Øyvind Øyen var en realistisk skuespiller med et sterkt personlig uttrykk, både fysisk og vokalt. I nærmere 40 år var han en sentral kraft i ensemblet ved Det Norske Teatret.
Øyen ble født i Trondheim, men da han var 9 år gammel, flyttet familien til Kristiania. Etter realskoleeksamen 1921 drog han til USA, der han arbeidet som volontør i Chicago og senere avanserte til bokholder, før han 1923 tok en Bachelor of Arts-grad ved California State University. Deretter arbeidet han tre år ved Den Norske Klubb i Chicago og spilte teater på amatørbasis.
1931 startet Øyen sin profesjonelle teaterkarriere som Napoleon i Maria Walewska av Johan Bojer på Den Nationale Scene, hvor han var ansatt frem til 1933. Han arbeidet som frilanser, bl.a. på Søilen Teater i Oslo, før han 1936–38 ble knyttet til Nationaltheatret, hvor han viste sine evner som ekte realistisk menneskeskildrer i to skuespill av Nordahl Grieg, som den unge arbeideren i Vår ære og vår makt og snekkeren Louis i Nederlaget.
Men hovedinnsatsen kom Øyen til å gjøre på Det Norske Teatret 1938–75, der han gikk inn i ensembletradisjonen på en forbilledlig måte. Han kom som et friskt pust utenfra, verdenserfaren, fortrolig med de mest fremmedartede miljøer. Allerede 1939 gjorde han seg bemerket i så forskjellige roller som den dobbeltbunnede storbokseren Joe i Gullfuglen av Clifford Odets, den følsomme landarbeideren George i John Steinbecks Mus og menn og legen Herbert i I grunnbrotet av Kaj Munk. 1940 var han en barsk hestehandler i Gerhart Hauptmanns Vognmann Henschel, og han skapte en fornøyelig blanding av engelsk og gudbrandsdalsk lynne som den filosofiske engelskmannen Rockwell i Jo Gjende av Tore Ørjasæter året etter. Erfaringen fra Amerika-oppholdet fikk han nytte av i en overbevisende tolkning av havnearbeideren Eddie i Arthur Millers Frakt under havet 1956.
Øyen behersket også Tsjekhovs poetiske realisme. Det viste han som Tusenbach i Tre systrer (1941 og 1954) og Samrajev i Måken (1961), men først og fremst som Lopachin i Kirsebærhagen (1949), der han fikk følgende attest av Einar Skavlan i Dagbladet: “Best av alle var Øyvind Øyen som Lopachin, i sin snille godmodighet, sin ganske instinktløse grovhet, sin hjelpeløse, voldsomme styrke. Det var en stor skikkelse.”
1968 gav Øyen nytt innsyn i Ibsen-skikkelsene Doktor Relling i Vildanden og Ulrik Brendel i Rosmersholm. Han satset mer på redeligheten enn kynismen hos Relling, og Brendel fremstilte han både ironisk og med selvforakt. I Olof Molanders oppsetning av Strindbergs Eit draumspel 1965 skapte han en finstemt skikkelse av den bitre advokaten Kurt. Og han gav et nifst innsyn i den groteske bygdedemonen Didrik Dale i Medmenneske av Olav Duun 1967.
Øyen behersket også den klassiske tragedien. Det viste han som Haimon i Antigone (1945), Kreon i Kong Oidipus (1957) og Agamemnon i Orestien (1970). Øyen plasserte skikkelsene realistisk, men gav dem en storlinjet form. En av hans sterkeste prestasjoner var Kreon i Jean Anouilhs Antigone 1975.
Den frodige komedianten med raus humor utfoldet seg i et vidt repertoar, både som Krestoffer (1942) og Engebret (1951) i Oskar Braatens Ungen og som Nils Smikkstugun i Trost i taklampa (1963) og Gammel-Bør i Bør Børson jr. (1958). Han laget en rekke sprudlende karaktertegninger i Jorda rundt på 80 dagar av Jules Verne/Bengt Ahlfors (1972).
Men høydepunktet som karakterkomiker nådde han som den giktbrudne Bessfar Sylfest i Kjell Aukrusts folkekomedie Dobbelsats og freske fraspark (1961 og 1976). Øyen hadde ulike roller i Spelet om Heilag Olav på Stiklestad i flere tiår, men er mest kjent for sin fremragende tolkning av Gamal-Jostein.
Øyvind Øyen arbeidet også i Radioteatret, og han hadde en rekke filmroller på birollenivå, bl.a. i Godvakker-Maren (1940), Kampen om tungtvannet (1948), De dødes tjern (1958) og Kimen (1974).
Øyen mottok Conrads Mohrs Legat og Oslo Bys stipend.
Øyvind Øyens fire barn har markert seg i norsk kulturliv: programskaper i NRK Roald Øyen (1940–), skuespiller Gard Øyen (1943–), skuespiller og teaterpedagog Torill Øyen (1945–) og Jardar Øyen (1947-).
Kilder og litteratur
- A. Rønneberg: Nationaltheatret gjennom femti år, 1949
- N. Sletbak (red.): Det Norske Teatret femti år 1913–1963, 1963
- L. Mæhle (red.): Det Norske Teatret 75 år 1963–1988, 1988
- E. Skavlan: Norsk teater 1930–1953, 1960
- TFL, 1991
- A. Rønneberg: biografi i NBL1, bd. 19, 1983
- arkivet på Det Norske Teatret
Portretter m.m.
- Maleri (som Ulrik Brendel i Rosmersholm) av Elsa Lystad, 1968; Det Norske Teatret, Oslo