Nibelungenlied

Det eldste kjente manuskript, «Håndskrift C», til Nibelungenkvadet.

Nibelungenlied (Vølsungesagnet eller Nibelungensangen; tysk: Lied = «sang») er et tysk helteepos fra middelalderen, formidlet i muntlig form før det ble nedskrevet på middelhøytysk på 1200-tallet. Tittelen stammer fra den avsluttende linjen: Hie hât daz mære ein ende: daz ist der Nibelunge liet (= «Her har fortellingen en ende: det er nibelungernes sang»). Eposets handling er langt eldre med røtter tilbake til folkevandringstiden. Språket i håndskriftene dateres til ridderlitteraturens blomstringstid rundt 1170–1230. Teksten synes å være nedtegnet i området mellom Passau og Wien. Eposets forfatter, enten det var én eller flere, er ukjent.

Fra 1200-tallet finnes de eldste og beste av rundt 30 håndskrifter med bruddstykker av eposet. Skriftene deles i to grupper: I den ene overleveringen er språket gammelmodig, med få trekk fra høvisk litteratur, mens den andre gruppen preges av lån fra høvisk diktning. Nordiske billedsteiner viser at i Norden var Sigurd-sagnet godt kjent på 1000-tallet.

Nibelungenlied er basert på førkristne germanske heltemotiver med brokker fra historiske hendelser som burgundernes nederlag mot romernes og hunernes styrker i slaget ved Worms i år 436. Parallelle norrøne fortellinger er bevart i Volsungesaga, Den eldre Edda og Den yngre Edda, tåtten Norna-Gests þáttr og Didrikssagaen. En sentral skikkelse er dragedreperen Siegfried (norsk: Sigurd Fåvnesbane) ved burgundernes hoff.

Eposet har navn etter «nibelungerne» (trolig dvergene, jfr Niflheim i norrøn mytologi). Skatten deres voktes av en drage som helten Siegfried tar livet av; han bader i dragens blod og blir dermed usårlig. Bare en flekk på ryggen hans som tilfeldig ble dekket av et blad, er fortsatt sårbar - som hælen til Akilles i det greske eposet Iliaden. I Worms besøker Siegfried burgundernes konge Gunther og får løfte om hans søster Kriemhild, mot å hjelpe Gunther på frierferd til valkyrien Brynhild. Så langt er eposet ren eventyrfortelling, som når Siegfried gjør bruk av en usynlighetskappe, og dermed kan ta brudgommens plass på selve bryllupsnatten. Brynhild oppdager sviket, og gripes av hat og hevnlyst. Faktisk får hun Gunther og hans vasall Hagen («Håkon») til å drepe Siegfried. Kriemhild er dermed enke, og også hun har fått noe å hevne. Hun gifter seg med hunernes konge Etzel (Attila), som nok er mest interessert i nibelung-skatten; burgunderkongens ætt tar navn etter den og kalles nå «nibelunger». Kriemhild får Etzel til å be slekt og venner til gjestebud. Der dreper hun sin manns morder Hagen, men blir også selv drept. Beretningens historiske kjerne er at hunerne beseiret burgunderne i 437 og utslettet deres fyrstehus med den historiske kong Gundiharius («Gunther av Worms») i spissen. I navnene Etzel og Kriemhild gjenkjennes de historiske navnene Attila og hans germanske kone Hildiko. Om henne ble det sagt at hun drepte ham på bryllupsnatten i 453. Snorres versjon i Edda er at Atle (Attila) ble drept av sin kone, som her kalles Gudrun, men det var som hevn for å ha drept brødrene hennes. Trolig er to beretninger flettet sammen ved at Kriemhild ble gjort til Siegfrieds enke, og hennes hevn handler da om drapet på ham; ikke om brødrene hennes.

Selv om Nibelungenlied på 1800-tallet fikk status som tysk nasjonalepos, fikk dets omdømme hard medfart etter nazistenes misbruk av verket og det de oppfattet som «germanske dyder». I tiden etterkrigstiden var verket til en viss grad tabubelagt.

En av mange tolkninger er Richard Wagners operasyklus Nibelungenringen (tysk: Der Ring des Nibelungen). Wagner hadde en dramatisering av Friedrich de la Motte Fouqué som forbilde for sitt arbeid, og støttet seg i tillegg til frie tolkninger av germansk og norrøn mytologi.

Manuskriptets kilder

Siegfrieds død. Illustrasjon fra et manuskript sent på 1400-tallet.

Håndskrifter tilbake fra 1200-tallet ble gjenoppdaget i løpet av 1700-tallet. Forskningen antar at kjernefortellingen ble muntlig overlevert gjennom 700 år og etter hvert nedskrevet. Det finner 35 kjente håndskrifter med ulike versjoner av Nibelungenlied; 11 av disse er i hovedsak fullstendige. Den eldste versjonen synes å være manuskript «B». 24 manuskripter finnes i ulike fragmentariske utgaver, blant annet en versjon på nederlandsk (manuskript «T»). Teksten inneholder bortimot 2 400 vers i 39 Aventiuren («avsnitt») som ligner på kapitler med varierende lengde. I de fleste avskriftene er de satt med rubrikker.

Tittelen er avledet fra siste linje i de tre hovedversjonene: hie hât daz mære ein ende: daz ist der Nibelunge liet.

Manuskriptkildene atskiller seg betydelig fra hverandre. Filologer og litteraturforskere har generelt utpekt tre genealogiske hovedgrupper for hele rekken av tilgjengelige manuskripter med to hovedversjoner som består av de eldste kjente kopier: *AB og *C. Denne kategoriseringen er avledet fra signaturene på *A, *B, og *C-manuskriptene, foruten også ordvalget i det siste verset i hver kilde: «daz ist der Nibelunge liet» eller «daz ist der Nibelunge nôt». Filologen Karl Lachmann utviklet på begynnelsen av 1800-tallet denne kategoriseringen av kildene i avhandlingen Der Nibelunge Noth und die Klage nach der ältesten Überlieferung mit Bezeichnung des Unechten und mit den Abweichungen der gemeinen Lesart (Berlin: Reimer, 1826).

Forfatterskap

Rådende forskningsteorier regner den overleverte versjonen av Nibelungenlied som verket til en anonym poet fra Donau-området mellom Passau og Wien, datert til årene 1180-1210. Han holdt muligens til ved hoffet til Wolfger von Erla, biskop av Passau 1191–1204. Det anses sannsynlig at forfatteren hadde litterær og teologisk utdannelse fra biskopens hoff, og at diktet er tiltenkt et publikum av prester og adel samme sted.

«Nibelungernes klage» (Diu Klage), en tilføyelse til hoveddiktet, nevner en «Meister Konrad» som fikk i oppdrag å kopiere teksten av en biskop «Pilgrim» av Passau. Dette kan være den historiske helgenen Piligrim av Passau, biskop av Passau fra 971 og fram til sin død i mai 991.

Blant foreslåtte opphavsmenn er Konrad von Fussesbrunnen som forfattet legenden om Jesu barndom, keiserhoffets poet Bligger von Steinach og Walther von der Vogelweide; men ingenting kan bekreftes, og det er i dag allment akseptert at opphavspersonen(e) er ukjent.

Handling

Gunthers bryllupsnatt hvor han blir bastet og bundet (Johann Heinrich Füssli, 1807).

Gunther beordrer Hagen til å senke skatten i Rhinen (Peter von Cornelius, 1859).

Selv om diktets forord lover både glade og mørke fortellinger, er Nibelungenlied i det store og hele et tragisk verk, og de fire åpningsversene antas å være et senere tillegg etter at hovedverket var nedfelt i skriftlig form:

Middelhøytysk: Uns ist in alten mæren wunders vil geseit von helden lobebæren, von grôzer arebeit, von freuden, hôchgezîten, von weinen und von klagen, von küener recken strîten muget ir nu wunder hœren sagen

Norsk: Mange underverker er blitt oss fortalt fra gammelt av Om helter verd å prise, om sørgelig motgang Om glede og fest, om gråt og klage; Om strid fra djerve krigere, nå kan dere høre underverkene fortalt.

Den antatt opprinnelige versjonen begynte i stedet med en presentasjon av Kriemhild, diktets hovedperson.

Eposet er delt i to deler, den første handler om fortellingen om Siegfried og Kriemhild, beilingen av Brynhild, og Siegfrieds død forårsaket av Hagen, og Hagens skjuling av Nibelungskatten i Rhinen (kapitlene 1-19). Den andre delen handler om Kriemhilds ekteskap med Etzel, hennes planer for hevn, nibelungernes reise til Etzels hoff og deres siste motstand mot overmakten i Etzels hall (kapitlene 20-39).

Siegfried og Kriemhild

Første kapittel introduserer hoffet i Burgund. Kriemhild, søster av kong Gunther og deres brødre Gernot og Giselher, har en drøm om en falk som blir drept av to ørner. Moren deres tolker dette til at Kriemhilds framtidige ektemann vil død en voldsom død, og følgelig velger Kriemhild å være ugift.

Andre kapittel forteller om Siegfried som kronprins av Xanten. Hans ungdom er fortalt med få av de bragder som senere tillegges ham. I tredje kapittel ankommer han Worms i håp om å beile til Kriemhild. Ved hans ankomst forteller Gunthers vassal, Hagen av Tronje, om Siegfrieds ungdomsbedrifter da han vant en skatt og land fra to brødre, Nibelung og Schilbung, som han drepte for å slippe å dele skatten med dem, og samtidig, nærmest tilfeldig, drepte en drage.

Etterpå badet Siegfried i drageblodet og ble dermed usårlig, bortsett fra at et blad fra et lindetre falt på hans rygg og etterlot en flekk på huden hvor drageblodet ikke kom til. Til tross for Hagens truende fortellinger om hans ungdom ønsker burgunderne ham velkommen, men lar ham ikke møte prinsessen. Skuffet blir Siegfried værende i Worms og hjelper Gunther mot de invaderende sakserne.

I femte kapittel møter Siegfried endelig Kriemhild. Gunther ber Siegfried bli med ham til (den fiktive) byen Isenstein på Island for å vinne dronning Brynhilds gunst. Siegfried går med på dette, om han får gifte seg med Kriemhild. Gunther, Siegfried og en gruppe burgundere seiler til Island, der Gunther utfordres av Brynhild til tvekamp. Hun gifter seg med ham, om han vinner. Taper han, skal han dø. Brynhild er umåtelig sterk, og følget frykter for sine liv.

Siegfried går i stillhet tilbake til skipet og tar på kappen som gjør ham usynlig (kapitlene 6-8). Sterk og usynlig leder han Gunther gjennom prøvene, og Brynhild tror det er kong Gunther som har beseiret henne - ikke Siegfried. Hun går med på ekteskap, men Gunther er fortsatt redd for at hun vil drepe ham om hun oppdager hvordan saken henger sammen. Siegfried drar da til Nibelungenland, og på egen hånd erobrer han kongedømmet og kommer tilbake med tusenvis av vasaller. Gunther og Brynhild drar tilbake til Worms hvor de feirer bryllup. Siegfried og Kriemhild blir også gift med Gunthers velsignelse.

Imidlertid mistenker Brynhild på bryllupsnatten at noe er galt med hennes situasjon, særlig mistenker hun at Siegfried er en mulig grunn. Gunther forsøker å ligge med henne, men med sin styrke har hun ingen vanskeligheter med å binde ham og la ham ligge slik hele natten. Siegfried går da inn i kammerset med usynlighetskappen på. Gunther ber ham om ikke å gå til sengs med Brynhild. Siegfried klarer å overmanne Brynhild og tar hennes ring og belte som tegn på hennes tap av møydom. Fordi Brynhild ikke lenger er jomfru, har hun mistet sin styrke, og bedyrer at hun ikke lenger vil nekte Gunther å ligge med henne. Siegfried gir ringen og beltet til sin kone, Kriemhild.

«Siegfrieds død» (1901) ved Johannes Gehrts.

Brynhild har inntrykk av at Gunther giftet bort sin egen søster til en mann av lavere rang, enda Gunther og Siegfried i virkeligheten står likt. Da Siegfried og Kriemhild besøker Worms, rår det fred - inntil Kriemhild og Brynhild begynner å krangle om hvem av dem som har forrangen når de går inn i katedralen i Worms. Kriemhild viser frem ringen og beltet Siegfried tok fra Brynhild bryllupsnatten, og kaller henne for Siegfrieds Kebse (frille). Brynhild føler seg ydmyket og brister i gråt.

Krangelen mellom dronningene truer begge ekteskap, og er også en trussel om uvennskap mellom Gunther og Siegfried, noe begge forsøker å unngå. Gunther frifinner Siegfried fra anklagene, men likevel forsøker Hagen av Tronje å drepe Siegfried for å beskytte kongens ære og rike. Selv om Gunther og hans brødre motsatte seg drapsforsøket, godtar de stilltiende planen. Hagen fører Kriemhild bak lyset med en løgn om truende krig, og ber henne markere Siegfrieds sårbare flekk på ryggen med et kors på klærne hans, slik at det blir lettere å beskytte ham.

Nå som Siegfrieds svake punkt er synlig, klarer Hagen å drepe Siegfried på en jakttur ved å stikke spydet sitt gjennom korset da Siegfried bøyer seg for å drikke fra en bekk (kapittel 16) - vanærende død, som da Parsifal uforvarende vanæret riddere ved å bruke sitt kastespyd (som forvandles til en svane i Wagners opera). For ytterligere å vanære Siegfried, stjeler Hagen nibelungenskatten fra Kriemhild og senker den i Rhinen («Rhingullet») for å hindre henne i å reise en hær.

Kriemhilds hevn

Kriemhild viser Gunthers hode til Hagen (Johann Heinrich Füssli, ca. 1805)

Kriemhild sverget å ta hevn for mordet på sin ektemann og tyveriet av nibelungenskatten. Mange år senere frir hunerkongen Etzel til henne, og hun gifter seg med ham. Da sønnen deres skal døpes, inviterer hun sine brødre til en fest på Etzels festning i Ungarn. Hagen ønsker ikke å reise, men overtales, skjønt han er overbevist om at invitasjonen er lureri for å drepe dem alle. Da burgunderne krysser Donau, bekreftes dette av nøkkene som spår at alle, unntatt en munk, vil dø. Hagen forsøker å drukne munken for å motbevise spådommens kraft, men munken overlever.

Burgunderne kommer til Etzels borg og hilses velkommen av Kriemhild med falske smil. Men adelsmannen Dietrich av Bern, Etzels forbundsfelle, råder burgunderne til å ta sine våpen med inn, noe som ellers ikke er tillatt. Kriemhild beskylder Hagen for drapet på Siegfried og krever nibelungenskatten tilbake. Hagen innrømmer at han drepte Siegfried og senket nibelungenskatten i Rhinen, men legger skylden på Kriemhilds egen oppførsel.

Kong Etzel ønsker sin hustrus brødre varmt velkommen, men under festen bryter det ut åpen strid mellom hunere og burgundere. Hagen halshogger den lille sønnen til Kriemhild og Etzel foran øynene på dem. Burgunderne tar kontroll over hallen, men beleires av Etzels krigere. Kriemhild vil la sine brødre leve om de utleverer Hagen, men de avslår. Kampen varer hele dagen, til hun får satt fyr på hallen. Alle burgunderne blir brent inne, unntatt Hagen og Gunther som holdes fanget av Dietrich av Bern. Kriemhild gir ordre om at hennes bror Gunther skal halshugges. Selv etter å ha sett dette, nekter Hagen å fortelle dronningen hvor han har gjemt skatten. Rasende hogger hun selv av hodet hans; men gamle Hildebrand, Dietrich av Berns lærer, hogger ned Kriemhild med sverdet sitt. I ett av manuskriptene står at han slo henne ned med et enkelt hogg mot midjen. Hun føler ingen smerte og hevder at hans sverd er ubrukelig. Hildebrand slipper da ned en ring og ber henne ta den opp. Idet hun bøyer seg ned, faller kroppen fra hverandre. Dietrich og Etzel og hele hoffet sørger over de falne.

Historisk bakgrunn

En historisk kjerne i fortellingen ligger i hendelsene rundt den germanske folkevandringstiden, særlig burgundernes nederlag mot den vestromerske generalen Flavius Aëtius (død 454) som med støtte fra hunerske leiesoldater beseiret dem i slaget ved Worms en gang rundt år 436. Andre mulige påvirkninger er striden mellom 500-tallets merovingerdronninger Brunhilda og Fredegunde, og dessuten Attilas ekteskap med den burgundiske prinsessen Ildikó i år 453.

En del forskere har betraktet den historiske figuren Arminius som beseiret de romerske legionene i slaget ved Teutoburgerskogen i år 9 som en mulig arketype for dragedreperen Siegfried.

Disse hendelsene er blandet sammen med fellesgermansk mytologisk stoff om Nivlheim der dvergene holdt til med sin kostbare skatt, men i det latinske diktet Waltharius er det også et navn på et frankisk eller burgundisk fyrstehus. Nibelungenlied kombinerer sagnet om Gunthers beiling til Brynhild med en mer historisk andre del, lagt til faktiske steder som byen Worms; og den beskriver nibelungernes reise østover, over Donau til Etzelburg (Atillas sete).

Nibelungenlied arrangerer overlevert materiale i en komposisjon for høymiddelalderens lesere, vel bevandret i høvisk ridderlitteratur som fikk påvirke de germanske heltemotiver med samtidige begreper om kristen ridderånd. Slik omskapes Siegfried fra en dragedreper til en høvisk ridder som uttrykker sin kjærlighet til Kriemhild først etter at han har vunnet hennes brødres vennskap og tiltro. I en del situasjoner forsterkes kontrasten mellom germansk folkevandringstid og høvisk ridderetikk (der Gunthers pinlige bryllupsnatt med Brynhild kan tolkes som ironi). Den åpenbart blodige avslutningen etterlater intet håp om forsoning, og er langt fra den lykkelige avslutningen som er typisk for høvisk epikk. Sammenlignet med moderne skjønnlitteratur mangler personene i høymiddelalderens diktning individuelle trekk. De er rene typer som legemliggjør ulike idealiserte heltedyder høyt verdsatt i ridderkulturen og tilskrevet adelen: Ære, trofasthet, rikdom og våpenførhet.

Arv og ettermæle

En tidlig kritiker klassifiserte Nibelungenlied som en germansk Iliaden; begge går tilbake til en oldtid og forener halvglemte myter med historiske personer av vesentlig, nasjonal karakter. Andre kritiserte verket som mindreverdig sammenlignet med Homer, og uverdig en status som «nasjonalepos». Like fullt ble motiver fra Nibelungelied lånt til mange dikt, essays, plakater og taler i alle stadier av den tyske nasjonalismens utvikling, fra Befreiungskriege («frigjøringskrigene») til perioden under nasjonalsosialistisk styre.

Troskapen burgunderkongen og hans vasaller viste, ble verdsatt høyere enn familiebånd eller livet, karakterisert som Nibelungentreue (tysk: Treue, «troskap»). Dette uttrykket ble benyttet i Tyskland i tiden før første verdenskrig for å beskrive foreningen mellom Det tyske riket og Østerrike-Ungarn, og igjen i nasjonalsosialistisk propaganda om f.eks. slaget om Stalingrad.

Det er vanskelig å skille påvirkningen fra Nibelungenlied i seg selv fra andre kunstverker og propaganda som handler om Siegfried-mytene. Eksempelvis knyttes en berømt plakat fra 1930-tallet Siegfrieds død til «dolkestøtlegenden», troen på at den tyske hær ble sviktet og dolket i ryggen av nederlaget i 1918 - men viser en Siegfried-lignende figur som dolkes med en kniv, ikke et spyd.

Mot slutten av andre verdenskrig ble 38. SS-divisjon «Nibelungen» opprettet i Waffen-SS av lærere og kadetter ved SS-Junkerschule («junkerskolen») i Bad Tölz.

Tilpasninger

Nibelungenlied, Volsungesagaen og Didrikssagaen tjente som kildemateriale for Richard Wagners Nibelungenringen (tysk: Der Ring des Nibelungen), en serie av fire operaer kjent som «Ringsyklusen».

I 1924 lagde den østerriksk-amerikanske filmregissøren Fritz Lang to stumfilmer basert på eposet: Die Nibelungen: Siegfried og Die Nibelungen: Kriemhilds Rache. Lang og Thea von Harbou skrev manus til den første filmen, mens von Harbou sto alene for den neste filmen. Nyinnspillinger ble gjort i 1966.

Litteratur

• Bartsch, Karl; 1870/1880.
• Margaret Armour, Translator. Franz Schoenberner, Introduction. Edy Legrand, Illustrator. The Nibelungenlied, Heritage Press, New York, 1961.
• Batts, Michael S.: Das Nibelungenlied, kritisk utgave, Tübingen: M. Niemeyer 1971. ISBN 3-484-10149-0
• de Boor, Helmut: Das Nibelungenlied, 22. reviderte og utvidede utgivelse, red. Roswitha Wisniewski, Wiesbaden 1988, ISBN 3-7653-0373-9
• Hermann Reichert, Das Nibelungenlied, utgivelse av «B»-manuskriptet, Berlin: de Gruyter 2005. VII ISBN 3-11-018423-0.. Normalisert tekst, introduksjon på tysk.
• Ursula Schulze, Das Nibelungenlied, basert på manuskript «C», Düsseldorf / Zürich: Artemis & Winkler 2005. ISBN 3-538-06990-5.
• Raffel, Burton: Das Nibelungenlied, ny oversettelse. Forord av Michael Dirda. Introduksjon av Edward R. Haymes. Yale University Press 2006. ISBN 978-0-300-11320-4

Eksterne lenker

• (en) Nibelungenlied – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Wikiquote: Nibelungenlied – sitater
• Nibelungenhåndskrift C i digital form
• Håndskrift A, B og C på middelhøytysk
• Tallrike lenker til kvadet og litteraturen om det