Versj. 6
Denne versjonen ble publisert av Erik Bolstad 29. juni 2022. Artikkelen endret 833 tegn fra forrige versjon.

Øyvind Øyen var en realistisk skuespiller med et sterkt personlig uttrykk, både fysisk og vokalt. I nærmere 40 år var han en sentral kraft i ensemblet ved Det Norske Teatret.

Øyen ble født i Trondheim, men da han var 9 år gammel, flyttet familien til Kristiania. Etter realskoleeksamen 1921 drog han til USA, der han arbeidet som volontør i Chicago og senere avanserte til bokholder, før han 1923 tok en Bachelor of Arts-grad ved California State University. Deretter arbeidet han tre år ved Den Norske Klubb i Chicago og spilte teater på amatørbasis.

1931 startet Øyen sin profesjonelle teaterkarriere som Napoleon i Maria Walewska av Johan Bojer på Den Nationale Scene, hvor han var ansatt frem til 1933. Han arbeidet som frilanser, bl.a. på Søilen Teater i Oslo, før han 1936–38 ble knyttet til Nationaltheatret, hvor han viste sine evner som ekte realistisk menneskeskildrer i to skuespill av Nordahl Grieg, som den unge arbeideren i Vår ære og vår makt og snekkeren Louis i Nederlaget.

Men hovedinnsatsen kom Øyen til å gjøre på Det Norske Teatret 1938–75, der han gikk inn i ensembletradisjonen på en forbilledlig måte. Han kom som et friskt pust utenfra, verdenserfaren, fortrolig med de mest fremmedartede miljøer. Allerede 1939 gjorde han seg bemerket i så forskjellige roller som den dobbeltbunnede storbokseren Joe i Gullfuglen av Clifford Odets, den følsomme landarbeideren George i John Steinbecks Mus og menn og legen Herbert i I grunnbrotet av Kaj Munk. 1940 var han en barsk hestehandler i Gerhart Hauptmanns Vognmann Henschel, og han skapte en fornøyelig blanding av engelsk og gudbrandsdalsk lynne som den filosofiske engelskmannen Rockwell i Jo Gjende av Tore Ørjasæter året etter. Erfaringen fra Amerika-oppholdet fikk han nytte av i en overbevisende tolkning av havnearbeideren Eddie i Arthur Millers Frakt under havet 1956.

Øyen behersket også Tsjekhovs poetiske realisme. Det viste han som Tusenbach i Tre systrer (1941 og 1954) og Samrajev i Måken (1961), men først og fremst som Lopachin i Kirsebærhagen (1949), der han fikk følgende attest av Einar Skavlan i Dagbladet: “Best av alle var Øyvind Øyen som Lopachin, i sin snille godmodighet, sin ganske instinktløse grovhet, sin hjelpeløse, voldsomme styrke. Det var en stor skikkelse.”

1968 gav Øyen nytt innsyn i Ibsen-skikkelsene Doktor Relling i Vildanden og Ulrik Brendel i Rosmersholm. Han satset mer på redeligheten enn kynismen hos Relling, og Brendel fremstilte han både ironisk og med selvforakt. I Olof Molanders oppsetning av Strindbergs Eit draumspel 1965 skapte han en finstemt skikkelse av den bitre advokaten Kurt. Og han gav et nifst innsyn i den groteske bygdedemonen Didrik Dale i Medmenneske av Olav Duun 1967.

Øyen behersket også den klassiske tragedien. Det viste han som Haimon i Antigone (1945), Kreon i Kong Oidipus (1957) og Agamemnon i Orestien (1970). Øyen plasserte skikkelsene realistisk, men gav dem en storlinjet form. En av hans sterkeste prestasjoner var Kreon i Jean Anouilhs Antigone 1975.

Den frodige komedianten med raus humor utfoldet seg i et vidt repertoar, både som Krestoffer (1942) og Engebret (1951) i Oskar Braatens Ungen og som Nils Smikkstugun i Trost i taklampa (1963) og Gammel-Bør i Bør Børson jr. (1958). Han laget en rekke sprudlende karaktertegninger i Jorda rundt på 80 dagar av Jules Verne/Bengt Ahlfors (1972).

Men høydepunktet som karakterkomiker nådde han som den giktbrudne Bessfar Sylfest i Kjell Aukrusts folkekomedie Dobbelsats og freske fraspark (1961 og 1976). Øyen hadde ulike roller i Spelet om Heilag Olav på Stiklestad i flere tiår, men er mest kjent for sin fremragende tolkning av Gamal-Jostein.

Øyvind Øyen arbeidet også i Radioteatret, og han hadde en rekke filmroller på birollenivå, bl.a. i Godvakker-Maren (1940), Kampen om tungtvannet (1948), De dødes tjern (1958) og Kimen (1974).

Øyen mottok Conrads Mohrs Legat og Oslo Bys stipend.

Øyvind Øyens fire barn har markert seg i norsk kulturliv: programskaper i NRK Roald Øyen (1940–), skuespiller Gard Øyen (1943–), skuespiller og teaterpedagog Torill Øyen (1945–) og Jardar Øyen (1947-).

  • A. Rønneberg: Nationaltheatret gjennom femti år, 1949
  • N. Sletbak (red.): Det Norske Teatret femti år 1913–1963, 1963
  • L. Mæhle (red.): Det Norske Teatret 75 år 1963–1988, 1988
  • E. Skavlan: Norsk teater 1930–1953, 1960
  • TFL, 1991
  • A. Rønneberg: biografi i NBL1, bd. 19, 1983
  • arkivet på Det Norske Teatret
  • Maleri (som Ulrik Brendel i Rosmersholm) av Elsa Lystad, 1968; Det Norske Teatret, Oslo