «heimseter». På steder med mer enn en seter til hver gård brukes navnet til å angi ulike slags setrer. Seter nærmest gården brukes vår og høst («vårseter», «heimseter») mens «høgseter» eller «sommerseter» ligger langt fra gården og brukes om sommeren.

Støl, seter og øygard

En støl (norrønt stǫðull) var opprinnelig en hvilken som helst melkeplass, tilfeldig eller fast. Dette kunne gjerne være en melkeplass på grensen mellom innmark og utmark, nær en gård. På en stǫðull kunne det vokse frem en sætr, et kompleks av hus og setervoll. Med tiden har betydningen av disse to ordene blandet seg med hverandre.

En støl trenger ikke ha hus, mens en seter alltid har hus.

I deler av landet brukes i dag «støl» - og lokale varianter - synonymt med «seter», og ordet «seter» er ikke i bruk. Dette inkluderer Rogaland, Hardanger, Voss, Sogn, Sunnfjord, det meste av Telemark, Hallingdal og Øvre Valdres. I andre områder brukes begge ord om hverandre, men med nyanser i meningsinnhold som kan variere med dialekten.

I Norske sæternamn oppgir Olav Beito at navn med «seter» som grunnord er langt vanligere enn navn med «støl».

Øygard er brukt som fellesnavn for seter i noen bygder på Agder og som betegnelse for en hjemmeseter noen plasser i Valdres og Gudbrandsdalen. Når gårder ble liggende øde etter svartedauden, gikk de flere plasser over til å bli brukt som seter, og ødegård ble synonymt med seter.

Opphav og alder

«En Aften ved Sæteren», litografisk reproduksjon av et maleri av Knud Bergslien til Norske Folkelivsbilleder utgitt 1858.

Kilde: Nasjonalbiblioteket

«Liv paa Sæteren», reproduksjon etter et maleri av Adolph Tidemand til Norske Folkelivsbilleder utgitt 1854.

Kilde: Nasjonalbiblioteket

Seter med kuer på Kyrkjestølane på Filefjell på 1880- eller 1890-tallet.

Foto: Marthinius Skøien/Nasjonalbiblioteket

En vanlig teori er at setrene ble til etter en stadig utvidelse av beitingen rundt gården, slik at det til slutt ble for langt for dyrene å returnere hver kveld. Seterbruket kan være like gammelt som jordbruket i Norge.^{[trenger referanse]}

Seterbruk ser ut til å ha vært fullt utviklet i Norge i vikingtiden. Adam av Bremen skrev om Norge i 1070: «På arabisk vis holder folk buskapen sin lenge i ødemarkene. Og de holder livet oppe på den måten at de nytter melka av feet til mat og ulla til klær.» I høymiddelalderen har seterbruket vunnet innpass over det meste av landet.

Regler for setring finnes i de eldste lovene i Norge, både i Gulatingsloven og Frostatingsloven. Disse ble også tatt inn i Magnus Lagabøtes landslov fra 1274.

Skatteoppgaver fra 1600–1700-tallet tyder på at setring først da fikk særlig økonomisk betydning i Norge.

Gulatingsloven

Gulatingsloven er fra 1000-tallet. Landsleigebolken i loven er en del som handler om jordleie, naboforhold, seter og jakt. Her heter det om seterdrift:

«Um folk bur saman i grend, då skal dei flytja or heimehagen (husahagi) når det har gått 2 måneder om sumaren, um ikkje alle tykkjer at noko anna er betre. No vert ein sitjande nede lenger, då skal han (d.e. grannen) forbjoda han å sitja der. No sit han i ro likevel, då skal han stemna han til tings for ran og ulovlegt tilhelde, då skal tingmennen døma til kongen ein baug, til jordeigaren dobbelt landnåm, og 6 øyrer til grannen for hans grasran. No skal han krevja bønder og heradsmenn, so mange han vil, til å føre bufeet hans ut or heimehagen, saka 3 øyrer er kvar som nektar. Det same gjeld um han fer ned (frå særti) fyre tvimånad.»

Gulatingsloven. Landsleigebolken kapittel 10.

En «baug», bokstavelig en ring, var en bot til kongen, vanligvis 12 ører sølv. Loven forutsatte at dyrene beitet hjemme om våren, og sommeren ble regnet fra 14. april. Det vil si at dyrene måtte være på seteren før 14. juni. Her skulle de være fram til «tvimånad», som er perioden fra 14. august til 14. september. Dermed fikk beitene i bygdene gro til igjen og kunne brukes til slått, det vil si til vinterfôr. På Østlandet og i Trøndelag kunne husdyrene derimot bli hjemme og dermed gjødsle brakklagt åker.

«No skal for sætrane uppe på fjellet vera dei same merke som har vore frå gamal tid, dei skal ikkje flytjast utan når det er ingen mann til meins. Det same gjeld um tilheldet på sætri. Der skal horn møta horn og hov møta hov.»

Gulatingsloven. Landsleigebolken kapittel 13.

På en gård skulle ikke annenmanns dyr kunne gresse, men denne regelen gjaldt ikke på setrene, hvor dyrene kunne gresse om hverandre. Dette er bakgrunnen for den siste setningen i sitatet, om horn som møter horn og hov som møter hov.

Landsleigebolken gir også regler for tvister om seter og «marketeig» i kapittel 15). Om en setervei heter det i kapittel 19 «Tjodveg (ålmannveg) og sæterveg og alle rekstervegar skal vere soleis som dei har lege frå gamal tid.»

Frostatingloven

Frostatingloven dekket store deler av Trøndelag. I denne loven heter det at

«Alle slåtter som blir til i allmenningen, skal den ha i tolv månader som først set ljåen i dei. Kven som vil, kan gjera seg sel i allmenningen, og sitja der i sommarsete, om han vil.»

Frostatingloven

I allmenningene var det generelt fri rett til seterbruk.

Snorres kongesagaer

En av de eldste omtalene av en seter finnes i Snorres saga om Olav den hellige, i fortellingen om reisen gjennom Valldal til Lesja:

«Så gikk kongen og alle andre til måltid. Da kongen var mett spurte han om det var en seter i dalen ovenfor uren og nær fjellet som de kunne bo i om natten. Bruse sier: «Det er en seter der som heter Grønningene, men der kan ingen være om nettene på grunn av herjing av troll og vonde vetter som er der på seteren.» Siden sa kongen at de skulle gjøre seg klare, og at han ville være natta over der på setra. Da kom den mannen som stod for kosten til ham og sa at det var fullt opp av mat «og jeg vet ikke hvor den er kommet fra». Kongen takker Gud for denne sendingen, og lot lage bører med mat til de bøndene som dro ned dalen, sjøl ble han på setra om natta.»

Snorre: Olav den helliges saga (vers 179)

Bygningene

Seterhus i Valldal, trolig oppført i 1565.

På ei seter var det vanligvis bygninger til boligformål, til melkestell og til lagring av melkeproduktene. Dessuten var det gjerne fjøs til buskapen, og det kunne være løer til lagring av for. Bolighuset på setra kalles ofte sel og også ei seterbu, stølsbu eller bare bu. Det var husvære for budeia.

Bebyggelsen på setra var tilpasset driftsformen, som varierte mellom landsdelene, avstanden mellom gård og seter og transportmulighetene. Der landskapet var bratt kunne en gård ha opptil tre setrer som ble brukt til ulike tider i sesongen. De lå da oftest i ulik høyde over havet og med ulike avstander mellom gard og seter.

I Nordfjord er de eldste eksisterende seterbygningene fra 1600-tallet. En del nye seterhus ble oppført i mellomkrigstiden og etter krigen.

Setrer kunne ligge enkeltvis i landskapet eller flere sammen i ei setergrend.

I dag blir seterbebyggelse i fjellet ofte brukt til friluftsformål, særlig som hytter. Setrer med god veiforbindelse til bygda blir i større grad vedlikeholdt og har fått preg av «hyttebyer» når seterdriften har blitt lagt ned.

Omfang og utbredelse

På 1800-tallet var omkring 50 000 støler i drift i Norge. De fleste gårdene hadde en eller flere støler, og deler av folket på bygdene tilbragte sommeren på stølen sammen med buskapen. Der det i dag er skogdekte lier og dalsøkk kunne det på 1800-tallet være store treløse flater på grunn av beiting og slått.

I 1907 ble det gjennomført en setertelling i Norge. Da var det over 10 000 setrer i Sogn og Fjordane alene, knapt ¼ av setertallet i land. I 1939 ble ⅓ av melken i Nordfjord produsert på setrene. Bare i Valdres var det på 1940-tallet 4 000 støler i drift. I 2013 leverte 199 støler melk til meieriet.

I 2010 var det omkring 1 200 støler i drift.

Setertyper

Setre er ofte inndelt i typer, etter bruken. Terminologien varierer mye og er til dels overlappende.

• En melkeseter er en seter der det bare melkes, ikke ystes. Melken blir båret hjem til gårdsbruket.
• En fullseter er en seter der folk oppholder seg hele sommeren, i motsetning til en melkeseter.
• Etter avstanden til gården kan en seter karakteriseres som heimeseter, mellomseter eller langseter. En heimeseter lå nærmest gården.
• Sommerseter fjellseter, borteseter og høgseter er benyttet om en fullseter i fjellet, brukt om sommeren.
• En vårstøl er en heimestøl brukt om våren, en høststøl tilsvarende.
• I Hardanger er liastøl, eggjastøl og fjellstøl brukt om heimestøler, mellomstøler og langstøler.

Seterbruk

Utdypende artikkel: Setring

Ordene setring, seterdrift, seterbruk og seterstell er alle brukt om arbeidet på setra. Dette var typisk kvinnearbeid, og budeia var hovedpersonen på setra. I deler av landet ble mesteparten av vinterfôret hentet fra setermarken. Det ble også sanket ris, løv, lav, mose, lyng og rognebær i marken.

På Vestlandet var det vanlig at gårder med dårlige fjellbeiter i nærheten leide seter et stykke unna, ofte måtte buskapen fraktes lang vei, også med båt.

Deler av landet har hatt et flersetersystem, der en gård kunne eie og veksle mellom flere setre. Nærest gården ligger hjemmesetre som ble brukt vår og høst, lenger unna ligger langsetre, som ble brukt om sommeren. En kunne også veksle mellom setre på fjellet, for å fordele beitetrykket.

I desember 2024 ble norsk og svensk seterkultur innskrevet på UNESCOs liste over verdens immaterielle kulturarv.

Seternavn

I Norske sæternamn oppgir Olav Beito at det er kjent omkring 49 000 seternavn i Norge. Slike navn finnes over hele landet, men det finnes også kommuner helt uten seternavn.

Navnet Seterseterseter i Heim i Trøndelag er karakterisert som et av Norges morsomste stedsnavn. Gården Seter hadde en seter, som da ble kalt Setersetra. Når dette ble en selvstendig gård og fikk egen seter, så ble navnet Seterseterseter. Seterdriften her fortsatte helt fram til 1980-tallet.

Seterliv i kunst

«En sæter i Gudbrandsdalen», fra Norsk Prospect-Samling utgitt av P.F. Wergmann omkring 1836

I nasjonalromantikken var setre og seterliv et yndet motiv i malerkunsten. Malere som Hans Dahl, Adolph Tidemand og Knud Bergslien kunne fremstille seterhus, budeier, gjetere og dyr i en storslagen, norsk natur.

Sæterjentens søndag er et musikkstykke av Ole Bull, til tekst av Jørgen Moe. Teksten skildrer hvordan en seterjente lengter hjem til familien.

I Norske Folkeeventyr finner en et kapittel Høyfjellsbilleder, der en av fortellingene heter «En søndagskveld til seters».

Seterbruk i andre land

Betegnelsen seter finnes ikke på Island, og dette blir av Jørn Sandnes tolket som at setring ikke er eldre enn middelalderen.

På Vesterhavsøyene, i Skottland, Nord-England og på hebridene kan en finne spor etter seterbruk avKeltere norsk opphav, ofte knyttet til gårder med opprinnelig norske navn. Keltere hadde også egne setre fra gammelt av.

Ordet «seter» finnes på svensk side av grensen i Härjedalen, Jämtland, Värmland og Dalarna. I Jämtland og Herjedalen brukes «vall» synonymt med «seter». En fåbodstuga er i Sverige en seter, og en fåbod er en setergrend.

Dansk språk har lånt ordet seter fra Norge.

På tysk kalles seter eller setring blant annet Almwirtschaft, Alpbetrieb og Sennerei. Alp (som i Alpene) eller Alm brukes i betydningen fjellbeite eller seter. En Senn er på tysk en budeie eller gjetergutt. Sennhütte eller Senne brukes i betydningen seter. I deler av alpene har det vært to-setersystem for eksempel i Bayern kalt Hochalp (fjellseter eller høgseter) og Niederalp (heimseter, lavseter). Retoromanske seternavn i Tirol tyder på at seterbruket der er eldre enn den germanske innvandring rundt år 500.

Se også

• Fjellbeite
• Fjellslått

Litteratur

• Beito, Olav T. (1949). Norske sæternamn. Oslo: Aschehoug. 
• Reinton, Lars (1961). Sæterbruket i Noreg. 3. Oslo: Universitetsforlaget. 
• Reinton, Lars (1969). Til seters. Norsk seterbruk og seterstell.. Oslo: Det norske samlaget. 

Eksterne lenker

• (en) Mountain pastures – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Fotografier fra galleri Nor med seter som motiv
• Antropologi.info generelt om setre
• Maihaugen.no: Seterliv arkivert utgave
• Maihaugen.no: Setergrenda arkivert utgave
• Hvordan str det til på setra 60 år etter NIBU og Riksantikvaren