Nakba

Nakba Del av Den arabisk-israelske krigen i 1948 og Israel–Palestina-konflikten
Deltakere		Jødisk/israelsk side Yishuv Haganah Palmach Irgun Lehi Israel Israels forsvar Arabisk side Den arabiske høykomité Den hellige krigs armé Den arabiske frigjøringshær Egypt Transjordan Syria Mal:Landdata Lebanon Libanon Mal:Landdata Iraq Irak
Sted		Palestinamandatet
Dato		1947–1949
Resultat		* Israelsk seier i krigen Omtrent 700 000–750 000 palestinske arabere flyktet eller ble fordrevet Jødiske lokalsamfunn i arabiskkontrollerte områder ble fordrevet Våpenstillstandslinjene fra 1949 ble etablert
Nakba på Commons

Nakba eller al-Nakba (arabisk: النكبة, «katastrofen») er den palestinske betegnelsen på det arabiske nederlaget, sammenbruddet i det palestinsk-arabiske samfunnet og masseflukten og fordrivelsene som fant sted under borgerkrigen i Palestinamandatet og Den arabisk-israelske krigen i 1948.

Omtrent 700 000–750 000 palestinske arabere forlot eller ble fordrevet fra sine hjem i områder som kom under israelsk kontroll. Årsakene varierte betydelig mellom ulike steder og faser av krigen. De omfattet flukt fra kamphandlinger, frykt for angrep, lokale sammenbrudd, avreise blant ledere og velstående familier, evakueringsordrer fra arabiske militære og sivile myndigheter i enkelte områder og direkte utvisninger utført av jødiske eller israelske styrker.

Flere forskere og aktivister omtaler hele prosessen som etnisk rensning. Andre historikere avviser at begrepet kan brukes som en samlet beskrivelse, fordi det ikke er dokumentert noen overordnet sionistisk plan vedtatt før krigen om å fordrive hele den arabiske befolkningen, og fordi en betydelig del av flukten skyldtes krig, frykt og sammenbrudd snarere enn direkte utvisning.

Begrepet ble opprinnelig brukt om det arabiske militære og politiske nederlaget. Senere ble det først og fremst knyttet til det palestinske flyktningproblemet og tapet av hjem, eiendom og politisk kontroll.

Palestinerne markerer Nakba-dagen 15. mai, dagen etter Israels uavhengighetsdag.

Historisk bakgrunn

Det osmanske riket og Palestinamandatet

Området som senere ble Israel, Vestbredden og Gazastripen, var frem til første verdenskrig en del av Det osmanske riket. Det eksisterte ingen selvstendig palestinsk stat, men området hadde en arabisk majoritetsbefolkning og en mindre, historisk forankret jødisk befolkning.

Etter første verdenskrig fikk Storbritannia mandat fra Folkeforbundet til å administrere Palestina. Mandatet bygget blant annet på Balfourerklæringen fra 1917, som støttet opprettelsen av et «nasjonalt hjem for det jødiske folk», samtidig som de sivile og religiøse rettighetene til den ikke-jødiske befolkningen skulle beskyttes.

Den jødiske innvandringen økte i mandatperioden, særlig som følge av antisemittisme, pogromer og nazistenes forfølgelse i Europa. Jødiske institusjoner og enkeltpersoner kjøpte land fra både lokale og fraværende arabiske grunneiere. En stor del av territoriet var samtidig statlig, offentlig, uregistrert eller kollektivt disponert og kan ikke uten videre beskrives som privat «palestinsk eiendom».

Den arabiske befolkningen motsatte seg i økende grad den jødiske innvandringen og målet om en jødisk stat. Konflikten førte til opptøyer, massakrer og væpnede opprør, blant annet i 1920, 1921, 1929 og under Det arabiske opprøret i Palestina 1936–1939.

FNs delingsplan

Etter andre verdenskrig og Holocaust besluttet Storbritannia å overlate Palestina-spørsmålet til De forente nasjoner.

Den 29. november 1947 vedtok FNs generalforsamling resolusjon 181, som anbefalte å opprette én jødisk og én arabisk stat. Jerusalem og et omkringliggende område skulle administreres internasjonalt.

Den jødiske ledelsen godtok delingsplanen, til tross for misnøye med grensene og at Jerusalem ikke skulle tilhøre den jødiske staten. Den arabiske høykomité og de arabiske statene avviste planen. De nektet å godta opprettelsen av en jødisk stat i noen del av området.

Volden begynte umiddelbart etter FN-avstemningen. Arabiske militser angrep jødisk transport, bosettinger og bydeler. Jødiske styrker gjennomførte gjengjeldelser og senere større militære operasjoner. Dermed utviklet konflikten seg til borgerkrig flere måneder før staten Israel ble erklært.

Krigen og flyktningstrømmen

Den første fasen: desember 1947 til mars 1948

I krigens første måneder forlot mange arabiske medlemmer av over- og middelklassen byer som Jerusalem, Haifa og Jaffa. Flere dro til Libanon, Syria, Egypt eller andre arabiske områder i forventning om at krigen ville bli kortvarig.

Avreisen til politiske, økonomiske og administrative ledere bidro til å svekke det palestinsk-arabiske samfunnet. Lokale institusjoner brøt sammen, forsyninger ble vanskeligere, og mange fattigere innbyggere fulgte etter.

I denne fasen var mange av dem som dro, ikke fysisk fordrevet av jødiske styrker. Flukten skyldtes i stor grad frykt, økonomisk sammenbrudd og forventning om en kommende regional krig.

Den andre fasen: april til mai 1948

Fra april 1948 gikk Haganah over til større offensive operasjoner for å åpne veier, sikre jødiske befolkningsområder og forberede seg på den ventede invasjonen fra arabiske naboland.

Den jødiske ledelsens militære plan, kjent som Plan Dalet, er et sentralt stridstema. Noen forskere har tolket planen som et grunnlag for systematisk fordrivelse. Andre har tolket den som en militær beredskapsplan for å sikre territoriet som var tiltenkt den jødiske staten, beskytte kommunikasjonslinjer og møte en invasjon.

Planen tillot at fiendtlige landsbyer kunne besettes, avvæpnes og i enkelte tilfeller tømmes dersom de gjorde motstand eller lå i strategisk utsatte områder. Den inneholdt likevel ingen generell ordre om å fordrive alle arabere.

I flere byer flyktet den arabiske befolkningen etter militære nederlag og sammenbrudd i den lokale ledelsen. I Haifa oppfordret de jødiske myndighetene deler av den arabiske befolkningen til å bli, men arabiske ledere og frykten for fortsatt krig bidro til at de fleste forlot byen.

Deir Yassin

Den 9. april 1948 angrep styrker fra Irgun og Lehi den arabiske landsbyen Deir Yassin. Over 100 innbyggere og forsvarere ble drept. Hendelsen ble fordømt av Haganah og den jødiske ledelsen.

Rapportene om massakren ble spredt i arabiske medier og bidro til frykt i andre arabiske lokalsamfunn. Arabiske aktører overdrev også bevisst deler av beretningen i håp om å mobilisere motstand, men propagandaen bidro samtidig til økt masseflukt.

Israels uavhengighet og den arabiske invasjonen

Den 14. mai 1948 erklærte den jødiske ledelsen staten Israel. Dagen etter invaderte regulære styrker fra Egypt, Transjordan, Syria, Libanon og Irak.

De arabiske statene oppga ulike mål for krigen, men var samlet i motstanden mot den jødiske staten. De hadde ingen felles plan for å opprette en selvstendig palestinsk stat. Transjordan ønsket å annektere Vestbredden, og Egypt tok senere kontroll over Gazastripen.

Israel var den forsvarende staten i krigen mellom statene. Dette fritar ikke israelske styrker fra ansvar for ulovlige handlinger i konkrete tilfeller, men invasjonen er avgjørende for å forstå hvorfor krigen fortsatte, hvorfor flere områder ble militarisert, og hvorfor flyktningstrømmen økte.

Lydda og Ramle

Et av de tydeligste eksemplene på direkte israelsk fordrivelse fant sted i Lydda og Ramle i juli 1948.

Etter harde kamper og skyting mot israelske styrker ble store deler av den arabiske befolkningen beordret ut. Mellom 50 000 og 70 000 mennesker forlot byene, mange under vanskelige forhold.

Utvisningen var militært og politisk motivert. Området lå strategisk mellom Tel Aviv og Jerusalem og ble vurdert som en mulig trussel mot israelske kommunikasjonslinjer. Hendelsen står likevel som et klart eksempel på tvungen fordrivelse.

Galilea og Sør-Israel

Under operasjoner i Galilea og Negev høsten 1948 flyktet eller ble ytterligere arabiske samfunn fordrevet.

I enkelte landsbyer ble befolkningen tillatt å bli, og mange av deres etterkommere er i dag arabiske statsborgere i Israel. I andre områder ble innbyggerne sendt over grensene eller nektet å vende tilbake etter kampene.

Praksisen var derfor ikke ensartet. Den var avhengig av lokale kommandanter, militære forhold, befolkningens holdning, strategisk beliggenhet og beslutninger tatt under krigen.

Årsakene til masseflukten

Historikere er enige om at det ikke finnes én enkelt forklaring på hvorfor hundretusener av arabere forlot sine hjem.

De viktigste dokumenterte årsakene var:

• direkte israelske utvisninger i enkelte områder
• frykt for kamper, bombardement og massakrer
• sammenbrudd i palestinsk-arabiske institusjoner
• avreise blant politiske og økonomiske ledere
• rykter og propaganda om jødiske overgrep
• jødiske militære offensiver og arabiske nederlag
• arabiske evakueringsordrer i enkelte byer og landsbyer
• forventningen om at de arabiske hærene raskt ville beseire Israel
• ønske om å komme seg bort fra selve krigssonen

Det er ikke dokumentert én generell ordre fra alle arabiske ledere om at hele befolkningen skulle forlate Palestina. Det finnes likevel dokumentasjon på lokale og regionale arabiske evakueringsordrer, militære hensyn og oppfordringer til å forlate bestemte områder.

Tilsvarende er det ikke dokumentert en overordnet sionistisk plan vedtatt før krigen om å utvise hele den arabiske befolkningen. Det finnes likevel dokumentasjon på konkrete israelske utvisninger, ødeleggelser av landsbyer og politiske diskusjoner om befolkningsoverføring under krigen.

Enhver samlet forklaring som gjør hele flyktningstrømmen til resultat av bare israelsk utvisning eller bare arabiske ordre, forenkler derfor et mer sammensatt hendelsesforløp.

Arabere som ble værende i Israel

Omtrent 150 000 arabere ble værende innenfor Israels grenser etter krigen. De fikk etter hvert israelsk statsborgerskap og utgjør grunnlaget for dagens arabiske minoritet i Israel.

Arabiske borgere har stemmerett, politiske partier, representasjon i Knesset og adgang til israelske domstoler og offentlige institusjoner. Samtidig var de underlagt militær administrasjon frem til 1966 og ble utsatt for beslag av jord og begrensninger i bevegelsesfriheten.

Det at en betydelig arabisk befolkning ble værende og fikk statsborgerskap, brukes av kritikere av «etnisk rensing»-begrepet som argument mot at Israel gjennomførte en konsekvent plan om å fjerne alle arabere.

Andre peker på at dette ikke opphever de dokumenterte utvisningene andre steder.

Jødiske flyktninger og fordrivelser

Krigen skapte også jødiske flyktninger.

Jødiske lokalsamfunn i områder som ble erobret av arabiske styrker, ble fordrevet. Dette gjaldt blant annet det jødiske kvarteret i Gamlebyen i Jerusalem og bosettinger i Gush Etzion. Synagoger og jødisk eiendom ble ødelagt eller tatt over.

I årene etter 1948 flyktet eller emigrerte omkring 800 000–850 000 jøder fra arabiske og andre muslimske land. Årsakene varierte mellom landene og omfattet utvisninger, tap av statsborgerskap, beslag av eiendom, politisk forfølgelse, vold, antisemittisme, krig og ønsket om å bosette seg i Israel.

De fleste jødiske flyktningene ble integrert i Israel, selv om mange først levde under svært vanskelige forhold. Andre ble bosatt i Frankrike, USA og andre land.

Denne flyktningstrømmen opphever ikke palestinske individuelle krav, men den er en nødvendig del av den regionale sammenhengen. Krigen og den påfølgende konflikten førte i praksis til en omfattende befolkningsforskyvning mellom Israel og den arabiske verden.

Eiendom og forlatte landsbyer

Etter krigen tok Israel kontroll over jord, boliger og annen eiendom som tilhørte flyktninger.

Gjennom blant annet Absentee Property Law fra 1950 ble eiendom til personer som hadde forlatt israelsk område eller befant seg i fiendtlige stater, overført til en offentlig forvalter. Store deler ble senere brukt til å bosette jødiske flyktninger og innvandrere.

Flere hundre arabiske landsbyer og bydeler ble helt eller delvis avfolket. Noen ble ødelagt av militære eller sikkerhetsmessige grunner. Andre ble overtatt av nye innbyggere, innlemmet i israelske byer eller liggende forlatt.

Palestinske flyktninger og deres etterkommere betrakter dette som ulovlig konfiskasjon. Israel har vist til krigssituasjonen, de arabiske statenes fortsatte fiendtlighet, sikkerhetshensyn og behovet for å huse et stort antall jødiske flyktninger.

Spørsmålet om eiendom, erstatning og tilbakeføring er fortsatt uløst.

Returspørsmålet

FNs generalforsamling vedtok i desember 1948 resolusjon 194. Den anbefalte at flyktninger som ønsket å vende tilbake til sine hjem og «leve i fred med sine naboer», skulle få gjøre dette så snart det var praktisk mulig, og at det skulle betales erstatning til dem som ikke vendte tilbake.

Resolusjonen var en anbefaling fra Generalforsamlingen og ikke en bindende dom. Formuleringen var betinget av vilje til fredelig sameksistens og inngikk i et større forslag til fredsløsning.

Israel avviste en generell masse-retur mens krigen og den arabiske avvisningen av Israel fortsatte. Israelske myndigheter mente at en retur av hundretusener av mennesker fra fiendtlige områder ville skape en alvorlig sikkerhetsrisiko og kunne avvikle Israel som jødisk stat.

Israel tillot senere et begrenset antall familiegjenforeninger, men avviste prinsippet om en ubegrenset og arvelig rett til retur.

Palestinske ledere betrakter retten til retur som individuell og ufravikelig. For mange israelere innebærer kravet i praksis en erstatning av Israel med en arabisk flertallsstat.

Arabiske staters behandling av flyktningene

De arabiske statene behandlet de palestinske flyktningene svært forskjellig.

Jordan annekterte Vestbredden og ga et stort antall palestinere jordansk statsborgerskap. Libanon nektet derimot de fleste palestinere statsborgerskap og begrenset deres adgang til arbeid, eiendom og offentlige tjenester. Syria ga enkelte sosiale rettigheter, men normalt ikke statsborgerskap.

Egypt kontrollerte Gazastripen mellom 1948 og 1967 uten å opprette en palestinsk stat eller gi innbyggerne egyptisk statsborgerskap.

De arabiske statenes manglende integrering av flyktningene har bidratt til at flyktningproblemet har blitt videreført gjennom flere generasjoner. Arabiske myndigheter har samtidig hevdet at integrering ville undergrave flyktningenes krav om retur.

UNRWA og arvelig registrering

I 1949 opprettet FN FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger i Midtøsten (UNRWA).

UNRWA bruker en egen operativ definisjon av «Palestina-flyktning». Den omfatter personer som hadde sitt vanlige bosted i Palestina mellom juni 1946 og mai 1948 og som mistet hjem og livsgrunnlag som følge av krigen. Også etterkommere i mannslinjen kan registreres.

Dette skiller ordningen fra mange andre flyktningsituasjoner. Etterkommere kan forbli registrert selv om de aldri selv har flyktet, bor utenfor et konfliktområde eller har statsborgerskap i et annet land, slik mange palestinere i Jordan har.

UNRWA gir utdanning, helsehjelp og sosial støtte til millioner av registrerte personer. Organisasjonen har spilt en stor humanitær rolle.

Kritikere mener samtidig at ordningen har gjort flyktningstatusen permanent og knyttet humanitær hjelp til et politisk krav om tilbakevending til Israel. I motsetning til FNs høykommissær for flyktninger har UNRWA ikke som hovedoppgave å avslutte flyktningstatus gjennom lokal integrering eller permanent bosetting i tredjeland.

Tilhengere av ordningen hevder at registreringen er nødvendig fordi konflikten og eiendomskravene fortsatt er uløst.

Tallet på registrerte palestinske flyktninger har derfor økt fra under én million omkring 1950 til flere millioner etterkommere i dag, selv om de fleste registrerte aldri selv bodde i området som ble forlatt i 1948.

Terminologi og historiografi

Constantine Zurayk

Den syriske historikeren Constantine Zurayk var blant de første som brukte ordet Nakba i politisk betydning i boken Ma'na al-Nakba fra 1948.

Zurayk brukte begrepet primært om det arabiske militære og politiske nederlaget. Han kritiserte den arabiske verdens manglende forberedelser, interne splittelse og undervurdering av den jødiske motstanderen.

Flyktningproblemet var ikke hovedtemaet i hans opprinnelige bruk av ordet.

Benny Morris

Den israelske historikeren Benny Morris dokumenterte gjennom arkivstudier både direkte utvisninger, israelske overgrep, arabisk flukt, lokale evakueringsordrer og samfunnsmessig sammenbrudd.

Morris konkluderte med at flyktningproblemet hovedsakelig oppsto gjennom krigen og ikke gjennom en på forhånd vedtatt, samlet plan om å fjerne alle arabere. Han har samtidig understreket at israelske styrker gjennomførte direkte utvisninger og at enkelte ledere så befolkningsoverføring som ønskelig eller militært nødvendig.

Ilan Pappé

Historikeren Ilan Pappé beskriver hendelsene som en planlagt etnisk rensing og tolker Plan Dalet som den operative planen for fordrivelsen.

Denne tolkningen har fått betydelig innflytelse i palestinsk aktivisme og deler av akademia. Den har også blitt kritisert for selektiv kildebruk, ideologisk språk og for å behandle ulike lokale hendelser som uttrykk for én sentral plan.

Efraim Karsh og Yoav Gelber

Historikerne Efraim Karsh og Yoav Gelber legger større vekt på den arabiske avvisningen av deling, den palestinske ledelsens sammenbrudd, flukt fra kampsoner, arabiske militære disposisjoner og de regionale statenes beslutning om å gå til krig.

De bestrider at den samlede flyktningstrømmen kan forklares som en sionistisk planlagt fordrivelse.

Palestinsk identitet og minnekultur

Begrepet «palestiner» ble brukt på forskjellige måter før 1948 og kunne vise til både jødiske og arabiske innbyggere i mandatområdet. En særskilt palestinsk-arabisk nasjonal identitet utviklet seg gradvis fra slutten av den osmanske perioden og gjennom mandatperioden.

Etter nederlaget i 1948 ble palestinerne spredt mellom Israel, Jordan, Gazastripen, Libanon, Syria og andre land. Opprettelsen av Palestinas frigjøringsorganisasjon i 1964 bidro til å samle og institusjonalisere den palestinske nasjonale bevegelsen.

Nakba har siden blitt et sentralt element i palestinsk identitet, politisk mobilisering og kollektive minne. Begrepet brukes ikke bare om hendelsene i 1948, men også som symbol på tapet av politisk selvbestemmelse, hjem og eiendom.

For mange israelere er samme historiske periode først og fremst Israels uavhengighetskrig: en forsvarskrig som sikret at den jødiske staten overlevde etter at delingsplanen var blitt avvist og landet ble angrepet av arabiske hærer.

De to minnekulturene beskriver derfor den samme krigen gjennom svært ulike erfaringer.

Politiske tolkninger

I palestinsk politikk fremstilles Nakba ofte som et resultat av et bevisst sionistisk prosjekt om å ta et allerede eksisterende palestinsk land og fjerne befolkningen.

Denne fremstillingen kritiseres for å utelate:

• at Palestina ikke var en selvstendig palestinsk stat
• den historiske jødiske tilknytningen og tilstedeværelsen
• lovlige jødiske landkjøp
• FNs forslag om to stater
• den arabiske avvisningen av delingsplanen
• borgerkrigen som begynte etter FN-vedtaket
• invasjonen fra de arabiske statene
• fordrivelsen av jøder fra arabiskkontrollerte områder
• den senere jødiske flyktningstrømmen fra arabiske land

Enkelte pro-israelske fremstillinger har på sin side hevdet at nær sagt alle arabere dro frivillig eller etter en samlet ordre fra arabiske ledere.

Denne forklaringen er heller ikke dekkende. Dokumentasjonen viser både frivillig flukt, frykt, lokale arabiske ordre og direkte israelske utvisninger.

En historisk dekkende fremstilling må derfor skille mellom årsaken til krigen, de forskjellige årsakene til flukten og ansvaret for konkrete overgrep.

Nakba-loven

I 2011 vedtok Knesset en lov som gjør det mulig å redusere offentlig finansiering til institusjoner som markerer Israels uavhengighetsdag som en sørgedag eller avviser Israel som en jødisk og demokratisk stat.

Loven forbyr ikke privat markering av Nakba-dagen og gjør ikke slike ytringer straffbare. Den gjelder i hovedsak retten til statlig finansiering.

Kritikere mener loven legger press på ytringsfriheten. Tilhengere mener staten ikke bør være forpliktet til å finansiere organisasjoner som bruker offentlige midler til å sørge over statens opprettelse eller undergrave dens eksistensgrunnlag.

Ettervirkninger

Nakba og flyktningproblemet er fortsatt blant de mest fastlåste delene av Israel–Palestina-konflikten.

De sentrale stridsspørsmålene omfatter:

• individuell eller kollektiv rett til retur
• erstatning for tapt eiendom
• jødiske krav etter tap av eiendom i arabiske land
• Israels rett til å bestå som jødisk stat
• palestinsk statsdannelse
• UNRWAs fremtid
• statsborgerskap og integrering i arabiske vertsland

En ubegrenset retur av flere millioner registrerte flyktninger og etterkommere til Israel ville etter all sannsynlighet gjøre jødene til en minoritet og avslutte Israel som jødisk nasjonalstat.

Israel støtter derfor normalt økonomisk erstatning, bosetting i en fremtidig palestinsk stat, integrering i vertsland og et begrenset antall familiegjenforeninger.

Palestinske ledere har normalt fastholdt en omfattende rett til retur til områder som i dag ligger i Israel.

Striden handler derfor ikke bare om historisk minne, men også om hvorvidt konflikten skal avsluttes gjennom to nasjonalstater eller gjennom en befolkningsendring som avvikler Israels jødiske flertall.

Se også

• Den arabisk-israelske krigen i 1948
• FNs delingsplan for Palestina
• Palestinske flyktninger
• Jødisk exodus fra arabiske og muslimske land
• FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger i Midtøsten
• Plan Dalet
• Deir Yassin-massakren
• Israels uavhengighetskrig
• Absentee Property Law
• Palestinsk rett til retur

Videre lesning

• Gelber, Yoav: Palestine 1948: War, Escape and the Emergence of the Palestinian Refugee Problem. Sussex Academic Press, 2006.
• Karsh, Efraim: Palestine Betrayed. Yale University Press, 2010.
• Khalidi, Rashid: Palestinian Identity: The Construction of Modern National Consciousness. Columbia University Press, 1997.
• Morris, Benny: The Birth of the Palestinian Refugee Problem Revisited. Cambridge University Press, 2004.
• Pappé, Ilan: The Ethnic Cleansing of Palestine. Oneworld, 2006.
• Stillman, Norman A.: The Jews of Arab Lands in Modern Times. Jewish Publication Society, 1991.
• Zurayk, Constantine: The Meaning of the Disaster. 1948.