Stolryggen avbildet i 1962, tydeligvis etter innledende konservering men før den ødelagte venstre stolpen ble rekonstruert. Ytre mål er 745×490 mm. Også gjengitt i Blomqvist & Mårtensson 1963, fig 246. Foto: Bertil Centervall.
Lund-stolen, KM 53436.1065, datert til 1000-1050, er et yndet emne for rekonstruksjon fra ei tid vi har svært få bevarte møbler. Stolryggen ble funnet under utgravning av Thulehuset i Lund i 1961 (Kv Färgaren 22). Den er beskrevet som en stolrygg av lønn med tverrpinner av bøk. Delene er tappet og slisset sammen, i øvre del sikret med treplugger. Den er relativt lav, bare 745×490 mm, og med setehøyde omkring 38-40 cm.
Ryggen likner til forveksling panelte kister fra 1400-tallet, men sammenliknes ofte med Osebergstolen som mangler nettopp denne tekniske detaljen. Allikevel må dateringa regnes som sikker, for funnkonteksten er en bygning fra 1000-tallet og andre gjenstander som passer med en slik datering. Det minner oss om hvor forsiktige vi skal være med å basere oss på stilistiske dateringer aleine.
Lund-stolen med rekonstruert venstrebein, og en hel rekonstruksjon med flettet sete, utført av Ragnar Blomqvist. Kv Färgaren 22), KM 53.436:1065.
I vikingtida var slike luksuriøse stoler uvanlige, og den måtte ha tilhørt en person av høy rang, står det i en katalogoppførsel hos Roesdahl & Wilson 1992. De fortsatte: «Stolen symboliserte makt, folk flest satt på gølvet, jordbenker, krakker eller det som fantes». Stolryggen ble tidligere tolket som del av en biskops trone, men funnkontenksten er hovedsakelig sekulær.
En pussig liten detalj er hvordan toppen på ryggen er asymetrisk og svakt s-formet med et rektangulært innsnitt i midten. Er det dette som gjør den «luksuriøs»? Er det i det hele tatt noe ved teknikk og utførelse som tilsier det, utover det at den er uvanlig?
Stolryggen in situ 1961.
Litteratur
Ragnar Blomqvist & Anders W. Mårtensson 1963, Thulegrävningen 1961. En berättelse om vad grävningarna för Thulehuset i Lund avslöjade, i serien Archaeologica Lundensia 2, s. 218-21. google books (ikke innsyn). Anmeldt i RIG 3/1963.
Anders W. Mårtensson & Claes Wahlöö 1970. Lundafynd. En bilderbok, Archaeologica Lundensia 4, fig.33. Anmeldt i RIG 2/1971 og i Fornvännen (men forbigår eksplisitt funnene fra 1000-tallet med henvisning til Blomqvist & Mårtensson 1963).
Else Roesdahl & D.M. Wilson 1992, From Viking to Crusader: The Scandinavians and Europe, 800-1200, nr 561. I levendegjøringskretser er en skjermdump fra deres katalog, lagt ut av Hallgrimr, den mest brukte inngangen til stolen.
Pilatus i doms-stolen vasker henda for sitt ansvar, Naumburgerdomen ca 1250. Via Commons.
Vi har tidligere snakka om stolpestoler som ikke var dreid, spesielt Blakar– og Gålås-stolene. Her er temaet bevarte, dreide stolpestoler. Samtidige avbildninger finnes det flust av, både i to og tre dimensjoner. Ringpfostenstuhl, kaller tyskerne dem når en madonna troner på dem. Også en gruppe av bevarte benker og pulter finnes i samme stil, og bilder av senger. Forskning på de norske stolene er det allikevel mindre av.
«Byzantinske», blir denne felleseuropeiske stoltypen kalt i eldre norsk og europeisk litteratur.(Fett 1907) Det forklares med at tilsvarende dreide stoler er avbildet i bysantinsk kunst ca. 400-1200, og på grunn av den formidlende rolla den østromerske kulturkretsen hadde spilt «for teknikker som i 1100-årene så å si dominerte møbelkunsten på det europeiske område».(Bugge 1957) Seinere har man i stor grad gått over til å kalle typen «romansk», uten at det er særlig mer opplysende. Urnes, Baldishol og Vallstena er trukket fram som skandinaviske eksempler på denne felleseuropeiske typen.(Kielland 1932)
Stoltypen har en lang produksjonstid her til lands, og gikk over i bygdehåndverket – blant annet kjent som Ryfylkestolen. Allikevel er det så seint som i 1583 vi for første gang hører om en «stole-drejer» i skriftlige kilder.(Norges kunsthistorie 3) Nyere varianter på Maihaugen her og her, og et par til her. Sverige her. Typen ble også med over Dammen. Ett skille som er dratt mellom eldre og yngre utgaver, er tjukke stolper i de eldre, der de yngre er smekrere.
Blant møbelhistorikerne diskuterte Eames 1977 Vallstena-gruppen fra Gotland i relasjon til den engelske Hereford-stolen. Appuhn 1979 er standardverket, og tok for seg dreide møbler med utgangspunkt i Isenhagen-klosteret og det øvrige tyske tilfanget. Han diskuterte en del av de svenske, men ingen av de norske stolene. Det svenske materialet er mest utførlig dekket i avhandlinga til Karlson 1928, mens det norske savner internasjonalt tilgjengelig litteratur utover Grieg 1928. Anker 1968 ila gruppen en svært kort visitt. Mens Hauglid 1969 avskreiv de to stolene fra Urnes og Baldishol som seine, regna Anker dem som de eldste, vakkert utført med tettstilte sprosser i rygg og mellom armlene og sarg. Felles for de norske kunsthistorikerne var at de i svært liten grad sammenliknet de norske eksemplene med det samtidige europeiske tilfanget.
I seinere år har et nederlandsk funn blitt nærmere undersøkt med hensyn til konstruksjonen, mens et sørtysk funn fra folkevandringstid knyter bånd bakover i tid.
Urnes
Urnesstolen. Setehøyde 59 cm, rygghøyde 81,5 cm, dybde 50,5 cm, bredde fra 58,5 til 69 cm. Foto: Jiri Havran, Fortidsminneforeningen (opphavsrett).
Stol i Urnes stavkirke, F284-8, eies av Fortidsminneforeningen. Stolpestol som vanligvis dateres til 1100-tallet, fylt med dreide sneller i ryggen og under armlenene. Flattrykt kule avslutter rygg- og setestolper. Stolper, sprosser og sarg i ask, sete i eik. Fortidsminneforeningen omtaler den som lav, men med en setehøyde på 59 cm er det en smule misvisende. Stolen har kommet i skyggen av kirkebygget, den er mye omtalt men lite forska på.
Nicolaysen 1862 nevnte den ikke blant kirkas inventar, og ennå i 1879 ser en bevissthet om stoltypen ut til å mangle. Blix 1895 gir fremdeles de mest detaljerte, men ikke målsatte, tegningene av stolen. Roar Hauglid mente stolen neppe kunne være middelaldersk, og ville datere den til 1500-tallet eller begynnelsen av 1600-tallet, «da dreierfaget kommer særlig på moten med stoldreiere, rokkdreier osv.»(Hauglid 1969: 68) Ennå i 1973 ville han hensette den og Baldisholstolen til etter middelalderen. Ellers er den allment anerkjent som vår eldste dreide stolpestol. Stoltypen regnes fremdeles som vanskelig å datere, men det utelukkes ikke at den er like gammal som kirka.(Stang 2017: 165)
Mangelen på gode beskrivelser av stolen har gjort at den har falt utafor den europeiske forskningsfronten. Appuhn 1979 etterlyste en nærmere studie av den. Stolen likner mest på Husaby-stolen, og vi får tro at Appuhn ville betegna ryggstykket også på denne som «flettverksstil» med sine dype riller og lys/skyggeeffekten de gir.
Baldishol
Baldisholstolen, høyde 98 cm, bredde 64 cm, dybde 54 cm. Setet: Høyde 41 cm, bredde 54 cm foran, dybde 46 cm. Foto: Nasjonalmuseet/Andreas Harvik
Stol på Nasjonalmuseet som vanligvis stedfestes til Baldishol kirke, har en datering til 1200-1250, dreid i bjørk og med sete i gran. Dedekam 1926 betegna den som furu, men det er åpenbart feil. Legg merke til de løse ringene, som vi finner igjen på Herrestad-stolen.
Appuhn 1979 etterlyste en nærmere analyse av stolen. Vi kommer tilbake til den i en seinere post.
Lunder-stolen
Lunder-stolen D7642. 87,5 cm høy, setet 45,6 cm bredt og 40 cm høyt. Bonden overtok den og én til ved reparasjon av kirka i 1882, til museet i 1933. Den andre ble omgjort til krakk. Foto: Drammens museum
Lunder-stolen, Buskerud. Samme rygg-konstruksjon som Baldishol-stolen med dreide sprosser satt sammen i rektangler.(Christie 1993: 325) I Drammen Museums innberetning fra 1933-38 ble den meldt som innkommet stol fra Lunder stavkirke i Soknedalen. Opprinnelig var det to slike stoler i «bysantinsk stil», men bare én er bevart. Ryggen er fylt med sprinkelverk av dreide stokker satt sammen i rektangler som blir mindre og mindre inn mot sentrum. Hele bakstykket er i ask, sarg, forbein og brett av bjørk og sete av furu. Sarg og sete er 1800-tallsreparasjon, og hele stolen pusset opp med rød bondemaling og setet lett marmorert. Den sammenliknes med Baldishol-stolen, men er lettere og langt mindre monumental.
Stolen antas gjerne å være fra før Svartedauden, yngre enn Baldishol-stolen men så nært opptil at den ikke kunne antas å høre til seinere etterlikninger. Antakelsen er basert på tilknytninga til Lunder stavkirke, som gikk ut av bruk etter svartedauden.(Drammen museum 1933-38: 80-2) Etter mitt syn er den langt yngre. For det første er det metodisk feil å bruke ei kirkehistorie til å datere en flyttbar stol til før Svartedauden. For det andre peker de tynne beina og mangelen på monumentalitet mot en annen rolle. Den gamle stavkirka stod ved sida av den nye ennå i 1743, og «hadde vært i stadig brug lige siden den var blevet gjenfunden efter den Sorte Død og videre indredet i 1644».(Rygh, Buskeruds Amt: 49) Stolen kan vel så gjerne skrive seg fra denne innredninga, eller seinere.
Norsk stol på Nordiska Museet
Fett 1907 omtalte en norsk stol tilhørende Nordiska Museet. Han regna den for å være samme type som Urnes og Baldishol, men fra seinere tid. Dermed har den blitt lite omtalt, og jeg har foreløpig ikke klart å identifisere den på museet. Stolen likner Skällvik og Overschie, men framstår som et bondearbeid og vi skal være forsiktige med datering.
Nordiska Museet kunne ikke identifisere stolen i sine samlinger eller bildearkiv, men opplyste at de fleste gjenstander fra Norge er deponert på Norsk Folkemuseum. Nesten alt avfotograferes digitalt ved oversending. Det som ble deponert tidlig er ikke fotografert digitalt, men skulle til gjengjeld ha bilder i svarthvitt på katalogkortet. De konkluderte: «Kanske togs aldrig stolen in i museets samlingar eller så har något annat ovanligt skett som vi inte känner till.«
Overschie, Nederland
Overschie-stolen er rekonstruert av Joost Kramer til 95 cm totalt og 40 cm høy til setet, som er lavt i forhold til de øvrige stolene her. Det er verd å understreke at sjøl om stolen er funnet på en gard, er det lite folkelig ved den både med tanke på dimensjonene og at garden var et adelssete.
Stol funnet i arkeologiske lag som ved keramikk er datert til ca. 1150-1200. Stolen var sannsynligvis eldre, for deler av den var spist av treorm, reparert med tre av klart dårligere kvalitet (pil/selje, ask og or).
Stolen fra Overschie/Schiedam er av ukjent høyde. Stolpene har diameter på 6-7 cm, og kommer fra en relativt liten del av et stort tre. Opprinnelig materiale er bøk, hugd i øvre deler av Rhinen eller Maas. Alle tapper er låst med én til to diagonale plugger. Seteplankene er tynnet på langs, slik at de passer inn i et u-formet spor som går langs alle sidene av seterammen. Setet var 66 cm foran, 42 cm bak, og sidene 55 cm. Inkludert beina er stolen 79 cm bred foran, 55 cm bred bak og 68 cm dyp.
Flere tynnere pinner mangler fra rekonstruksjonen, antakelig dreier det seg om seinere forsterkninger rett under setet.
Utgravningsrapport kom i 2015, Thomasguild diskuterte stolens konstruksjon godt i 2016, og Proos ga ut en kort rapport i 2018, knytta til en rekonstruksjon. Sistnevnte gikk lite inn i historiografien, for stoltypen begrenset til Thomasguild og Appuhn 1979.
Fastlands-Sverige
Husaby, Västergötland
121,5 cm høy, 70 cm bred foran, 65 cm bred bak, 59 cm dyp. Stolpene 7,5 cm diameter. Rygg og sidelener hhv 53,5 og 26 cm høye. Foto: Gotogo, via Commons.
Fra 11-1200-tallet fra Husaby kirke, nå på Västergötlands museum.
Appuhn 1979: Eikesetet slisset inn i sargen. Ramme dreid i ask. Opprinnelig umalt, men forsirt med brente riller. Seinere malt rød på poster, sprosser og sarg og ellers grønn. Dreiingen framstår som upresis. Allikevel det rikeste arbeidet av de skandinaviske. Rygg- og sidelenene er innfylt med dreide strebere, som i midten av ryggen danner et kors. Han kalte stilen med de dype dreide rillene her og på Alpirsbach–benkene «flettverkstil», et uttrykk som også kan passe Urnes-stolen. Det er de romanske buene foran som navngir typen .
Opphav: Anställd vid SHM, Historiska museet/SHM (CC BY 4.0)
Herrestadstolen (116354_HST) har I likhet med Baldisholstolen dreide, løse ringer i ryggen, og dateres til ca. 1250-1349 (tidligere til 1100-tallet). En kopi av stolen står i kirka, omtalt som biskopsstol.
Ikke(?) nevnt av Appuhn 1979, men omtalt av Karlson 1928.
Misterhult, Småland
Stolen er 97 cm høy, 63 cm bred, 48 cm dyp. Opphav: Melin, Pia/SHM (CC BY 4.0)
Stol fra Misterhult kirke ankom Historiska museet i 1893. Datert til middelalder, 11-1500. Sargen er ornert med halvsirkler foran og palmetter bak i utpreget romansk stil. Dreid ryggfylling, hvorav de indre delene er tapt. Framre stolper framstår som dreid, så dampet og bøyd. I motsetning til ornamenteringa peker vel det mot en sein datering.
Ikke nevnt av Appuhn 1979, men diskutert av Karlson 1928.
Litslena, Uppsala
Nordiska Museet, NM 23074, innlevert 1879 av «Listlena» forsamling. Omtalt som korstol fra Litslena kirke. Udatert.
Ikke nevnt hverken av Appuhn 1979 eller Karlson 1928, og mangler i teksten om Litslena kire.
Läby, Uppsala
Stol i Läby kirke. Kringla. Ikke nevnt av Karlsson 1928. Udatert men regnes vel som sein.
Gotlandsstolene
Vallstena, Gotland
Stolen er 106 cm høy, 60-72 cm bred og 53 cm dyp.
Stol fra Vallstena kirke. Kun én av de tre dreide kolonettene foran på stolen er igjen (på nyeste bilde mangler også den siste), og over dem er trepass-buer. Ellers geometriske ornament på sargen. Diskutert av Karlson 1928. Kringla.
En benk og pult i samme stil ble innlevert SHM samtidig i 1906, og sammen utgjør de Vallstena-gruppen. Stolen er blant de skandinaviske stolene som er mest sitert i internasjonal litteratur.
Jeg ville ikke blitt overraska om ryggen viser seg å være sekundær, og opprinnelig hadde vært dreid som Vallstena-benken og de andre Gotlandsstolene.
Diskutert av Appuhn 1979 som daterte den til ca. 1300. Stolper i eik, dreide sprosser i ask og sete i furu. Han sammenliknet den med Husaby, men forenklet, og benk fra gamle Uppsala.
Lärbro, Gotland
Via Guteinfo.
Fra Lärbro kirke, via Guteinfo. Framstår som svært lik Norrlanda-stolen. Er kulene fjernet?
Hereford, England
Alle stolpetoppene er knekt.
Stol i Hereford-katedralen, England. Tapt fotbrett. Buene daterer den til seint 1100-tall/ tidlig 1200-tall, sjøl om stolpene og sprossene er av type som finnes så seint som på 1500-tallet. Penelope Eames sammenliknet den med Vallstena-gruppen, som dateres til 1100-tallet. Stolen regnes altså ikke lenger som Stephens (1135-54) trone.(Eames 1977: 210-12). Nærmere beskrevet 1931, og jf Eames da sammenliknet med stol fra Rusby[sic], Sverige. Hun sammenliknet også med sittende madonnafigur fra Frankrike i Stockholm,
Gert Kortekaas & Marcella Blom med Rogier Kruisman 2011, «Over stoelen en banken. Een middeleeuwse meubelvondst uit Groningen. 2010«. Archeobrief 2: 15-17 – Diskuterer stol-/benkesida fra Groningen funnet 2010 i relasjon til Vallstena-benken, Uppsala-benken (via Greydragon) og Heddalstolen (via ukjent blogg). Bildene av de to siste er bytta om.
F.A.C. Haans 2015, «Bouwhistorisch onderzoek houtfragmenten«, i J. Loopik (red.), Hof van Cyrene – Wonen aan de Schie. Bochtafsnijding Delftse Schie, gemeente Schiedam, ADC Rapport 3617, Amersfoort. s. 157-60, 166-69.
Første kjente bilde av en x-stol av vår type. Manuskriptet rommer to avbildninger av slike stoler. Her har vi alle kjennetegn: 4 bein og fotskinne på hver side og treid armlene. BL Royal MS 14E III. ca. 1315-25 (Saint-Omer or Tournai?) fol 69v «Joseph of Arimathea disputing with a ruler»
Rob MacPherson har allerede sagt det nødvendige om en spesifikk form for klappstol, foldestol, x-stol, saksestol, fauldstool, faldestoel, faldstuhl, faltstuhl, faldistorium, fauteuil, escabeau, Silla plegable, Scherenstuhl. Klappstoler med spileverk er den norske betegnelsen på denne gruppen av typer. Liknende stoler lages ennå i Algarve, Portugal som Monchique chair/banco tesoura monchique. Thomasguild har en fin intro. Her skal vi ta for oss Mac’s type I, en lav stol med rette bein og dreide armlener. (Det er armlenene som gjør at vi kaller det stol og ikke krakk, selv om den er uten rygg.) Kan vi gjette at det er samme stol som i et testamente fra 1359 fra Lund er omtalt som sedile complicabile? I motsetning til hva fagfolk flest hevder, er denne spesifikke typen eldre enn midten av 1300-tallet. Eldste kjente forelegg er nemlig BL Royal MS 14E III. fra ca. 1315-25, antakelig Saint-Omer eller Tournai.
Testmontering
Prøvesammensetting av stol #1 avdekket designfeil. Setet ble for bredt og beina for smale.
Målene tar utgangspunkt i leddene, tre i setet og ett i krysset under. Jeg gikk først for 24 cm mellom hullene i setepinnene (versjon #1), etter testmontering redusert til 21 cm (versjon #2). Det ga nok plass til baken, og minnet om at det hadde vært greit å teste ut ny design i billigere materialer først. Materialet er 35 x 45 mm listverk i eik fra Billingstad trelast og 6 mm rustfritt rundstål fra Byggmax. Jeg regner både jern og tre som plausible materialer for pinnene.
I krysset valgte jeg 90° vinkel fordi det passer med de eldste avbildningene og gjør kapping og finregninga enklere. Hullene er midt i pinnene, 2,25 cm fra kantene. De åtte setepinnene er skråkutta i én ende og hull plassert 2,5 fra den andre. 21 cm mellom hullene ga dermed 43,6 cm lange pinner. De åtte beinpinnene har 30 cm mellom hullene, ble kutta på 80 cm, 16 cm over setet og 34 cm under krysset. Det ga 49 cm setehøyde. Vi ser sjelden fot-skinner som står smalere enn bredden på setet på type I-stoler, så beina er som regel minst like lange fra kryss til fot som fra kryss setets overkant.
Montering av stol #1 på pinner mens jeg viser fram designklubba (TM).Med 48 cm bredt sete ble det svært god plass til baken på #1, men desto smalere bein.
Ved foreløpig montering etter første designrunde, spratt alle de små nyansene fram som ble oversett i første omgang. Kanskje er det også mulig å slanke den ned fra startvekta på 10 kg?
Setet ble bredt. Det er kanskje passende for en fyrste, men allerede midt på 1300-tallet ser vi stolene også brukt i lege-pasientsituasjoner. Bredt sete gir også lavt kryss, tettsittende føtter og dermed en vaklende stol, om ikke vinkelen settes lavere enn 90°.
Mac konkluderte med at setepinnene inni stolen sannsynligvis var tynnere vertikalt enn de langs kantene på enkelte stoler hvor hullene er plassert nærmerst øvre kant av setepinnene. Det bidrar til lavere vekt.
En annen detalj har jeg ikke sett diskutert tidligere: Et par avbildninger viser avtakende bredde på setepinnene sett ovenfra – de smalner av mot punktet hvor de legger an mot motstilt beinpinne. For å unngå å knipe må setepinnene også avsmales noe vertikalt fra leddene og nedover. Det gir smalere beinpinner, samtidig som stanga gjennom krysset blir synlig. Smale beinpinner med stor avstand mellom pinnene passer med en del av avbildningene og antyder at denne detaljen var i bruk også på stoler hvor vi ikke ser setet. En slik detalj har også tydeligvis vært vanskelig å håndtere for tegneren.
I det hele tatt var det påfallende hvor enkel stolen er å konstruere så lenge man er nøyaktig med hullenes innbyrdes avstand og retning. En del fintilpasning kan tas etter montering, og det samme gjelder utboring og montering av håndtak og fotskinner. I det hele tatt virker konstruksjonen og de mange kileforma profilene godt tilpassa arbeid i ferskt, kløyva trevirke. Hm… det virker som en ny stol er i emning før denne er ferdig. Men først, følg med for del to.
Ingen stoler av vår spesifikke type er bevart. Derimot finnes det andre med rette bein, Mac’s type II og IV (snudd x, sedia tenaglia). For type IV, se særlig Marjin 2015. Det kan være vanskelig å skille originaler med rekonstruksjoner fra 18- og 1900-tallet.
Fra høyre Mac’s type II og IV stol fra Sørtyskland. Den t.h. er populær kilde til rekonstruksjoner, men den er utypisk med tanke på hvordan beina er avslutta og det reises spørsmål ved autentisiteten. Foto: Herbert Schmitz: 118. Via Mac 2018. Ikke funnet orig.Annet bilde av saksestolen fra Sør-Tyskland , avbildet i Schmitz 1926: plate 118. Er den reell?
H 3287, Scherenstuhl/ Faltstuhl Sørtyskland, Museen Burg Altena, ca 1500. H: 84,5, B: 47, T: 28. Litt: Holm 1978. (Mac’s type IV), Likner, men ikke identisk med den på bildet over.
Foldestol fra Sørtyskland (Mac’s type II), avbildet over. Finnes ikke i Museen Burg Altena/Museum Digital Westfalen.
LM-8401, Faltstuhl, Sveits, 1500-tallet. Gran med nagler av ask. Landesmuseum, Zürich. Fra en kirke i Kanton Graubünden, trolig prestesete jf Wanscher 1980. (Mac’s type II), ikke gjenfunnet på Landesmuseum Zürich/Schweizerisches Nationalmuseum, men blant innkjøp til Landesmuseum nevnes 1905 Faltstuhl mit Seitenlehnen, aus einer graubündnerischen Kirche.
1975-67-1, foldestol, bøk, Italia, 1400-tallet (vel helst 1500-tall?). 80 x 48.8 x 51.3 cm, setehøyde 47 cm. Philadelpia Museum of art. (Mac’s type IV).
Foldestol, Frankrike, Château de la Rochelambert, St. Paulien. (Mac’s type IV). Se bilde nedenfor, ikke funnet orig.
Foldestol produsert i Italia. Høyde 50 cm, bredde 60 cm, dybde 34 cm. Østerrike, Museum für angewandte Kunst (MAK) H 1836, (Mac’s type II) Se bilde nedenfor.
Type II-stol fra Sveits, etter Wanscher 1980 via Mac 2018. Ikke funnet orig.Mac var litt skeptisk til denne. Fra Château de la Rochelambert, St. Paulien, Frankrike. Bilde fra Burckhardt via Thomasguild. Ikke funnet orig. Type II-stol fra Italia, 1400-tallet, bøk og metall. Høyde 50 cm, bredde 60 cm, dybde 34 cm. «Scherenstuhl», H 1836 MAK. 1400-tall. Gjengitt av Windisch-Graetz 1982. Se også Thomasguild.
Monique Blanc 1999, Le Mobilier Français moyen âge – renaissance, Massin. Kort, gjennomillustert
Jacqueline Boccador 1988, Le Mobilier Français du moyen Âge à la Renaissance.
Wilhelm von Bode 1902: Die italienischen Hausmöbel der Renaissance, Monographien des Kunstgewerbes bd 4, Verlag von Hermann Seemann Nachfolger, Leipzig. Omtaler Klappsessel, i italia kjent som Savonarola-Stuhl, som moderne møbelindustri i sin totale mangel på historieforståelse kaller Luther-Stuhl, fikk sin form på 1400-tallet. Bode omtaler altså Mac’s type III og IV-stoler, men overser I og II.
Hun nevner vår type kort s. 187, men uten å skille mellom type I og II: «Of very different character, however, are the examples of frontally orientated X-seats made from interlocking slats of wood which interleave from either side.», Hun nevner én tidlig miniatyr, Bodleian MS 264 fol 152v: «An early fourteenth-century illumination highlights the humbler uses of the X-stool. We see a man of modest appearance sitting on an X-stool and having his wounds dressed. This particualr stool is composed of four wooden struts on each side which cross their opposite numbers and interlock, in the manner familiar in Renaissance furniture.»[s. 184] Det er en marginaltegning som ser ut til å parafrasere en tegning på fol 161v, hvor kong Arthur selv(?) overværer den sårede. Eames tolkning modest virker dermed utilstrekkelig begrunnet, og det bør undersøkes om noe i teksten antyder at dette er en konges sete.
Monique de Fayet 1961, Meubles et Ensembles Moyen Age et Renaissance.
Harry Fett 1907, Benk og stol i Norge. Han nevner så vidt folde- eller klappstol som en allminnelig tidlig type, avbildet på segl og skulpturer men uten funn.
Sigurd Grieg 1963, «Klappstolens vandring fra Nilen til Mjøsa«, i By og Bygd. Virker ikke å være kjent med avbildninger utenfor konge- og bispekretser. Han omtaler typene vi har vært innom her som klappstoler med spileverk. Grieg kommer vi tilbake til i del 2.
Edith Holm 1978, Stühle: Von der Antike bis zur Moderne. Eine Stilgeschichte des Sitzmöbels, München.
Fritze Lindahl «Foldestole eller klapstole«, i KLNM 17: 208ff. Mest om skinn- eller tekstiltrukne stoler, går ikke inn på andre typer.
Thomas Loertscher 2005, Zürcher und Nordostschweizer Möbel. Vom Barock bis zum Klassizismus. Katalog der Sammlung des Schweizerischen Landesmuseums Zürich. Nevner bare et par feltstoler fra 1600-tallet, men inkluderer dendrokronologi.
Herbert Schmitz (red.) 1926, The Encyclopedia of furniture. Visstnok lite info utover to avbildninger av Mac’s type II og IV, plate 118. (se ill) Men skriver s. 8: «The folding chair of antiquity continued to be made in the Middle Ages. » s. 12: Om sengoitiske møbler i England. «The folding chair, consisting of a number of intersecting straight or curved square-sectioned supports which carried the seat, originated in Italy, and is a new type which, together with the Late Gothic chest furniture, travelled from Flanders.» s. 13: Om sørtyske sengotiske stoler: «the turned and four-legged varieties were clearly superseded by folding types introduced from Italy. They have either straight or curved legs, and are often depicted in South German Late Gothic pictures of interiors.» s. 16: Om foldestoler i renessansens Italia: Mest vanlig var benken, plassert langs veggen. «But the folding chair and stool, mentioned in connection with Northern Gothic, were also much used.»
Jacques Thirion 1999, Le Mobilier du Moyen-Âge et de la Renaissance en France.
Ole Wanscher 1980, Sella Curulis: The Folding Stool, [krever innlogging] Rosenkilde and Bagger, Copenhagen. Mest om skinn- eller tekstiltrukne stoler i jern og tre, kort om vår type? Kap 8, «Faldestoel, Faldistorium», s. 191ff.
Franz Windisch-Graetz 1982, Möbel Europas 1. Von der Romantik bis zur Spätgotik.
Her er et eksempel på dreid stolpestol som tronstol til Maria med jesusbarnet fra sørportalen til danske Ålum kirke ca 1200.
Skällvikstolen er en av de enkleste dreide stolpestolene som er bevart fra middelalderens Skandinavia. Stoltypen er svært vanlig på romanske helgenavbildninger, og dateres gjerne til 11- 1200-tallet.
Skällvik-stolen. Det ene beinet skråner innover, er de i ferd med å gli fra hverandre nederst?
Stolen er ikke helt i lodd og vater akkurat, men for en del skyldes det tidas tann. Beina er parvis omtrent like høye, selv om ornamentene er litt forskjøvet i forhold til hverandre. Beinet til høyre når du sitter på stolen heller utover. Mest sannsynlig skyldes det at beinet på et tidspunkt har blitt slått for langt inn på tappen. Ellers stiver de breie sidebrettene (øvre sarg) godt av.
Gulvflisene kan hjelpe oss å skissere stolens mål. Stolbeinas plassering på flisene viser at setet smalner av bakover. En antakelse om at gulvflisene er 10 x 20 cm gir en avsmalning fra ca 60 cm til ca 55 cm og dybde på ca 60 cm (ytre mål). Setet ser også ut til å være litt høyere bak enn foran, men det kan skyldes ujevn slitasje på stolpene. Særlig høyre stolpe foran virker lav. Setets høyde ser ut til å være ca 50 cm, ryggen ca 100 cm og stolpene foran ca 65 cm.
Skällvikstolen, en biskopstol fra 1200-tallet står i koret på Skällvik kirke. Om vi antar at teglsteinene har standardstørrelse på 11×23 cm kan vi regne ut stolens mål. Bildet er «lånt» fra På Kyrkspaning.
Teknikk
Hugging av tapphull, se denne bloggposten og Peter Sellers’ video. Peter Follansbee gjør det litt annerledes. Darrell LaRue dreide først og tappet etterpå.
Stoltekniske prinsipper
Mål lånt fra Woodmagazine.com
Standard setehøyde 40-45 cm (H: 53 cm) når føttene er i gulvet, standard setedybde 38-45 cm (H: 52 cm). Standard setevidde 40-50 cm i front med 5-8 cm reduksjon til 32-45 (H: 61 cm) bak. Setet kan helle 5–8° bakover for ekstra komfort, men senkes tilsvarende for å hindre undersiden på lår foran til å ta for mye belastning.
Tegning: Woodmagazine.com
Ryggen er 30-40 cm høy for uformell stol, 50 for formell stol. Ryggen heller 5° bakover for formell stol, og opp til 15° for uformell. Sete-ryggvinkel skal være mellom 90° og 100°. For å gi plass til rumpa, sett enten av 8 cm åpent rom mellom sete og nederst på ryggstø, eller avbøy de nederste 10-20 cm av ryggen utover.
Armlene er 18-22 cm over setet, minimum 20 cm lange og 5 cm vide og 48 cm fra hverandre.
Kilder/litteratur
Darrel LaRue har rekonstruert stolen 2016-18. Her er hans samla album med mål.
«Original chair is in a church in Soderkoping Sweden. This is my recreation. Original Specs: Turned parts made of beech and the seat was made of pine boards. The front legs/posts are 910mm tall and diameter 82mm. The back legs/posts are 1220mm [48 in] tall and diameter 82mm [3.2 in] The top spheres are 100mm [4 in] tall and diameter 95mm [3.75 in]. The “necks” under the sphere are at 35mm [1.38 in] diameter. The widths of the seat are 610/560mm [24/22 in] at the widest and 540/460mm [21.25/18 in] at the most narrow part (between the back legs). The depth of the seat is 655mm [26”] The seat is 20mm thick [8/10”] The height of the seat is 570mm [22.5”] The lower front rung is 580x50x25mm [23”x2”x1”] and it is placed 210mm [8 ¼”] above the floor. The side lower side rungs are 520x50x25mm [20 ½”x2”x1”] and they are placed 80mm [3.15”] above the floor. The upper side rungs are 520X120x30mm [20 ½”x4.75”x1.2”] The back lower rung is 465x50x25 [18.3”x2”x1”] and placed down at the floor. The arm rests are turned at 510xdiameter 40mm [20”x1.6”dia] and the vertical parts are also 40mm and 75 mm [3”x1.6”dia] The back rest is turned at 465xdiameter 40mm [18.3”x1.6”dia] and the verticals are 230xdiameter 40mm [9”x1.6”dia]»
Thomasguild laget bloggpost med bilde av stolen nov 2016 (min bloggpost ble påbegynt mars 2016) Se også Marjins undersøkelse av tronstol i Isenhagen-klosteret.
Dette bildet er lånt fra modernity.se, men ikke lenger tilgjengelig der, og referer til en ikke navngitt dansk designer.
Det vrimler av betegnelser på denne stolen på nettet. Skal man lage en versjon er det greit å forsøke å finne ut av hvem som kan stå bak designet:
I USA beskrives den gjerne som «Kentucky Stick Chair» eller bare «Folding Stick/Slat Chair». Den har blitt lansert som «Panamericana Chair«, basert på en folkelig type funnet forskjellige steder i Sør-Amerika. Den selges også av en produsent som «Pioneer Folding Chair», og markedsføres av en annen som «GloDea Chair».
I England finner vi stolen som «Swedish Folding Chair», og enkelte steder omtales den som «Scandinavian» eller «Nordic». Sannsynligvis skyldes koplingen skandinaviske EcoFurn, som har lansert den som sitt eget design under navnet «EcoChair», angivelig med røtter i Sverige og Finland. Ett sted beskrives den som «Hans Wegner style folding chair» uten at tilknytningen til den ikoniske danske designeren lar seg verifisere, et annet sted som «1960s Danish Modern Teak Folding Slat Side Chair» – merkelappen «Dansk design» selger! Koplingene til Skandinavia virker uansett spekulative, mest sannsynlig har den vel et folkelig opphav i Sør-, Mellom- og Nord-Amerika?
Stolen virker usedvanlig enkel å lage, satt sammen av pinner i samme dimensjon festet med tau eller wire. Enkelte modeller har breiere bakbein for mindre helling på setet.
Noen oppskrifter
Oppskriftene der ute varierer en del på størrelse og på hvordan rygg og sete griper i hverandre. Noen har også breiere bakbein for mer horisontalt sete.
Grei oppskrift på Instructables.com. Nederlandsk «Garden Chair» av 45 x 28 mm sløyfer.
8 Setestykker: 6 x 395 og 2 x 840 mm. Hull på 30 og 350 mm.
9 Midtstykker: 9 x 200 mm. Hull på 40 og 160 mm.
8 Ryggstykker: 4 x 810, 2 x 1090 og 2 x 765 mm. Hull på 45 og 700 mm.
En amerikansk Folding Stick Chair bruker 45 x 33 mm stykker og samme forenklede skjema som den nederlandske.
8 Setestykker: 6 x 375 og 2 x 875 mm. Hull på 37 og 300 mm.
9 Midtstykker: 9 x 228 mm. Hull på 31 og 166 mm.
8 Ryggstykker: 4 x 787, 2 x 1050 og 2 x 745 mm. Hull på 37 og 625 mm.
Kappliste og dimensjonering for EcoChair her. EcoChair har flere biter og litt mer komplekse lengdeforskjeller som gjør at rygg og sete griper bedre i hverandre, evt kan stilles i to posisjoner:
10 Setestykker: 6 x 400, 2 x 380 og 2 x 950 mm.
11 Midtstykker: 11 x 200 mm.
10 Ryggstykker: 6 x 950 mm, 2 x 920 og 2 x 1250 mm.
Danskspråklig instruksjon. Dansk morgenkaffe-stol av 45 x 22 mm sløyfer. Like kompleks lengdeforskjell som EcoChair, men målgivningen virker litt vilkårlig.
10 setestykker: 6 x 370, 2 x 350 og 2 x 880 mm. Hull på 25 og 300 mm.
11 midtstykker: 11 x 180 mm. Hull på 24 og 156 mm.
10 ryggstykker: 6 x 890, 2 x 900 mm og 2 x 1250 mm. Hull på 20 og 800 mm.
Folding Cedar Lawn Chair på Instructables med breie bakbein, 38 og 140 x 25 mm.
Enkel, men et spes avvik i konstruksjonen gir behov for å lime på to 2 » lange stoppstykker på bakbeina i tillegg til de oppgitt nedenfor. Ellers er det ingen støtte for ryggstykket bortsett fra på sidene.
10 setestykker: 8 x 305 og 2 x 610 mm. Hull på 20 og 250 mm.
11 midtstykker: 11 x 152 mm. Hull på 20 og 132 mm.
10 ryggstykker: 6 x 700, og 2 x 1016 mm. Hull på 20 og 680 mm.
Pioneer Chairs har en annen variant, med oddetal i sete og rygg, og flere anlegg for rygg og sete (kompleks)
9 setestykker: 4 korte, 3 lange og 2 bakbein.
10 midtstykker: 10 like.
9 ryggstykker: 5 korte, 2 lange og 2 forbein.
Gålås-stolens rygg. De to bakre stolpene, ryggstykket og nede stykke sies å utgjøre den opprinnelige stolen. C26500. Viking 1938 Pl. XIX
Etter et par mannsaldre uten nye funn, kom i 1936 en «ny» middelalderstol dumpende ned hos Oldsaksamlingen. Det fikk Eivind Engelstad til å skrive om «De romanske stoler», en liten gruppe kulturminner fra middelalderen som alltid har vært betraktet med særlig interesse. «Store, tunge og pompøse armstoler, lite skikket til daglig bruk, men sikkert også oprinnelig beregnet til bruk i kirken, dannende sete for bispen eller kanskje endog for kongen.»
En annen stol, Gåra-stolen, hadde vært kjent i museumskretser siden 1837 og hadde endt opp i en privatsamling i Wien. I 1935 ble den så kjøpt hjem til Norge av antikvitetshandler Kaare Berntsen og overdratt til Kunstindustrimuseet. Det var viraken i den forbindelse som gjorde at J.L. Gaalaas på Hamar ble oppmerksom på at han kunne sitte på en virkelig gammel stol, og i 1936 overleverte han den til Oldsaksamlingen. Stolens eier kjente ikke til annet enn at den i uminnelige tider hadde hatt sin plass på Lille Gålås i Furnes. Engelstad antok at den opprinnelig hadde stått i en kirke, og da var Deglum kirke i Furnes den nærmeste.
Baksiden av Blakar-stolen. Merk de utsvingene bakre stolpene. Ryggbrettet med buet topp og formen på avslutningen nederst – begge finnes igjen på Gålås-stolen. Viking 1938 Pl. XVIII
Gålås-stolen er i sin hovedform en mellomting mellom Blakar- og Tyldal-stolene. Den har rygg og bakside som Blakar-stolen men konstruert i åpent spileverk som Tyldal-stolen. De fire konstruktive delene av ryggen samt setet er i furu, det øvrige i bjørk. Engelstad daterte stolen til ca 1200, og mente planterankene på baksiden liknet de på Hof-portalen.
Stolen var blitt kraftig restaurert i 1712. Da ble et forsvunnet spileverk i ryggen med to horistontale og to vertikale ribber erstattet av et grovt andreaskors, men ikke nok med det: Både sidestykker, sete og forside dateres til restaureringen i 1712. De fremre stolpene har i motsetning til de bakre ikke middelalderens system med gjennomgående tapper, men ellers er nye delene utført i et middelaldersk formspråk. Det ble derfor antatt at de utskiftede delene ennå eksisterte ved restaureringen.
Eivind Engelstad brukte de figurative motivene til å plassere de romanske stolene kronologisk. Der rytterfigurer finnes, så Engelstad på Blakar- og Gåra-stolene edle turneringsgangere med nedtrykte, nesten sittende bakben og det ene forbeinet høyt løftet i paradestilling. Til sammenlikning har Heddal-stolen tettbygde bondegamper.
Et sentralt moment for Engelstad var det kunstige skillet han mente var trukket opp mellom i hovedsak konstruksjonsmessig like kasse– og stolpestoler. I stedet ville han dra skille mellom de vertikale stolene – høye stoler med ryggstolper som går opp over ryggbrettet – og horisontale stoler – hvor ryggbrettet avslutter sidestolpene.
Tyldal-stolens rygg. Legg merke til at alle tre har stolper som blir bredere der bein går over i rygg. Viking 1938 Pl. XX.
Engelstad var over seg i begeistring over Blakar-stolen som med sin «spenstige holdning og hele den elegante slankhet som bl.a. karakteriserer engelsk og norsk skulptur i den tidligste gotikk. I særlig grad er dette fremtredende ved Blaker-stolen, som stadig står som de «romanske» stolenes ypperste representant. For å fremheve det spenstige og stigende i linjespillet har kunstneren med beregnet raffinement latt baksidens sidestolper bue lett utover, en virkning som ikke overgås av noen av de øvrige stoler med sine helt rette linjer.» (1938: 104)
Helt fraværende hos Engelstad er vurderingen av Blakar-stolens treskurd som ellers betegnes som provinsiell, og det virker nærmest som han alt har glemt den makeløse Tyldal-stolen til tross for at den ble nevnt som representant for de såkalt horisontale stolene. Engelstads oppvurdering får en til å undres over om ikke den «slurvete» treskurden på Blakar-stolen kan ha vært tilsiktet; en økonomisering med arbeidet på en stol som var ment å skulle nytes på mange meters hold og ikke under kunsthistorikerens lupe. Endelig er det litt overraskende at han ser den vertikale streben som et romansk – ikke gotisk – stiltrekk.
Eivind S: Engelstad 1938: «Gålås-stolen», i Viking bd 2.
Gisle Jakhelln 1998, «Høgsetet på Borg», i Fortidsminneforeningen Årbok 1997: 101-24. (bl.a. om middelalderstolene)
Se også Lennart Karlsson 1976, Romansk träornamentik i Sverige, Volum 27 av Acta Universitatis Stockholmiensis. Pussig nok figurerer han ikke i Magerøy 1983 sin litteraturliste som nærmest er kjemisk fri for utenlandsk litteratur.
Fridstrøm, E. 1984. The Viking Age Wood-carvers. Their Tools and Techniques. Universitetets Oldsaksamlings Skrifter, nr.5.
Fuglesang, S. H. 1981. Woodcarvers – Professionals and Amateurs – in Eleventh Century Trondheim. I: Wilson, D. M. & Claygill M. L. (Eds), Occasional Papers, No 30, British Museum, London.
Korstol (eng: choir stall), antatt å være fra 1200-tallet. De spisse bladene plasserer den som overgangsform fra romansk til gotisk treskurd. Hol kirke i Hallingdal, nå på KHM. C17802. H. 161 cm, br. 71 cm, dybde 38 cm. Foto: Franceschi, Giovanni, Kulturhistorisk museum. CC BY-NC 3.0
Med på lasset til en vandreutstilling i 1968, var en massiv korstol fra Hol gamle kirke i Hallingdal. Den er utført i furu, og med høye utskårne sidevanger/ endeplanker med blad- og rankeornamentikk. Korstolens hovedform, med sirkelrund plate i toppen av vangene, regnes som gotisk, mens ornamentet er i en romansk- gotisk overgangsform. Med sin forholdsvis strenge og figurløse ornamentikk, har den ikke fått like mye kjærlighet av kunsthistorikerne som de mer figurative, tolkningsvennlige verkene. .
Korstolen har en omskiftelig fortid, flettet inn i kirkens egen historie. Ryggen er sekundær. Sigrid og Håkon Christie kan opplyse at korstolen var blitt tilbakestilt etter at den på et tidspunkt (antakelig i 1697) var blitt utvidet til kirkebenk ved hjelp av et lavere liggende sete i høyre del, ny rygg av liggende planker og ny vange laget av en gammel skurdsmykket portalplanke. Her har vi samtidig forklaringen på at både en stol og en stavkirkeportal har samme museumsnummer.
Tilbakeføringen av stolen skjedde etter at den var kommet museet i hende, og i tilvekstkatalogen fra 1894 het det at de av herredsstyrelsen i Hol hadde fått en benk bestående av «2 Halvdele, adskilte ved et Mellemstykke, men kun den ene Halvdel er oprindelig og har havt dette Mellemstykke til sin ene Sidelæne. Mellemstykket har Udskjæringer paa den Side, der fra først har vendt udad, og det samme er Tilfælde med Forstykket, under Sædet. Hertil er senere – ikke ganske symmetrisk – føiet den anden Halvdel; til Sidelæne for denne har man benyttet den ene Sideplanke af et Kirkeportal, der har rund Halvsøile med Udskjæringer, men forresten er glat.»
Peter Anker 1968 daterer korstolen til 1200-tallet, mens Roar Hauglid 1973: 418 avgrenser den til siste del av århundret.
Korstolens utskjæringer tegnet av Johan Meyer 1892. Gjengitt i Christie 1981: 158
Fra Skrautvål kirke i Valdres fikk KHM i sin tid en korstol som for mitt utrente øye framstår som identisk i skurden med Hol-stolen. Den har treskurd i fjølen under setet og på utsiden av venstre vange, «dog ikke af noget særdeles karakteristisk Præg». Innvendig på venstre vange er bokstavene K-B utskåret over årstallet 1619, og i tilvekstkatalogen kan man vanskelig anse stolen for å være eldre. Den har senere blitt tilbakedatert til middelalderen. Ennå i 1932 var stolen stuet vekk.
Det er Hol- og Skrautvål-stolene vi ser for oss når Oldsaksamlingens guide fra 1924 omtaler «Vegetabilske motiver i en kjedsommelig komposisjon og håndverksmessig sett stadig slettere utførelse, inntil det hele henimot år 1400 ender i en komplett åndeløs karveskurd.»
I Ål-salen på KHM står en liknende korstol fra Skrautvål kirke i Valdres, 10 mil fra Hol i Hallingdal. C1162. For mitt utrente øye framstår den som identisk i skurden som Hol-stolen. Foto: Franceschi, Giovanni, Kulturhistorisk museum. CC BY-NC 3.0
[Postskript:] 24 april 1915 dumpet en e-post fra KHM ned i postkassa. De kunne fortelle at Skrautvålstolen C1162 ikke har noen dokumentasjon på konservering siden den kom til museet, ei heller kjenner noen på museet til noe arbeid med den i senere tid. Den er fjernet fra Ål-salen og står på magasin.
Andre paralleller
Korets sydportal i Torpo stavkirke, etter oppmåling av H. Thoresen 1882.
Toppstykket til korets sydportal i Torpo stavkirke har tilsvarende ornament (UO11282). Hauglid finner ikke noen parallell av skurden i kirken og mener den skriver seg fra en utvidelse av koret senere i middelalderen.
Digresjoner
KHMs tilvekstkatalog
…er et underlig fenomen der den dukker opp på hvert eneste Unimussøk uten snev av referanse til senere konservering og undersøkelse av gjenstandstilfanget. Museumsnumrene omfatter enten enkeltgjenstander eller samtlige funn fra utgravninger. For eksempel er 1544 gjenstander fra Oseberg samlet under C55000. Under Oslo-utgravningene på 70-tallet ble tusenvis av gjenstander samlet under ett enkelt museumsnummer for hvert år.
De eldste antikvitetene var samlet inn av Norges Vel sin antikvitetskommisjon fra 1811 til den ble avløst av Oldsaksamlingen i 1829. Jeg har ikke klart å spore opp om og hvor tilveksten ble publisert i Rudolf Keysers tid som direktør, men de fleste er vel samlet i Nicolaysens Norske Fornlevninger. I Ryghs tid ble tilveksten først kunngjort kvartalsvis i avisa Den Norske Rigstidende 1863-67 (Se f.eks 1866 nr 36 og 37. I 1864 var man kommet til C3493). Fra 1866 til 1904 ble Universitetets Oldsaksamlings tilvekstkatalog publisert fortløpende i Fortidsminneforeningens årbok, fra 3839 til 20425. Deretter ble de publisert i Oldtiden fram til 1942, og deretter i Universitetets Oldsaksamlings årbok.
Søk i Universitetsmuseenes hstoriske gjenstandssamlinger via Arkeologisøk går direkte til tilvekstkatalogen, og gir oftere treff der enn via Arkologiportalen.
Gjemt mellom to permer på Det kongelige bibliotek i København ligger det som gjerne beskrives som det eldste bevarte norskproduserte illuminerte manuskriptet. Det er litt for hardt beskåret, og bundet inn sammen med andre lovtekster fra 13- til 1500-tallet til boka vi i dag kjenner som Hardenbergs Codex, eller Codex Hardenbergianus (GKS 1154). Håndskriftet er en praktutgave av kong Magnus Lagabøtes Landslov med illuminerte initialer og margtegninger, kolorert og rikelig forgylt.
Manuskriptet er ikke vårt eldste. Det finnes et illuminert lovhåndskrift som er lite referert i kunsthistorien: Codex Reenhielmianus (1305-14) er trolig også skrevet i Norge. Mer om det en annen gang. Det interessante for vår del, er selve illuminasjonene. I første omgang kikker vi litt på hvor og når de er laget gjennom manuskriptets historiografi.
Tronende Jesus med to sverd i munnen gir knelende konge og biskop lovene. (Majestas Domini-motivet med to sverd mot fjeset er ikke unikt , og finnes bl.a. i Livre de Chyrurgie, BL Sloane 1977 f. 9v.) I margen nederst møtes to riddere med lanse. Fol 2v.
Det var i 1817 vi fikk den første tekstkritiske utgaven av Landsloven (vi ser bort fra Hans Paus‘ verk fra 1751). En mannsalder senere fikk den en ny gjennomgang i storverket Norges gamle love. Da ble manuskriptet datert til andre fjerdedel av 1300-tallet. Til tross for håndskriftets ekstravagante form, ble selve teksten sett på som sekundær i forhold til et knippe manuskripter fra første fjerdedel av 1300-tallet. Gustav Storm regnet det i 1885 som litt eldre enn midten av 1300-tallet. Han mente den rimeligvis var skrevet i Bergen, kanskje for bergensbispen Torstein Eiriksson (biskop 1342 – 49). Katalogførerne ved Det kongelige bibliotek, Chr. Bruun 1890 og Kristian Kålund 1900, daterte håndskriftet mer forsiktig til 1300-tallets Norge.
Harry Fett la seg først tett opp mot tidligere tidfestinger, da han i 1910 daterte manuskriptet til ca 1330 og knyttet det til bergensbispen Håkon Erlingsson (biskop 1332 – 42) og antemensalene fra Årdal og Røldal. Da han igjen gikk inn på skriftet i sitt storverk om middelalderens malekunst fra 1917, skjøv han derimot dateringen fram til Håkon Vs siste tid og koblet det til Osloskolens tilnærming til fransk høygotikk (s. 194). Han hadde lest sin Vitzthum.
Kari Sørsdal tok håndskriftet opp i sin masteroppgave fra 2011. Ut fra hennes gjennomgang (s.12-17) blir det klart at G.T. Flom (1937) sluttet seg til Storms datering og lokalisering. Det samme gjorde Halldór Hermannsson (1935 og 1940), som også åpnet for at forfatteren kunne være en islandsk kunstner med opphold i Norge, Thórarinn. Anne Wichstrøm (1981:274) sveiper bredere når hun daterer det til 1320-50. Magnus Rindal og Knut Berg (1983) mente at det var vanskelig å lokalisere manuskriptet til enten Oslo- eller Bergensmiljøet ettesom det var skrevet etter en nasjonal norm, og fulgte dateringen som opprinnelig ble gitt i NGL. Det samme gjorde Sørsdals veileder, professor Lena Liepe (2003). Berg fjernet seg også fra Harry Fett ved at han argumenterte for at illumineringen bygget på en egen norsk tradisjon, eldre enn landsloven. Illustrasjonene avvek vesentlig fra tilsvarende europeiske lovbøker, het det, selv om de til en viss grad var tilpasset nye trender. Oddafrontalet lå nærmest i stil. Klesdrakten plasserte Berg i sent 1200-tall, tidlig 1300-tall, med foldene ned langs albuene som et romansk trekk i en lokal mote. Bera Nordal (1985) skjøv tidfestingen fram til etter 1350, mens drakthistorikeren Eva Andersson (2006) satte ca 1330-40. Sørsdal sluttet seg til Anderssons tidfesting.
Det er altså en viss spredning i manuskriptets datering og plassering. Utstillingskatalogene Gyldne bøger (København 1952) og Middelalderkunst fra Norge i andre land (1972) gjentar NGLs opprinnelige datering til andre fjerdedel av 1300-tallet. Det kongelige biblioteks hjemmesider gir fremdeles en rundere datering til starten av 1300-tallet. Fetts lokalisering til en egen Oslo-skole ble tilbakevist av Flom (1937) og Berg (1983). Det er teorien om tilhørigheten til en Bergensskole som må sies å stå sterkest til tross for forsøk på å kople verket til Island.
Hardenbergs codex (håndskrift av Landslova og erkebiskop Jons Kristenrett. Bergen? 1330-40-tall).
J. Erichsens katalog nr 134. (e.g. (Jón Eiriksson, kongelig bibliotekar til sin død i 1787). Trolig vises det til hans store håndskrevne katalog over håndskriftsamlingen som ble grunnlag for Udsigt over den gamle manuscript-samling i det store Kongelige bibliothek, København, N. Møller, 1786.
Magnúss konongs lagabæters Gulathings laug, Hafniæ 1817: LVII-LX (GKS 1154 er der feilaktig anført som 1158).
Magnus Rindal og Knut Berg 1983, King Magnus Håkonsson’s Laws of Norway and Other Legal Texts: Gl. Kgl. Saml. 1154 Fol. in The Royal Library, Copenhagen, with introductions …, Oslo: Selskapet til utgivelse av gamle norske håndskrifter.
Stefán Karlsson 1987, «Lovskriver i to lande: Codex Hardenbergensis og Codex Belgsdalensis», i Festskrift til Alfred Jakobsen, 166-184. Omtaler enkelte av illuminasjonene.
Vilborg Hovet 2011, Den illustrerte boka – Historia om norsk bokillustrasjon, Unipub. – så nær som irrelevant når det kommer til middelaldermanuskript.
Alison Stones 2014, «Manuscripts illuminated in France 1260-1320 and their patrons», i Wege zum illuminerten Buch, Böhlau, s. 26-44. (s. 43 er illustrasjon av person med lang kjortel og kortere overkjortel, datert til ca 1305-10)
Blakarstolen fra storgården Blakar i Vågå Lom kåret lenestol med fotbrett og kasse i setet. Datert til senest 1200. C1629. Foto: Kulturhistorisk museum.
Jeg var inne på Blakarstolen i forrige post. Her går vi litt nærmere inn på bibliografien knyttet til stolen som Sigurd Grieg antok opprinnelig hadde stått i Lom kirke, men som siden stod i århundrer på storgården Blakar i Vågå Lom.
Tiedemand tegnet stolen i 1843. Den er angivelig avbildet i innbydelsen til stiftelsen av Fortidsminneforeningen i 1844 og i Årsberetningen fra 1848. Den er nærmere omtalt av Nicolaysen 1879, hvor den ble sagt å tilhøre den lille antikvitetssamling som prost Krag i sin tid hadde fått laget i skolehuset ved Vågå kirke. Nicolaysen var ikke kjent med hvordan stolen hadde vært benyttet, verken opprinnelig eller senere, men han antok at den fra først av hadde sin plass i en kirke, og da mest sannsynlig i Loms, «siden der som ovenomtalt ellers ikke kjennes nogen stol af dette slags fra et privathus.» Muligens hadde flyttingen skjedd ved at kirkeeierne tok dem med seg da kirkene kom i privat eie, i dette tilfellet i Blakar-familiens. (Nicolaysen 1879:8f)
Tegning av Adolph Tiedemand. Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design.
Konstruksjonen av stolen er nærmere beskrevet av Sigurd Grieg i hans sammenlikning med Osebergstolen i 1928. Han typologiserte begge som kassestoler, og sammenstilte dem med tronstolen på Bayeuxtapetet som en mellomform.
Om vi skal følge Grieg har Blakarstolen følgende mål: Høyde i ryggen er 128 cm med dyrehode i enden og forreste stolper er 79 cm med dyrefigur i enden. Mellom fremre og bakre stolper er det svakt buede vanger. Bredde foran er ved kassens overkant 61 cm og 46 cm ved underkanten. Kassen begynner 16 cm over gulvet. Bak er bredden 61 cm ved kassens overkant og 57 cm ved underkanten. Setets indre mål er 52,5 cm x 52 cm. Setehøyden er 53 cm over gulvet, og det har tidligere vært fotbrett.
Stolens kasse beskrives slik: Fremre brett (panel) er 48 x 45 cm. (ed: og ser ut til å være radialskåret med de eldste/tetteste årringene nederst – altså fra et over 90 cm tjukt tre) Det har et fordypet felt på 47 x 30 cm med buet overside og plantemotiv. Bakbrettet bestod av to deler, hvorav den øverste angis som 37 x 44 cm og er festet med to tapper i hver smalside, en ved overkanten og en ved underkanten. I tillegg er det brukt trenagler. Bakbrettet har også et fordypet felt på 30 x 42,5 cm med buet overside og prydet med en bildefremstilling. Et lite brett sitter under dette. Sidebrettene består av to brett hver. De øverste er 48 x 37 cm og har fordypede felt på 48 x 30 cm prydet med bildefremstillinger. Nedre sidebrett er 48 cm langt og bredde på midten er 15 cm.
Ryggen er 44 cm lang og 34 cm høy på midten. Ryggstykkets smalsider er avfaset og innfelt i bakstolpene (I tillegg teller jeg fem plugger på hver side?). Baksiden er prydet med plantemotiv, men ikke i nedskåret felt. Et lite mellomstykke mellom ryggstykke og kasse er prydet med båndfletting. Innsiden er ikke utsmykket, og Grieg antar at det har vært stoppet eller dekket med et teppe. Grieg hevdet at også det vesle mellomstykket mellom rygg og kasse var uten pryd på innsiden, men det motsatte framgår klart av bildet.
Sammenliknet med Osebergstolen framhevet Grieg at Blakerstolen var en mer komplisert konstruksjon. For det første var kassen løftet opp fra gulvet, stolpene har utskårne dyrehoder og treskurd har erstattet maling. De bakre stolpene på Blakerstolen skrånet også sterkere bakover enn på Osebergstolen. Grieg går videre og sammenlikner blant annet med Gåråstolen.(Grieg 1928: 110ff)
Grieg går ikke inn på trepluggene på nedre sidebrett (sprosse). De er kanskje for bunnplata i innvendig kiste? Heller ikke det tilsynelatende hullet etter lås i stolens front går han inn på.
Treskurden er av Grieg beskrevet som grove romanske ranker og rike figurframstillinger av kjempende krigere i store felter, knyttet stilmessig til Hyllestadportalen. Ellen Marie Magerøy beskriver Blakar-stolen som en av de som er farget av den vanlige stavkirke-stilen i sin treskurd. Hun spekulerer på om «Olavs» krone er en del av sideutsmykningen. (1983:104ff)
Fra digitalt museum: «Treskurd, relieff på Blakerstolen. «Olavs død på Stiklestad». Eier: Universitetet i Oslo.» Scenen avviker fra andre framstillinger. Legg merke til stålhufu (hjelmen) til de to krigerne .
Scenen som angivelig skal vise «Olavs død på Stiklestad» er grundig tilbakevist, men opprettholdes ennå i Oldsakssamlingens guide (2000: 11). Magerøy (1983) spekulerte på om «Olavs» krone var en del av kantutsmykningen. Grieg viste til at Wallem i Nordisk Kultur XIIB, s. 67 fig 1, tolket krigerne på det ene sidefeltet ikke som i kamp, men at scenen framstiller en mann som leker med tre sverd, den berømmelige handsaxaleikr. De to andre mennene finner jeg det på min side vanskelig å tolke det annerledes enn at mannen til venstre gjennomborer skjoldet til mannen i midten og stikker mot halsen mens mannen i midten kutter i førstnevntes arm.
Scenen på den andre siden kan muligens vise Sigurds Fåvnesbane i kamp med dragen, kjent fra Den eldre Edda. (Se også Hyllestad stavkirke.)
I rytterkampen på baksiden tolkes rytternes runde rikt beslåtte skjold som utnyttet i dekorasjonen.
Gisle Jakhelln 1998, «Høgsetet på Borg», i Fortidsminneforeningen Årbok 1997: 101-24. (bl.a. om middelalderstolene)
Som et apropos kan bemerkes at Gisle Jakhelln valgte seg Blakarstolen som forbilde da han skulle rekonstruere et treseters høysete/ondvegi for den rekonstruerte høvdinghallen på Borg.
Som nevnt var møbelhåndverket i middelalder, som i vikingtid, karakterisert ved en basiskonstruksjon der delene ble festet i hverandre med tapper i slisser og forankret med plugger. Flatene bød seg fram til skurd og eller maling. Stolpestoler («bysantinske» eller «romanske» stoler) var en utbredt konstruksjon, og stormenns sete. Stolene er kjennetegnet ved at bakbeina fortsetter ubrutt opp i ryggstavene og er bundet sammen med sarger under seteplatene og sprosser lenger nede som er tappet inn i stolpene og forankret med plugger. De har sin parallell i stolpekistene. Fremragende i Norge er Tyldaldsstolen og Blakarstolen, og legger vi til Osebergstolen sitter vi med en langvarig stolbyggetradisjon.
Blakarstolen fra storgården Blakar i Vågå Lom. Utskåret lenestol med fotbrett og kasse i setet. Datert til seinest 1300. C1629. Foto: Kulturhistorisk museum.
Blakarstolen C1629 er datert til 1200-tallet og skriver seg fra storgården Blakar i Vågå Lom. Sidebrettene er så brede at de danner en lukket kasse med setet som lokk. De er slisset inn i beina og forankret med plugger. Fotbrett mangler. Stolen er laget av furu og bjørk. Løver og drakehoder pryder enden på stolpene mens motivene på sidene er bladranker og fortellende figurframstillinger (antakelig Sigurd Favnesbane på den ene siden, Olavs fall på Stiklestad på den andre [ed: denne tolkningen er avvist. «Olav» er en mann som sjonglerer med sverd, og «kronen» deler av ornamentet rundt] og to ryttere i kamp på baksiden). Detaljene i treskurden oppgis i oldsaksamlingens katalog som primitive og klassifiserer stolens produksjon som provinsiell.
Tyldalsstolen fra Tyldal kirke i Østerdalen, nå i Kulturhistorisk museum. Foto: Eirik Irgens Johansen.
TyldalsstolenC9906 er datert til ca 1150-1200. Den er laget i bjørk og har rikholdige treutskjæringer. Hovedmotivene er dyr, skåret i sirkel- og firkantfelt. Treskurden viser nær tilknytning til romanske steinarbeid og kobles til verkstedet ved domkirken i Nidaros. Den regnes som meget presist utført og blant de ypperste møblene fra perioden i europeisk sammenheng. Det kvadratiske korset i ryggen skal angivelig bety at stolen er forbeholdt brukt av geistlige, og den antas da også å ha stått i koret i Tyldal kirke.
Osebergstolen er datert til 800-tallet, men viser den samme basiskonstruksjonen som stolene over. Den er laget av bøk. Det tapte setet skal ha vært av flettet strå, bast eller tauverk. Stolen er påfallende liten og det spekuleres i om den har vært til bruk oppi osebergvogna. Ryggen bærer merker etter å ha vært stoppet. I likhet med Blakarstolen er det kun sidestykkene som er festet med gjennomgående tapper og plugger, mens ryggstykket kun er festet med fals. Stolen har opprinnelig vært prydet med malte dyreornamenter, men de siste restene forsvant da det hele ble kokt i alun.
Gårastolen fra Gåra stavkirke i Bø i Telemark. Den beskrives som en typisk stolpestol fra middelalderen, har trolig fungert som «tronstol» for en storkar og var et tegn på lov, autoritet og legitim makt. Foto: Kunstindustrimuseet.
GårastolenOK 10700 som vanligvis dateres til 13-1400-tallet kan tas med for å illustrere kontinuiteten i produksjonen av denne typen stolpestol. Utskjæringene viser riddere i kamp, folk i dans, dragehoder og ornamentikk. Stolpene i de rundbuede feltene under setet er av nyere dato. Ornamenteringen viser at den er beregnet på å stå fritt framme på gulvet.
På ryggen er to ryttere med hjelm og brynje stilt mot hverandre. Den ene blåser i et horn og kanskje spille framstillingen på Rolansagnet. På den ene siden er en brynjekledt mann ridende på en løve, kanskje Samson og løven? Ornamentet er hovedsakelig romansk, enkelte steder preget av gotiske formuttrykk. Det er særlig tolkninger av baksidens draktmote som har pekt mot seinere datering. Grevenor mente det ville ta tid før moteendringer trakk inn, «før omkring 1400 kan vel derfor reliefen neppe være skåret.» Han fant en bekreftelse på dateringen i det ene sidefeltets vegetabilske ornamentikk hvis gotisk pregede bladverk neppe kunne tenkes utført før dette tidspunkt.»
Dateringen framstår for meg som i overkant sein, men den som står på digitalt museum på ca 1280-1350 er et mer plausibelt anslag basert på hjelmtyper og antrekk. Før vi får en dendrokronologisk datering er det vanskelig å si noe sikkert. Alternativ skisse.
Detalj, antrekk, brynjer, sverd, brosjer, kapper og syrkoter – alle peker mot første halvdel av 1300-tallet.
Torpostolen fra Torpo i Hallingdal, nå på Nordiska museet, har middelalderske elementer. Den er beskrevet av Ragnhild Bjerregard 1942. Hun daterte den i likhet med Grieg 1928 og Kielland 1932 til 1200-tallet, men var seg bevisst at stilelementene kunne være i bruk til innpå 1600-tallet. Trolig ble den «fornyet» på 1800-tallet.
Remmestolen fra Vang i Valdres med årstall 1685 men datert til første halvdel av 1800-tallet. Den er omtalt av Hauglid 1959, og er en sein utløper av typen.
Konstruksjon
Sammentappingen av Tyldalsstolen. Øverst ses hvordan tappen er styrket med «nakking». (Gjerdi 1976: 19)
Konstruksjonen av stolene har sterke felles trekk. Allerede i Osebergstolen er tappene forskjøvet i forhold til hverandre i stolpene slik at man unngår å svekke konstruksjonen. Tappene ble utformet med en «nakking» for å styrke konstruksjonen.
Stolpestolene fantes også i dreide utgaver, hvor sentrale eksempler er Urnesstolen (1100-tall), Heddalstolen (1200-tall) og Baldisholstolen (nå på Kunstindustrimuseet). Disse får vi komme tilbake til. Vi får også komme tilbake til Jærstolene, som også regnes for å ha sin opprinnelse i middelalderen og ikke må forveksles med pinnestolene. (Gjerdi 1976:21)
(redigert, utvidet 13.12.2020, 10.6.2024)
Litteratur
Nicolay Nicolaysen 1879, «Om vore stole i middelalderen«, Fortidsminneforeningens årbok: 1-20. (Hovedsakelig om Tyldalstolen og med en fabelaktig rekonstruksjon i form av en strektegning etter s. 20. Framstillingen bærer preg av at Osebergstolen ikke var oppdaget ennå.)
Høvel & hage 
