Kategoriarkiv: Tekstil

Soldattelt

Små A-telt med avrundede ender (en: Bell wedge tent/double belled wedge tent, eller bare wedge tent) er blant de mer beskjedne teltene som regnes som akseptable i levendegjøringskretser tilbake til 1300-tallet. Soldat– eller ryttertelt kalles de gjerne, og har en vag likhet med vikingtidens langt større geteld/saksertelt. Grunnlaget for å akseptere dem såpass tidlig er tynt, like tynt som for små A-telt med åpne ender. Eldste forholdsvis entydige bildekilde er fra 1400-tallet. Formen finner vi igjen i et bevart prøyssisk telt fra midten av 1700-tallet. Antakelig henger aksepten først og fremst sammen med lang tids bruk blant reenactere og forhandlere.

Simone Martini c 1330, soldattelt. Det lar seg ikke fastslå om de var av tekstil, eller ment å være stråtelt som de mer sentralt på fresken. via Andrea Carloni, Flickr.

Kan velvillig tolkes som soldattelt. Troya-bok UBG Hs.232 Alsass 1417, fol 115r.

Soldattelt ca 1310, men fra en persisk kontekst. Rashid al-Din, Compendium of Chrinicles, Tabris.

Dette teltet framstår som en misforståelse, hostet fram av KI. Wenceslas-bibelen, Praha 1390-åra.

Soldattelt 1300

Marginalia av en teltleir innleder andre del, «Beleiringen av Athen», av Athis et Prophilias, BNF Français 793, fol 156r, Manuskriptet dateres til 1280-1300, men etter mitt syn peker stil og utstyr mot en senere datering av akkurat denne tegningen. De samme hjelmene finnes i Ormesbury Psalter (East Anglia/Frankrike ca 1310). Ornamentet likner Breviary of Renaud de Bar (1302-1303), BL Yates Thompson 8 og Paris, Bibl. de la Sorbonne, ms. 0121. (Andre Manuskripter fra 1305-15 finnes hos biblissima.) Se også medieval advisor.

Soldatteltet holdes oppe av to stolper prydet med kuler, muligens med en stang imellom? Duken er kunstferdig. Fargen popper, for det er eneste sted en så stor flate er dekket med det som trolig er verdigris,

BNF Français 793, Athis et Prophilias (Beleiringen av Athen) (1280-1300), fol 156r, har en avbildning av et soldattelt. Manuskriptet – eller tekstvitnet som språkforskerne gjerne kaller det – dateres til 1280-1300, Selve romansen tilskrives vanligvis 1100-tallsforfatteren Alexandre av Bernay, men hvor gammel er illuminasjonen? Marginalen introduserer den delen av verket som handler om beleiringen av Athen, en fiksjonalisert versjon av Sullas beleiring 87–86 f.kr. Den viser altså en beleiringsleir. Det passer godt med at byen som er avbildet lenger opp på siden må være Athen.

Tidligere i teksten har allerede forfatteren i en del versjoner skrevet seg vekk i en svermende beskrivelse av teltet til protagonisten kong Bilas’ høvedsmann. Telt var tydeligvis av spesiell interesse for ham.

Alt utstyret er samtidig med tegneren, slike hjelmer med brynjeslør eller over brynjehette – protobascineter – blir vanlig i illustrasjoner tidlig på 1300-tallet. Armbrøst, hette med en kort oppstående strutt, er alt elementer som er vanlige ved inngangen til 1300-tallet. Tegneren tegner altså sin egen samtid. Kjegleformede telt var derimot i ferd med å bli mindre vanlige, og det tilsynelatende trapesformede soldatteltet er unikt. Paviljongers fravær er påfallende. Er dette det egentlig paviljonger som har mistet veggene av plasshensyn?

En annen versjon av teksten befinner seg i Stockholm, datert til tidligst 1299.

BNF Français 793, Athis et Prophilias (1280-1300), fol 73r.

Dette teltet fra BNF Français 783 Roman de Troie fol 118v (1275-1300) kunne med en slump velvilje kalles soldattelt, men linen, og ikke minst settingen, identifiserer det som paviljong. Det minner oss om at kontekst er konge, og vi ser ikke soldattelt fordi konteksten gjerne er framstilling av en fyrstelig eller i det minste ridderlig scene.

Prøyssisk soldattelt ca 1750

Soldatteltet fra 1700-tallet da det ble rengjort i 2016. Det feilidentifiseres ofte som ungarsk eller tyrkisk. Kilde.

Teltet var preussisk, erobreren ungarsk. Fra: *Forhtensteiner Narchrichten*.

I Burg Forchtenstein øst i Østerrike står et soldattelt (lagstelt) slik vi også finner avbildet fra middelalderen, Mannschaftszelt Nr. 16 der preussischen Infanterie. Teltet presenteres sammen med et offiserstelt og 21 andre telt som del av det såkalte «prøyssiske byttet» fra slaget ved Hochkirch 1758. Teltet er montert på en intern metallramme som bidrar til å dra sidene utover.

Gruppa Regiment Hessen-Darmstadt målte opp teltet i 2025, men har så langt ikke publisert resultatet.

Teltplugger fra det prøyssiske byttet, skjermdump fra Gesellschaft für hessische Militär- und Zivilgeschichte. Alle rettigheter reservert.

I mangel på oppgitte mål velger vi oss en størrelse på 1,7 m høyde, 2 m bredde og mønelengde 2,5 m. Med firedelte ender og 140 cm bredt stoff, krever det 12 meter linstoff. 2 stenger og 12 plugger.

Litteratur

Burg Forchtenstein.
Textilerestaurierung Neugebauer GmbH, Bilde fra rengjøring av soldatteltet 2016
«Burg Forchtenstein: Eine Fahne als Krönung im Esterházyschen Waffen- und Monturdepot» 2012, i Forhtensteiner Narchrichten, s. 9 – «Ein erbeutetes ungarischen Mannschaftszelt«.
Utstillingen «Granaten, Fahnen, Grenadiere«, Esterhazy.at
Burg Forhtenstein, Digital utstilling. Video. 2020.
Burg Forchtenstein – die Burg der Esterházys mit bedeutenden Sammlungen.
Oppmåling ved Regiment Hessen-Darmstadt.
Bernd A. Windsheimer 2018, Die Preußenbeute auf Burg Forchtenstein, Mitteilungen aus der Sammlung Privatstiftung Esterhazy, Bind 8,
Harald Borg 1882, Sagan om Athis och Prophilias. En förberedande studie på vv. 1-2505 af en å Kongl. biblioteket i Stockholm befintlig och förut ej publicerad handskrift från år 1299, nå Stockholm, Kungliga biblioteket, Vu 16. Bare noen få sider er funnet digitalisert, her er én.
Diskusjon om bell wedge tent. Current middle ages.
Nyere gjennomgang av visuelle kilder av Medieval Advisor.
Forhandlere
- Tentsmiths Double Belled Wedge tent.
- Canvashome Double Bell Wedge tent.
- Wulfund knektetelt.
- Tentorium Soldier Tents og teltkilder.
- Bractea oversikt.
Norrøne teltkilder
- RN 4, nr. 815, 13. april 1331: Kannik Guttorm Håkonsson testamenterte et landtelt til sira Peter. DN 3, nr. 159: «sira Petre lantielld» (er det feiloversatt, og skal egentlig være langtelt, som det fra 1340?)
- RN 5, nr 318, 5. mai 1340: Blant kronens inventar på Båhus var et stort langtelt, et knape-telt (hird-telt), ett skytningstelt (spisetelt), telt til den kongelige kasse og til det kongelige kapell (skriver). DN 3, nr. 202: «jtem vnum langtiæld grossum. jtem i. knaptiald. jtem i. skyttætiald. jtem i. tentorium ad fiscum regis. jtem i. tentorium ad capellam regis.» Se også Fischer 1951, Norske kongeborger, s. 27 – om kongens garderobe på Båhus, «et stort «langtiæld» og flere andre telt». Utførlig gjengitt av A.W. Brøgger, «Båhus slott og festning», i Göteborgs och Bohusläns Fornminnesförenings Tidskrift 1925, s. 12-15. [Tilsynelatende utgitt i ekspandert form året etter]

Digresjoner

Ting i ÖNB, Codex 1179, Bible moralisée, Paris 1225-49. Se også The best of early 13th c. France! – ÖNB Han. Cod. 1179. Pt.1 – military | Patreon

Guddalskjorta

Legg igjen en kommentar

Av de mange tekstilene som trolig ennå fins i den myrlendte kirkegården i Guddal, er det bare en skjorte (BRM 31/2) og en kjortel (BRM 31/1) som er tatt vare på, foruten et ullteppe/kappe (BRM 31/3) og et ullbånd (BRM 31/4). I tillegg finnes et trekors, hasselkjepper («hatletein») og flere kistedeler som ble tatt opp i forbindelse med grøftegraving i 1970, før arkeolog Håkon Christie kom på befaring.

Ingen menneskelige rester var tatt vare på, men det er lenge funnet både lik og kister der. Staking i myra rundt grøfta i 1970 ga en rekke treff på bord som ble antatt å være fra begravelser. Gøftegraving i forbindelse med utvidelse av kirkegården i 1903 avdekket et gravfelt hvor det var opptil tre kister i høyden og mange bevarte lik, ofte med et lite trekors på brystet. I en kiste var det ei ung jente med langt rødt hår! Av dette finnes bare en barnekiste igjen. En nabo som tidlig på 1900-tallet henta jord fra den gamle kirkegarden hadde

år om andet truffet på ligkister, hvori ligene har lagt nesten hele […] For 3 år siden (1903) blev Guddals kirkegård utvidet udover et stykke af nævnte myr, og under opgröftningen af dette stykke påtraf arbeiderne en seks syv sådanne kister hvori ligene lå nesten ubeskadiget, så at de mindste enkeltheder kunde skjeldnes. Selve kisterne var sammensat på forskjellig vis, nogle var sammenbundne med tæger, andre var fæstet sammen med træpinder, tildels var det meget fint udfört arbeide. (Nordeide og Thun 2013)

Per 2012 er myra delvis drenert og tørrere enn noen gang. Nye utgravninger av det som kan være Nord-Europas mest betydelige tekstilskatt er sårt etterlengtet.

Skjortas alder og funnkontekst

Guddalskjorta på retta. Foto: UIB, Ann-Mari Olsen, via Vedeler 1997 (og 1992).

De to plaggene ble altså i 1970 funnet sammen med trekorset innrullet i teppet på en meters dyp, orientert øst-vest. Sjøl om de ikke ble funnet sammen med noe lik, antok Christie at teppet og plaggene kom fra samme begravelse.

Den som har sett nærmest på plaggene er Marianne Vedeler i hovedoppgaven Draktmaterialet fra Guddal fra 1992. Vedeler hadde selv sett på Skjoldehamnfunnet, og kjente øvrig materiale fra sekundærlitteratur. Hun mente kjortelen (av henne kalt kofte) og skjorta bar preg av å være henholdsvis ytter- og innerplagg. Det åpnet for at de hadde vært båret av samme person, og de kunne også ha blitt brukt som liksvøp. Kjortelen har både sidekiler og -splitt, mens skjorta har sidesplitt og stående krage. Tilsvarende plagg fra Skjoldehamn ble båret som over- og underplagg av samme person, plagget med krage og splitt underst. Vi skal allikevel ikke utelukke at dette er saker som var redeponert fra flere graver.

En usikker C-14-datering fra 1992 ga 990-1160 e.kr som eldste mulige datering av plaggene. Ut fra en stilhistorisk analyse antok Vedeler 1992 allikevel at plaggene var fra seinmiddelalderen, slik også Skjoldehamnfunnet var tolket. Vedeler hadde festet seg ved lengden på plaggene som hun også fant igjen i seinmiddelalderske avbildninger.

Nye metoder ga i 2006 dateringene 1005-1025 for kjortelen og 1035-1165 for skjorta. Det utelukker ikke at de, slik Christie og Vedeler antok, er fra samme grav og dermed egentlig relativt samtidige. I 2013 ble kisteplank, som for en del var gjenbrukt, datert til etter 1072, 1094, 1104, 1118, 1158, 1166/67, 1234, 1255 og 1259.(Nordeide & Thun 2013).

I stedet for å være senmiddelalderlige skulle plaggene altså skyves tilbake til tida før de lange kjortlene ble moderne blant folk flest. De ble seine utløpere av vikingtidas draktskikk.

Skjortas konstruksjon

Guddalskjorta, kragestykket med lukkeklaff mangler. Framstykket av kragen er tegnet som trapesformet, men oppgitt som firkantet og framstår også slik på bilder. Tegning Vedeler Nilsen 1992 (via Vedeler 1997).

Her ser vi nærmere på skjorta etter Vedeler 1992 og 1997. Den var vrengt da hun undersøkte den: «En [10 cm] lang, buet kastesøm i hver side gjør plagget ettersittende i livet. Ermene er sydd vinkelrett på bolen med grove sømmer. Dette er skjorten til den jevne mann. Et plagg med grove lapper i ulike utførelser som forteller om lang tids bruk.» Kragen har en klaff i den ene enden. Hun så oppsettingskant fra en oppstadvev nederst på skjortekanten bak, og jarekant opp langs den ene splitten. Skjorta er sauegrå, med felter av lysere, beige garn. Veven er firskaft med 14-15 tråder pr cm i renning og 8 i innslag.

Skjorta er 80 cm lang, 104 cm omkrets over brystet, 86 cm over midjen og nedkanten er 96 cm. Armhullet har 38 cm omkrets. Sidesplittene nådde nedenfor midjen. Kragen er 8,5 cm høy. Klaffen er 2×8,5 cm. Begge ermer er skadd, det best bevarte venstre ermet er bevart i 58 (1992) eller 56 (1997) cm lengde , det andre i 40. Begge er lappet med «parvis like lapper i avvikende farge både på albuer og underarm.

Ettersom skjorta tydeligvis var velbrukt da den kom i grava, kan vi ikke utelukke at flere av sømmene og designtrekkene er sekundære: Innsnevringen i livet kan være resultat av at den ble overtatt av en mindre person, mens avrundingen av flikene nederst bak på plagget kan være sekundær sikring etter slitasje.

Vi veit ikke hvordan det Vedeler identifiserte som festeklaff fungerte, for både enden på klaffen og den motstående delen av kragen mangler. I enden av klaffen påviste Vedeler restene av en liten forstingsøm, som hun antok kunne være til en hekte. Hun beskrev klaffen som sydd fast til den siden av halsåpningen hvor den oppstående kragen manglet og trolig opprinnelig hektet til forstykket av kragen (1992, s. 33). Det viser at festeklaffen var sekundær, eller har det muligens sneket seg inn en feil her og klaffen i stedet er sydd fast til forstykket og hektet eller på annet vis festet til det nå tapte sidestykket?

I halsåpningen mente Vedeler kragen var sydd på med kastesting, før sårkantene ble kastet over. Det er en effektiv måte å arbeide på, samtidig som sømmen beholder elastisitet. Overkanten på kragen identifiserte hun som jarekant. Forstykket av kragen er tegnet som trapesformet, men Vedeler beskrev den som firkantet, 9×11 cm. Det er vanskelig å se ut fra bildene, men kan virke som den bevarte avslutningen på kragedelen er kuttet vertikalt og ikke skrått. Det samme gjelder kragens frontstykke, og vil i såfall gi samme diameter oppe og nede. Det gjør en egen lukkemekanisme overflødig og fliken kan muligens omtolkes fra lukkeflik til sekundær reparasjon.

Guddalskjorta på retta, tydeligvis med et moderne blått støttestoff inni. Her ser vi klaffen tydeligg. Foto: UiB, Ann-Mari Olsen, CC BY-SA 4.0.

Guddalskjorta på vranga. Foto: UiB, Ann-Mari Olsen, CC BY-SA 4.0.

Det best bevarte ermet mangler bare et lite stoffstykke øverst, muligens en liten kile. Det er lappet med to lysere lapper som er grovt sydd fast på innsida. Ermet ser ut til å ha hatt en 15 cm lang splitt ved håndleddet hvor omkretsen kun er 22 cm, men det lar seg ikke fastslå på grunn av lappen. Ermet er med sine 58 cm langt i forhold til bolen, Det dårligst bevarte ermet er videre ved håndleddet, 30 cm omkrets, men er fragmentert.

Guddalskjorta ligger tydeligvis mest på vranga. Foto: NRK.

Vedeler tolka hele plagget som sydd av en enkelt vev, der en nå lysebrun varpfarge er brukt langs den ene kanten, mens resten er mørk. Hun trodde kragen og begge ermene ble henta fra den delen som hadde lys varp. Hun mente vevbredden derfor måtte være minst 89 cm. Bolen var omkring 52 cm på det bredeste og ermene var 38 cm brede øverst.

Oppsettingskanten er synlig langs 33 cm av skjortas nedkant bak. Vedeler antok den var av enkel båndvev framfor brikkevev fordi den ikke var tvunnet, sjøl om brikkevev også kan gi et slikt resultat. (Hoffmanns hovedgruppe 1.) Hun bemerket at skjoldehamnfunnet hadde samme oppsettingskant. En jarekant fortsatte opp langs den ene (mørke?) splitten.

Vedeler beskrev hvordan nedkanten foran hadde en jevn tungestingssøm som så ut til å ha blitt sekundært forsterket med grove og ujevne kastesting. Kragen var påsydd med grove kastesting, før sårkantene ble kastet over på baksiden. Samme framgangsmåte var brukt til å feste ermene til bolen. «Ved lukkeklaffen er halsåpningen forsynt med relativt grove tungesting», avsluttet hun.

Guddalskjorta på retta med rynka fliker nederst. Den beskrives som Nockert type 1, ettersom den mangler skuldersømmer. Den W-formede halsåpningen er unik, sjøl om stående halsåpninger er kjent fra Viborgskjorta, Skjoldehamn, Foto: UiB, Ann-Mari Olsen, CC BY-SA 4.0.

Flettebåndet

Flettebåndet er lite beskrevet. Det ble funnet ved det ødelagte halspartiet på kjortelen BRM31/1, og det lar seg ikke fastslå om det har vært fastsydd der. Det er flettet over 12 tråder, og er i dag svart. Det er 4 mm bredt og 23 cm langt, fordelt på 4 fragmenter. Ut fra tegningen er det tydeligvis tolket som slindring (sløyfesnor) med seks løkker (six loop braid).

Litteratur

Håkon Christie 1970, Innberetning om funn ved Guddal kirke til Historisk museum i Bergen. Utrykt utgravningsdokumentasjon. Topografisk arkiv, Bergen Museum, UIB.
Strömberg, Gejer, Hoffmann, Hald 1974, Nordisk textilteknisk terminologi.
Sæbjørg Walaker Nordeide og Terje Thun 2013, ««Kvart menneske som døyr skal me føra til kyrkja og grava i heilag jord» kristen gravplass i myr fra tidlig middelalder» , Historisk tidsskrift 92/2, s. 177-201.
Thorbjørg Hjelmen Ugland 1993, Sy bunaden sjøl. (ordlista)
Marianne Vedeler Nilsen 1992, Draktmaterialet fra Guddal: Funksjon og visuell kommunikasjon, Hovedoppgave i arkeologi UiB. (tilgjengelig via Fjaler bibliotek).
Marianne Vedeler Nilsen 1997, «Middelalderdrakt i lys av kirkekunst og arkeologisk materiale«, Spor 2. (før skjorten ble redatert til 10-1100-tallet.)
Marianne Vedeler 2006, Klær og formspråk i norsk middelalder, phd.
Tomáš Vlasatý 2023, «Construction of Early Medieval Tunics«, Project Forlǫg.
Bilder på Unimus. Guddalteppet.
Bilder på Digitalt museum.

Rekonstruksjoner

Petra 2014, «Guddaltunikaen (10-1100-tal), den med krage«, Petras textila resa.
«Tunic from Guddal«, Old Craftwool.
«Guddal tunic with a vertical collar«, Echo D’Histoire.
Anna Jaroszewicz 2017, «Męska odzież wczesnośredniowieczna skandynawska – materiał w pigułce«, Historia i kostiumy.
Ľubomír Novák‎ 2016, «Vikinské tuniky z Guddalu«, Archeologie na dosah.
Katerina Saveleva, Rekonstruksjon.
Thomas Westholm 2021, Rekonstruksjon.

Et lite stykke tøy fra V&A

Legg igjen en kommentar

En liten 1300-talls rosarius- eller relikvieveske fra Bock-samlingen i V&A-museet i London. Veska havnet i samlingen i 1863. Foto: V&A-museet.

En veske på veggen av Victoria & Albert museet i London er blant de mest populære kildene til rekonstruksjoner av almissevesker fra 13-1400-tallet. Veska er liten, bare 9 x 9 cm i kvadrat. Den tilhører samlingen etter Franz Bock (1823 – 1899). For tiden er den ikke utstilt.

De fleste rekonstruksjonene tar utgangspunkt i Timothy Mitchells dokumentering av vesken på A Stitch out of Time fra 1995. Det er elementer av vesken som ikke er like flatterende, så ofte tar rekonstruksjoner utgangspunkt i andre kilder samtidig. Across the Ages henter for eksempel inn brikkevevde kanter og tyrkisk knute.

Vi skal se om det ikke er mulig å trekke ut ytterligere noen detaljer.

For det første framstår dateringen til 13-1400-tallet som unødvendig upresis. Det var ved den første kataloginnføringen da vesken kom inn i samlingen i 1863, at den ble datert til 1400-tallet. I 1888-katalogen ble dateringen revidert til 1300-tallet med følgende tekst:

BAG of coarse linen, embroidered with green, blue, red and white silks, in long stitch, in diaper pattern of squares and crossed line forms. German. 14th cent^y. 3½ in. sq. Bought (Bock Collⁿ). […] It may have been used as a reliquary or for carrying rosary beads.

Hvor eksklusiv var veska egentlig?

Vi finner eget veskemakerlaug i Paris og en del bevarte vesker som er brodert med figurative motiver, med gulltråd og edelsteiner. Sammenliknet med dem framstår denne veska som en nøktern affære. På 12- og 13-tallet var slike vesker en populær kjærestegave blant de bemidlede.

Ifølge handelstakster fra Bergen fra 1282 skulle Silketråd skal selges for 14 øre pundet (428,64 g). Med andre ord skulle silketråd i 1282 være 26 ganger dyrere enn lintråd etter vekt. Til sammenlikning var silketråd kun fem til sju ganger dyrere enn lintråd i de engelske Great Wardrobe accounts fra 1330-åra. (Crowfoot m.fl. 2001: 152) Forskjellen kan antakelig tilskrives avstand både i tid og geografisk.

Selve broderingen kunne trolig utføres som husflid, og man slapp utgiftene til profesjonelt utført arbeid. Geometriske mønstre var relativt overkommelige også for uøvde, og det åpner for en langt større utbredelse enn når det var utført av profesjonelle.

For en kvinne i en bedrestilt handelsborger-familie på midten av 1300-tallet er en silkeveske klart innafor. De rikere borgerfamiliene forsøkte å etterape adelens livsstil, og med 1300-tallets handelsrevolusjon kunne de forbigå dem i rikdom. Det er noe av bakgrunnen for tidens luksuslovgivning. Når folk får bedre råd er det nettopp i slike ting som vesker hvor silke først får sin plass. Spørsmålet blir hvor langt videre ned i de sosiale lagene man kunne unne seg slik luksus.

Litteratur og digresjoner

Sverre Bagge, Synnøve Holstad Smedsdal og Knut Helle 1973, Norske middelalderdokumenter i utvalg, Universitetsforlaget.
Norges gamle love indtil 1387 bd. 3 1280-1387.
Elisabeth Crowfott, Frances Pritchard, Kay Staniland 2001, Textiles and Clothing 1150-1450, ny utgave, Boydell Press.
La Cotte Simple, Aumô nières, othervise known as alms purses – God gjennomgang av slike vesker.
Et sjeldent sett med bilder fra før samlingen ble tatt ned finnes på drakt.no.
Frantz Bock 1859-71, Geschichte der liturgischen Gewänder des Mittelalters: oder Entstehung und Entwicklung der kirchlichen Ornate und Paramente in Rücksicht auf Stoff, Gewebe, Farbe, Zeichnung, Schnitt und rituelle Bedeutung, 3 bind. bd 1 1859, bd 2 1866, bd 3 1871. Skriver om broderte vesker som luksusgjenstand bd 1 s. 219ff.
Bock diskuterer en annen brikkevevd silkeveske her fra s. 158. i Die mittelalterlichen Kunst- und Reliquiens chätze zu Maestricht.
En annen relikvietaske fra Köln.
Michael Camille 1998. The Medieval Art of Love. London: Harry N. Abrams. – Skriver omkring sidene 51-53 at med den høviske kjærligheten hadde vesker vært brukt som gaver kjærester imellom. På 1300-tallet [men når?] var de også moteriktige gaver.
Joan Evans 1952, Dress in Mediaeval France. Oxford: Clarendon Press. – Hevder s. 18 at det på 1200-tallet var vanlig “[to] wear an aumônière or pouch hanging from the belt. This was usually of embroidered silk; such pouches were often made by ladies and given as presents to their lovers.”, med referanse til Liénor i Guillaume de Dôle, en 1200-talls fransk romanse.
E. Jane Burns 2002, Courtly Love Undressed. Reading Throught Clothes in Medieval French Culture, University of Pennsylvania Press.

Vevstol

Legg igjen en kommentar

Middelalderens maskiner er kule. Og få er like kule som flatveven, vevstolen som supplerte oppstadveven. Hold dere fast, er blir det teknisk: Skal du ha hovler, skaft og trøer, og vevskje i slagbom, må du ha en overbygning. Som vi ser av bildene kunne den variere i størrelse fra en svær ramme til en enkel liten bukk. Vevskjeen bør ikke skubbe borti veven på under- eller oversida, slagbommen kan ikke henge kloss oppi hovlene, heter det, men heller ikke være for langt unna slik at skillet må gjøres større enn nødvendig. Allikevel er mange vevstoler tegnet slik at salgbom og skaft har felles oppheng.

Bryst- og strekkbom finnes ikke på vevene før på 1600-tallet. Garnbom (varpbom) og tøybom rådet grunnen aleine. De kunne bli tegnet med låsingen som hindret dem i å snurre.

Skaftene var opphengt i vippepinner (hester) og trinser. For toskaft var hester eller trinser alene tilstrekkelig, men skulle det veves med flere skaft var begge nødvendig. For treskaft kunne det brukes en trekantet hest.

Veveren Åsa Martinsson har snakka om Naama-typen (boksramme) og Alexander-typen (med enkel overbygning) som to middelalderske hovedtyper. De er også kalt henholdsvis «helbyggd vävstol» og «mellanståndarvävstol«. Hoffmann kalte dem «vevstol med hel ramme» («Box frame») og med overbygning («leiner») med leinearmer vendt mot veveren.

Med den store variasjonen i utforminga av overbygningen på mellomstendervevstolene kunne vi antakelig ha trukket ut flere typer. Avbildninger viser også ulike varianter fra jordgravde stolper til mobile konstruksjoner med strekkfisker, mer eller mindre integrert i rommet de befinner seg i. De kunne være med eller uten integrert sete. Kanskje kunne et alternativt, mer funksjonelt, skille være muligheten for å uavhengig justere avstand til slagbom og hovler?

Alexander-typen (enkel bukk)

Denne alexander-vevstolen er mye avbildet i vevhistorier. Naken filosof som vever, “the naked
philosophers” of India»? Alexanderromanse, ca. 1250, muligens laget i st Albans, Cambridge, Trinity College Library MS 1446, fol 32v. CC BY-NC 4.0.

Åsa Martinsson beskriver Alexandertypen som en enkel konstruksjon. På bildet over er perspektivet sammensatt, vi ser vevstolen både ovenfra og fra siden. Fire bein holder to langsgående stokker. De holder oppe en enkel overbygning eller bukk med en stang tvers over veven (på tegningen ser det ut som om den står på én side) hvor trinsene til hovlene (skaftene) er tredd på. Bildet viser et enkelt oppsett for toskaft, men samtidig en komplisert, mønstret vev. Trøene er festet foran i vevstolen. Slagbommen med vevskjeen henger i et snøre fra overbygningen. Det framgår ikke hvordan tøybommen er låst, men varpbommen er låst med en fastbundet pinne.

Her er er et annet eksempel på vevstol brutt ned til sitt enkleste. Konstruksjonen hviler på fire påler, nedgravd for stabilitet. To horisontale stokker er underlag for varpbom og tøybom. Slagbom og hovler ser ut til å ha felles oppheng. Opphenget for slagbommen er ikke tegnet inn, men det må ha vært der for den ville ellers ha hvilt mot renningen. Hovlene er detaljert tegnet med trinser, hester og trøer, men kan virke litt misforstått? Varpbommen er låst med en lang kjepp, som antakelig gir varpen litt fleks. Skillepinner mangler, men har sannsynligvis vært i bruk. « Livre que fist Jehan BOCACE de Certalde des cleres et nobles femmes». 1400-tallet. BNF, Français 12420, fol 69r.

Samme vevstol som over, men nå i bruk. « Livre que fist Jehan BOCACE de Certalde des cleres et nobles femmes». 1400-tallet. BNF, Français 12420, fol 71r.

Naama-typen (boksramme)

Donorvindu, veverne, Chartres-katedralen. Vanligvis datert til 1215-25, men spinnehjulet under antyder at det er minst hundre år yngre (eller sveiver han tråd på snelle?). Slagbommen kan kanskje tolkes som den har opphengsramme i tre? To trøer under og to trinser over peker mot toskaft, uten at sjølve skaftene med hovler er synlige. Via univ i Pittsburg.

Vevstol dekonstruert ved at ramma (boks-ramme) nærmest er brettet ut så vi ser inni fra alle tre kanter samtidig. Den har inntegna separat oppheng for slagbommen. Trøene er festa i forkant. Hovlene er bundet opp i trinser og hester. En børste henger på ramma og på gulvet står ei krukke, Åsa gjetta at det var klister til varpen. Dronning Isabellas psalter, England ca 1303-8.

Boksramme av typen kjent fra «Naamas vev»

Rigid oppheng for slagbom, men hovlene er utelatt. The Triumph of Minerva: March, detail of the weavers, c.1467-70, by Francesco del Cossa, Palazzo Schifanoia (Ferrara)

Eldste eksempel der veven ser ut til å være satt opp på skrå, som er vanlig på bevarte skandinaviske vevstoler. Rigid oppheng for slagbom. Fremdeles mangler bryst- og strekkbom. Personen i midten klargjør ny varp, mens personen til høyre klargjør tråd til skyttelen? Ukjent kilde, 1400-tall?

Keurboek, Ypres, Flandern 1366, tapt i 1914. Tomanns-breivev (broadloom). Øye 2016 fig 3. Motsatt hva som hevdes er det hverken første bilde av breivev eller av spinnehjul.

T-bukk

Andrea med skyttel i handa. Her ser vi hovler med hester og trinser, og det kan se ut som slagbommen har rigid oppheng. Renningsbommen, sikkert tøybommen også, hviler på to bukker, eller er det tøybom under og separat brystbom vi ser? Også også overbygget er tappet ned i bukkene. PISANO, 1337-42 Relief Campanile, Duomo, Florence.

Enkeltdeler

Trinse og hest

Vevskje

Vevskje (reed) er funnet i Riga 1100-tall (el ca 1200?), Braunschweig 1200-tall og Winterthur ca 1300.

Fragmenter av vevskjeen, «Teile des Weberkamms mit 10
bis 11 cm Zirhnen in 1 cm», 1100-tallet. Caune & Ose 2006, fig 7 nr 1.

Hovler og skaft

Hovlene ble først bundet på et hoveltre, så de skulle bli like store, før de ble tredd på skaftene.

Hovler? Denne måten å lage hovler på var vanlig. Fraværet av knuter gir mindre slitasje på varpen. Caune & Ose 2006, fig 7 nr. 4 og 5.

Moderne rekonstruksjoner

Blant moderne rekonstruksjoner finner vi

«Naamas vev» av Åsa og Martin Martinsson, med boksramme.
En tilsvarende men større boksvev på Middelaldercentret Nykøbing, Falster er utført av Olof Andersson, tømrer ved Kulturen i Lund, etter Åsas og Martins forarbeid. Tine Ditmar Unnerup vever på Anderssons vev her, og Åsa Martinsson her.

Litteratur

Helena Březinová og Michal Ernée 2005, «Model of a horisontal treadle loom«, EXARC – uten slagbom, men med en liten vevskje som fløt i veven. Wessex Archaeologys 3D-modell virker som den er basert på deres rekonstruksjon og mangler både slagbom og vevskje.
Caroline Halvorsen 1904, Haandbog i væv n ing.
Andris Caune & Leva Ose 2006. «Archäologische Erkenntnisse Zum Handwerk in Riga» i Gläser (red.) Das Handwerk. Lübecker Kolloquium zur Stadtarchäeologie im Hanseraum V.
Renata Windler 1994. «Spätmittelalterliche Webkeller in der Altstadt von Winterthur (Kanton Zürich)», i G. Jaacks & K. Tidow (red.) Archäologische Textilfunde–Archaeological Textiles. Textilsymposium Neumünster NESAT 5 1993.
Renata Windler 2008, «Mittelalterliche Webstühle und Weberwerkstätten – Archäologische Befunde und Funde», i Archäologie und mittelalterliches Handwerk–Soester Beiträge zur Archäologie 9, 201–215.
Ingvild Øye 2016, «When did weaving become a male profession«, i Danish Journal of Archaeology.
Åsa Martinsson 2018, «Naamas loom» – flott intro til praktisk rekonstruksjon!
Åsa Martinsson, «Naamas vävstol. en rekonstruktion av en medeltida vävstol«, Middelaldercenteret.
Marta Hoffmann 1975, «Vadmål», «Vever», «Vevstol», i KLNM 19, 409–412, 679, 681f.
Marta Hoffmann 1991, Fra fiber til tøy.
Tysk bondevevstol i bruk Youtube.

The Oseberg «house tent»

Legg igjen en kommentar

Brøgger’s drawing based on Gustafson’s reconstruction sketch of the wooden frame. Osebergfundet 1: 69. Grieg presented Gustafson’s original sketch in Osebergfundet 2: 265, see below.

Apart from two A-frame tents, the 9th c Oseberg grave held some wooden framework (C55000/181) that is often interpreted as a third tent, refferred to as a «wall tent» or «house tent». I propose that this might’ve been a bed canopy or a tent within a tent. Let us have a look at what is said about this structure.

In his first volume on the Oseberg find, published in 1917, Anton Wilhelm Brøgger gave a short description of the structure based on the unpublished 1904 excavation reports, drawings and photos by Gabriel Gustafson and his assistant Haakon Shetelig. After cataloging the find together with Brøgger in 1920-26, Grieg folloved Gustafson’s reconstruction in his more elaborate discussion of the structure, published in 1928. The remains were repackaged and photographed in 2007-09.

Brøgger’s initial description

The two rectangular frames and the rest of the beams in situ above a bed and two sleights in the foreship hull. (Seven fir poles [three of which were joined together in one end with a ring trough holes] beneath the framework found just in front of the mast base, 3 m long and sharpened in one end, was considered not to be related to the structure. Could it be a fourth small tipi-like tent?) Osebergfundet 1, plate 15

The structure was found in the middle of the foreship. According to Brøgger It consisted of two rectangular frames, each made from four beams mortised together. The beams were unevenly heaved, some partly and some fully rectangular. Interpreted as related to these frames were two crossbeams laying across the frames. In addition were two pairs of simple «vindskier» (or rather rafters), a ridge beam and two beams that no longer could be fitted into the puzzle. In his view the remains pointed to some kind of disassembled house, c. 3 m long by 2,5 m wide, 2 m to the ceiling and 3 m to the top of the roof. He noted that the mortises in the frames had been secured by nails. This excluded, in his view, the possibility that this was a tent frame made for daily dismantling. In stead it would have been a more permanent building. (Osebergfundet 1: 68-69)

Judging from the sketch above, Brøgger placed the two mortised frames vertically, forming opposite walls, with two beams acting as joists binding the two frames together. Above this he placed the rafters and ridge beam. He placed the two unidentified beams as framework for a ceiling.

Grieg’s expanded description

Gustafson’s annotated sketched reconstruction of the frame. Osebergfundet 2.

Let us present Grieg’s analysis following Brøgger’s setup:

Part of lower beam 191A with the obround mortise shown, Photo: KHM/Guro Hjulstad 2009 CC BY-SA 4.0 Cropped.

One of the two rectangular frames consisted of a lower beam (191A) 3,40 m long, c. 6 x 4 cm with obround mortises near both ends secured with nails. No ornament. Formerly tenoned into one of these mortises was a fragmented but originally possibly 1,90 m long post (211F) with c. 4 cm square crossection and remains of tenons in both ends. Another post (188H) c. 4 cm square, 1,9 m long and with remains of tenons in both ends was also considered to have been attached to the lower beam. It had line ornament on two opposing sides, not going all the way to the end on one side. On top of the posts were an upper beam (E), 3,45 m long, roughly the same shape as A, but with ornamental lines on all sides.

The other rectangular frame consisted of a lower beam (possibly 210C [nails from 210?) fragmented, no nails mentioned but otherwise as A. To this a post (211B) had been tenoned, c 4 cm square and 1,9 m long. Line ornament on tree sides. Another post (238D), fragmented and with remains of tenons in both ends, were 1,9 m long and c 4 cm square. Also with line ornament on three sides. On top of these posts were a fragmented beam (187G) 3,4 m long, square 4,5 cm at the middle and widening to 5,4 by 4,5 at both ends with obround mortises near both ends. No ornament.

Cross beam 224N with rectangular tenons in both ends showing, Photo: KHM/Guro Hjulstad 2009 CC BY-SA 4.0 Cropped.

Possibly joining the two frames, were two crossbeams. One (224N) was fragmented but might have been c 2,21 m, rectangular 5 cm broad and c 3 cm thick. Rectangular lapping tenons at both ends. No ornament mentioned. The other (252O) were fragmented but all parts remained and added up to 2,21 m. It had retangular crossection circa 5 by 4 cm. Line ornament on one broadside. Rectangular lapping tenons near both ends.

Four rectangular beams 212 (1 and 2) and 307 was presumed to have been two pairs, each pair placed with one end crossing each other and the other fastened to the framework’s crossbeams as «vindskier» (rather rafters). All were supposed to be 1,53 m long and had line ornament on both broad sides. Lower end were hewed on the bias. Upper end had remains of a half circular hole. One was 5 by 2,8 cm at the middle and 5,5 by 4,5 cm at the lower end. The other was 5 by 2,5 cm at the middle and 7,2 by 2,4 cm at the upper end, having at the upper end broad side an iron rivet with washer. Where the two half circular holes met, the ridge beam was probably attached.

Two rectangular «rafters» 212 with one end cut on the bias and remains of cirular holes on the other. One has a rivet. Photo: KHM/Guro Hjulstad 2009 CC BY-SA 4.0 Combined.

The possible ridge beam (213X) from ash with round crossection 5 cm at the centre and 4 cm at the ends was fragmented with 3,27 m remaining, probably matching the 3,4 m long beams at the sides.

Of the two beams deamed uncertain by Brøgger. One (233 K or L) was fragmented with 2,23 m remaining, had half round crossection 5,9 by 3,6 cm in the middle and 4,7 by 2,3 cm at the remaining end. A nail remained in one end. Gustafsen placed it as a middle crossbeam in his reconstruction. The other beam (228P) was 3,4 m long, as opposed to the other parts it was from fir or spruce. Round, 4,5 cm at the middle and flattened from one side at both ends were nail holes were bored trough. No ornament. Grieg noted that it must have been nailed to another piece of wood. Gustafson placed it as a crossbeam in the ceiling.

Grieg mentioned a few more pieces not discussed by Gustafson or Brøgger: 233 a was the fragmented 1,22 m remains of of a flat four sided fragmented ash beam. If this had originally been a crossbeam, it would have been 2,21 m. It had rectangular tenons at both ends and a nail hole 1 cm behind one tenon. One side had line ornament. 233 b was 75 cm of remaining fragments from an ash beam, rectangular crossection ca. 4 by 2,2 cm. It expanded in width and had a hole near one end. Line ornament. Alternatively a and b might have been part of the same beam, widening at the middle and at both ends. [Possibly this, now digitally labeled as 233 K or L] 211M was the 2,20 m remaining of a fragmented round ash beam, 4,8-5 cm wide at the center, thinned from one side towards each end. Holes were bored trough near both ends where missing nails had been placed.

A bed canopy? Or something else entirely?

Neither Grig nor Brøgger explained properly how the presumed rafter beams were secured to the rectangular frames and crossbeams. We are left with remains of nails and information of rectangular tenons to make sense of it all. Those of the «rafters» 212 and 307 which seem to have the «upper» ends intact have quarter circular cutouts rather than half circular as stated.

The lower ends of the «rafters» are not consistently placed in Gustafson’s sketch. While Grieg mentioned four sided tenons at the lower ends, none of the beams in the structure are described as having corresponding mortises. Thus, it has not been shown with any degree of certainty that the presumed rafters and ridge beam were part of the same structure as the rectangular frames and crossbeams. The same goes for the remaining beams, and it is a good a guess as any if some of them might’ve been used as diagonal bracing.

It should be noted that the measurements of 1,9 m high by 2,21 m wide opens up for the possibility that the frame with or without the «gabled roof» would fit within the large tent as structure for use as a bed canopy or inner tent. The gabled roof could be explained by the risk of leaks.

Sketch of the large tent, Osebergfundet 1, with the width and height of the structure shown to scale.

Remains of tent cloth?

At Oseberg they found a pile of cloth, ropes and fastening pins that Gustafson thought were the remains of a tent, while Brøgger had a hard time accepting that wool could be used for tents at all.(Osebergfundet 1: 45, 215)

Wool and rope. Possible tent or sail, Oseberg C55000/23. Photo: KHM CC BY-SA 4.0.

Litterature

Anton Wilhelm Brøgger 1917, Osebergfundet 1.
Sigurd Grieg «Rammeverket», in Brøgger 1928, Osebergfundet 2. p 263-
Vegard Vike on the Gokstad A frames from oak and Oseberg tents, twitter.
The two Oseberg A framed tents are from ash.
Lump of possible tent cloth from Oseberg.
Remains of the framework at Unimus.

Sjølvsydd telt-suksess!

Legg igjen en kommentar

Bikkjevått telt etter første regnnatt – men inni var vi tørre. Bortsett fra det som lå inntil teltduken. Og på bakken.

Etter noen års prosjektering og sying var husholdets kjegletelt endelig klart for bruk i tide til Middelalderverkstedet – en uke med kurs i Rollag, midt i Numedal. Flere runder med styrtregn, 40 mm nedbør på ett døgn og regn daglig fra mandag til fredag, satte teltet på en skikkelig våt test.

Etter en uke med fuktig vær hadde områdene som hadde vært beskyttet mot direkte slagregn begynt å få sin egen mikrobiologi: Alger eller bare skit?

Vi hadde valgt ubehandla tettvevd linstoff, og satsa på at takvinkel, spenn og linets hygroskopiske egenskaper (linet sveller når det blir vått) var nok til å gjøre teltet regntett. Mest spente var vi på sømmene – de fleste var med én linje framsting og sømmonnet lagt med kastesting – for de etterlot seg hull som var svært synlige sett innenfra.

Første kveld var det en smuli spennende å se alle hullene etter kastestingene lyse mot oss. Ville det være tett?

Vi var også spent på takvinkelen. Den var planlagt til 55° , men landa av ulike grunner nærmere 50°. Allikevel var det nok til at regnvann ikke stod stille lenge nok til å renne gjennom.

Overflatevann var en annen sak. Etter uhell med vannsøl i telt med plastgulv har vi satsa på å bare ha sivmatter i bånn, selv om det historisk riktigste antakelig hadde vært et lag halm underst. I stedet for å demme opp for vannet, løfter det oss opp over den verste søla. Ting som lå inni teltet men utafor mattene druknet, men påfallende nok var det bare det liggeunderlaget som lå på plast i stedet for rett på en sivmatte som var vått på undersiden da vi pakket sammen.

En ekstra, løs kappe, skål og spir sikra toppen på teltet. Allikevel så vi fuktigheten trekke noen centimeter nedover i teltstanga hver dag.

Ubehandla lin overlever ikke lenge om det ikke tørker opp mellom bygene, og i sivmatter starter nedbrytningsprosessen enda fortere. I bruk gir de allikevel overlegen komfort i forhold til moderne telt med sine kondensplager – også når de er selvsydd.

Materialer

Stoff: 15 m Matuls lin 540g ubleket og ubehandlet.
Tråd: Vokset lintråd 18/5 fra C. Hemsen.
Stang: Ask.
Spir: Ask og ukjent (mykt og lett, likner gråor men langt grovere dimmensjon)
Plugger: Bøk.
Duk festet i ring av spleiset hampetau øverst.
Søm: Forsting og kastesting.
Mål (10 duker): Høyde, duk ca 2 m, diameter 3 m, lengde duker 2,6 m + sømmonn.

Produksjonen

A) Sømmene var framsting og kastesting. B) profil. C) endene på ble lagt rundt en spleiset hampering. D) sydde hemper for pluggene. E) Åpning lukkes ved sammenknytte bånd.

Mål, vinkler og kutteplan. Lufteåpningene fungerte bra da teltet ble brukt som kjegletelt, men etter at det ble omgjort til paviljong, kom de for høyt opp til å bukes. Jeg burde nok delt stoffet i to på langs først, og hatt dobbelt så mange paneler.

Sømmonnene ble lagt litt forskyva før første sammensying med forsting. Resultatet er vel svakere enn om begge sømmer hadde vært gjort med kastesting, men viste seg solid nok både for kjegletelt og paviljong.

Duken ble sydd opp omtrent til sømmonnene møttes, før endene ble tredd gjennom ringen og sydd ned. Ringen har liten nok diameter til å ligge oppå teltstanga.

Skål og spir malt med linolje og jernpigment. Den beskytter den øverste sårbare delen av duken.

Lenker

Handicrafted historical tents – bloggpost om leggingstyper i teltsøm. Antatt feiltolking av Baselteltet.

Innredningstekstil – forheng til senger

Legg igjen en kommentar

Forheng (eng: curtains, se: omhängen) til senger var i utstrakt bruk blandt middelalderens bedrestilte. Sammen med madrass og sengetøy var de langt dyrere enn selve sengeramma, og langt dyrere enn det vi kjenner som sengeskap i tre: En vesentlig del av husholdets kapital var bundet opp i sengetekstiler. Senger med forheng kunne ha enten stolper med rammer av tre eller en ramme av tre eller tekstil som hang fra taket. Stolpesengene er antakelig den yngste av de to typene. Forheng ble laget av mange materialer, fra lin og ull til silke, og fra enkel vev til fløyel og damask.

Skal vi se hvordan slike forheng kunne se ut, er Rogier Van den Weydens altertavle fra 1434 et fint sted å starte: Den har en realistisk avbilding av et nederlandsk senmiddelaldersk interiør. Her ser vi et sengeforheng i rødt med svart avslutning. En ramme i tekstil henger i tråder fra taket, men ettersom selve forhenget er dratt til side kan vi slutte oss til at det er festet via ringer eller stropper til en stang, eller snor slik det antydes til venstre. Er forhenget av ull eller silke, mon tro? Forhenget finnes forresten også i Jan van Eyck samtidige blide av Arnolfinis interiør, hvor assosiasjonene går til fløyel. Rødt var en populær farge

Rogier Van den Weyden 1434 Annunciation Triptych

Beveger vi oss til første fjerdedel av 1300-tallet blir det lettere å tolke bilder som det nedenfor, der kong Arthur (?) har et hvitt sengeforheng med sydde hemper på tre- eller metallskinne. Forhenget et hvitt. Er det lin?

Estoire del Saint Graal, Frankrike 1300-1325. BL, Royal 14 E III, fol. 32r

Sånn finner vi det i siste fjerdedel av 1200-tallet også: Det samme hvite forhenget. Vi veit ikke om fargen skyldes en forenkling fordi miniatyrene var så små, og det er vel liten grunn til å tro at man unngikk ull, eller silke om man hadde råd.

Beinecke MS.229 Arthurromanser, fol 267v, 1275-1300.

Også stripete forheng finnes avbildet, som det nedenfor fra andre fjerdedel av 1300-tallet, for ikke å snakke om dette fargede fra ca 1265.

Historisert bibel, Nord-Frankrike ca 1325-50 BnF Français 152.

I Italia demonstrerer de sansen for flerfargede tekstiler. Som her ca 1306 av Memmo di Filippucio, svigerfar til Simone Martini.

Memmo di Filippucio, scene of married life ca 1306

Giotto viser tydelig sengeoppheng av trestenger festet til taket ca 1303-5.

Selv om ikke alle avbildede senger hadde forheng, dukker de opp ofte nok til å antyde at de var vanlige blant bedrestilte. Vi kan ikke vite hvor vanlig tradisjonen var i Norge. Det er lite spor etter den i bondehushold, og muligens egnet den seg bedre i klima hvor man ikke baserte seg på varmestråling fra en grue?

Litteratur

K. French et al 2017, «An Honest Bed: The Scene of Life and Death in Late Medieval England«
Penelope Eames 1977, Furniture in England, France, and the Netherlands from the Twelfth to the Fifteenth Century.
Penelope Eames, “Documentary Evidence Concerning the Character and Use of Domestic Furnishings in England in the Fourteenth and Fifteenth Centuries”, Furniture History 7 (1971)
Gale R. Owen-Crocker, Elizabeth Coatsworth, and Maria Hayward 2012, Encyclopedia of Medieval Dress and Textiles of the British Isles c. 450–1450.
Sylvester, Chambers, and Owen-Crocker (ed) 2014, Medieval Dress and Textiles in Britain,
Åsa Martinsson 2018, «Sängomhangen och filtar«, og «Sängen«, i Textilverkstad.
Greydragon, «Rope Beds and Canopy Beds«.
Old and Interesting, «Beds in Late Medieval and Tudor Times«.

Saladins saga – tekstilrustning i 1191

4 svar

I en serie om enkeltkilder til europeisk tekstilrustning i høymiddelalderen starter vi med Bahāʾ al-Dīn (1145-1234) sin biografi om Saladin og behandlingen av den. Sean Manning har i en bra kildeoversikt på Armour Archive referet hvordan «Frankiske» [i.e. vesteuropeiske] fotsoldater under det tredje korstog bar filtrustning sammen med brynje. Plagget er identifisert med gambeson eller pourpoint, betegnelser som dukket opp i europeiske tekster omkring samme tid. Sitatet vi er mest opptatt av er hentet fra en beskrivelse av Richard I Løvehjertes korsfarere på vei mot Jaffa etter å ha erobret Akko (Acre) i 1191. De ble konstant herjet med av Saladins styrker fram til slaget ved Arsuf. Vi veit ikke om det gjaldt en mindre eller større gruppe av fotsoldater eller riddere til fots. Vi veit heller ikke hvor dekkende ordet filt er for den arabiske ordbruken. Kilden er tidligere brukt av Dan Howard, og vi skal se hvordan svakheter med oversettelsene påvirker tolkningen. Vi starter med oversettelsen Howard brukte:

«The enemy had already formed in order of battle; the infantry, drawn up in front of the cavalry, stood firm as a wall, and every foot-soldier wore a vest of thick felt[note: «See p. 367. This was called the gambison or pourpoint.»] and a coat of mail so dense and strong that our arrows made no impression on them. They shot at us with their great arbalists, wounding the Moslem horses and their riders. I saw some (of the Frank foot- soldiers) with from one to ten arrows sticking in them, and still advancing at their ordinary pace without leaving the ranks.»
(Life of Saladin 1897, s. 282)

Dan Howard påpekte at det var usikkert hva ordet «vest» var oversatt fra og om plagget ble båret over eller under brynja. Dans instinkt var godt, og den engelske oversettelsen ble slaktet i en anmeldelse i 1899. Det var ikke en direkte oversettelse fra den arabiske teksten, men fra en fransk oversettelse utgitt i serien Recueil des historiens des croisades i 1884. Den finnes også i en latinsk oversettelse. Den engelske oversettelsen var en smule fri og full av feil, og den franske ikke alltid helt rett den heller. Den franske viser imidlertid arabisk og fransk tekst på samme side, så det er en mulighet for kontroll for de som kan begge språkene. I den franske ble det ikke gjort forsøk på å analysere plagget. Der heter det:

«L’ennemi s’était déjà mis en ordre de bataille: l’infanterie, rangée devant la cavalerie, se tenait ferme comme un mur, et chaque fantassin portait un habit de feutre très-épais et une cotte de mailles tellement large et forte que nos flèches n’y faisaient aucune impression. Ils tiraient sur nous avec de fortes arbalètes, bles- sant les chevaux des Musulmans et leurs cavaliers. J’ai vu (de ces fantassins francs) qui avaient d’une à dix flèches fichées dans le dos (sic) et qui marchaient de leur pas ordinaire sans quitter les rangs.» Anecdotes et Beaux Traits de La Vie du Sultan Youssof (Salâh Ed-Din), s 251.

Her ser vi fotsoldatenes «tjukke filtvest» beskrevet som «et veldig tjukt filtplagg» båret med en «brynje som var så bred og sterk at pilene ikke gjorde inntrykk«. Borte er alle henvisninger til vest, og konkretiseringer av om plagget var over eller under brynja finnes ikke.

Den persiske kazâghend

Oversetterne knyttet plagget båret av «Frankerne» til en beskrivelse av tekstilrustning på den orientalske siden, og her parafraserer den engelske oversettelsen franskmennenes noter:

«When I reached the position occupied by el-Melek ez-Zaher, I found him with the advanced guard on a tell near the sea. He was sleeping in his coat of mail (yelba), wrapped in his wadded tunic,[note] and armed at all points for the fight.» (s. 367)

«Il dormait, revêtu de sa cotte de mailles (yelba), couvert de sa casaque ouatée[note] et tout préparé pour le combat.» (s. 329)

Ordet forfatteren brukte på det orientalske plagget var det persiske navnet kazâghend/ cazaghend. Den franske oversettelsen (parafrasert av den engelske) ga en kort rekke henvisninger til bruken av betegnelsen:

Geoffrey de Vinsauf beskrev gazeganz som en lorica consuta. Referansen er hentet fra et manuskript fra tidlig 1200-tall (Regis Ricardi’ ?), trykt i Thomas Gale & Fells, Historiae Anglicanae scriptures, Vol. 2, s. 407. Ikke funnet.
Geoffroi de Villehardouin (ca 1150–1215), fransk ridder og kronikør som deltok i det fjerde korstog, omtalte plagget i Conquête de Constantinople, s. 40, på s. 39 i samme verk er det samme plagget kalt gamboison. (sidehenvisningene er tydeligvis ikke til 1872-utgaven med fransk oversettelse) Avsnitt 168: «et ne fu armez que d’un gamboison et d’un chapel de fer, son escu à son col«. Moderne fransk: «et il n’était armé que d’une veste rembourrée et d’un chapeau de fer, som écy à son cou«. Avsnitt 511: «Car il n’avoit de garnison por son cors à cel point ke un seul gasygan«. Moderne fransk : «Líenard […] car il n’avait de d´efense pour son corps à ce moment qu’une simple veste rembourrée«. Gamboison blir altså i likhet med gasygan oversatt med moderne fransk veste rembourrée (norsk: vattert plagg).
Henry de Valenciennes (1200-tallskronikør) skriver gazygan, som de spør er ekvivalent med det franske casaquin.

Bahāʾ al-Dīns skille mellom frankernes «filtrustning» og el-Melek ez-Zahers «vatterte tunika» er interessant, særlig med tanke på Villehardouins seinere sammenstilling mellom sistnevnte og plagget han kalte gamboison.

Litteratur

Abu el-Mehasan Yusef ibn-Rafi ibn-Temun el-Asadi (overs.) 1884, Bahāʾ al-Dīn, Anecdotes et Beaux Traits de La Vie du Sultan Youssof (Salâh Ed-Din), i Recueil des historiens des croisades bd 3, s 251.
Claude Reignier Conder (overs) 1897, Bahāʾ al-Dīn, The Life of Saladin, s. 282.
Dan Howard u år, «Mail Unchained«, på MyArmoury.

[ed 12.8.2020, språkvask og fikset lenker]

Belte – belti, lindi, gjord

Legg igjen en kommentar

Da er det dags for et nytt belte. Det gamle er oppløst på grunn av jernet som ble brukt i fargingen. Men hvordan skal det se ut? Hvor høyt opp må man på den middelalderske rangstigen før man kunne smykke seg med pyntebeslag i tinn, kobberlegeringer eller edlere metaller? Kunne håndverkere ha slike beslag? Kunne handelsfruer ha silkebelter? Var sølv det eneste akseptable for riddere? La oss kikke nærmere på de tre elementene – rem, spenne, beslag, men først: Hvor er forskningsfronten?

Forskningsfront

[M]odern re-enactors recreating the Middle Ages often wear plain, undecorated, brownish belts, purses and shoes, propagating a dull, ‘eco’ idea of medieval fashion. This image is belied not only by medieval literature and art, but even more by the large quantities of archaeological finds of late-medieval belt mounts and decorated leather. Willemsen 2012: 172.

Forskningen på beltebeslag blei åpna av Geoff Egan og Frances Pritchard med Dress accessories i 1991. For de seinere åra kan vi framheve Annemaireke Willemsen og Alexander Kennedy Cassels, og i 2015 utkom en spennende studie av B. Jervis, C. Briggs og M. Tompkins. Egan & Pritchard satte opp en typologi for beslag og fant at beslag i kobberlegering av blikk med hull til separate nagler var det vanligste, også jernblikk ble brukt. Enkelte beslag i kobberlegering ble støpt, og beslag i blytinn ble alltid støpt med integrerte nagler. Deres studie er fremdeles den eneste by-vide med hovedvekt på beslag.

I sitatet lenger opp snakka Willelmsen særlig om 1400-tallet; tidlig 1300-tall lar seg i liten grad single ut. Hennes studie er basert på museet i Leidens samling av 1500 beslag støpt i bly-tinn og blikk i kobberlegering som imiterte tilsvarende i edlere metaller – laget for «the common man, woman and pet». Selv om enkelte av beslagene er funnet i lag daterbare til første halvdel av 1300-tallet, bruker hun lite tid på å belyse endringer i bruken av slike beslag over tid. Vi må derfor regne hennes sitat som et postulat mer enn en empirisk fundert teori.

Cassels utkom i 2013 med sin phd om Engelske urbane beslag. Også han postulerte at de ble båret av alle sosiale lag: «The major reason for the ubiquitous nature of these artefacts is the fact that they, and the belts to which they would have been attached, would have been worn by all levels of society, regardless of possible differences in dress associated with gender, age, or status.» Nøkkelen til postulatet synes å ligge i Cassels poststrukturelle perspektiv: «Through an application of post-structuralist theory it is possible to view artefacts as a text, the reading of which allows an interpretation of the social significance of the artefact«. Det ser ut som Cassels lesning av beslag som tekst frigjorde ham fra å underbygge påstanden.

Jervis, Briggs og Tompkins studie fra 2015 er et forsøk på å identifisere bl.a. forekomsten av draktmetaller i engelske bondehushold fra 1300-tallet. De fant at 226 av 256 arkeologiske funn av beltedeler var spenner, resten var beslag. Tilsvarende var ingen belter nevnt i inventariene, trolig på grunn av at 1) beltebeslagene hadde lav pengeverdi ettersom de ble båret av landsbybeboere eller 2) eieren var forsvunnet med beltet på. Etter mitt syn gir dette lite som taler for bruk av beltebeslag i bondesamfunnet utover et lite mindretall. Så til det konkrete:

Rem

Om vi ser bort fra brok- og sverdbelter var beltet på begynnelsen av 1300-tallet som regel smalt og båret ved den naturlige midjen. Det kunne være langt eller kort. I avbldninger henger beltet som regel rett ned, uten en knute ved spenna, men det finnes eksempler på at enden er dyttet innunder beltet på ulike måter, også med bruk av en knute («reenactor’s knot»). Både lær og brikkevevd lin, kamgarnsull eller silke finnes brukt i bevarte belter. De fleste Nederlandske beltene er 10-15 mm brede, men 5-25 mm er kjent.

Arbeidsfolk er avbildet med enkle remmer, men vi skal ikke langt opp på rangstigen før vi ser mer komplekse belter i bruk. Motsatt bar Bockstenmannen en enkel rem helt uten endebeslag til tross for at han har levd et liv spart for manuelt arbeid.

Spenne

Spenna var som oftest laget i en kobberlegering og kunne ha spenneplate. De finnes også i jern, sølv og tann eller bein. Forgylling sier noe om status, og det samme gjør hvordan den var bearbeidet. Det finnes spenneplater med svært forseggjort gravering eller annen ornamentering.

Chris Marshall’s «Bucles Through the Ages» er en mye brukt ressurs i reenactmentkretser på datering av spennetyper. Som det framgår av Southampton- og Dordrechtbeltene med sine trapesformede spenner nedenfor bør aldersspennet på enkelte av typene justeres.

Beslag

En måte å framheve beltet på kunne være ornamentale beslag, beltestrekkere og endebeslag og spenneplater. Beslagene kunne være laget av tinn, kobberlegeringer eller sølv, avhengig av status. Beslagene kunne være forgylt eller forsølvet, eventuelt med isatte edelsteiner om de var riktig høystatus. De var festet med niter av sølv, kobberlegering eller tinn.

Kobberblikk brukt til beslag og spenneplater ble dekorert ved punsing eller gravering. Førstnevnte krevde at blikket ble plassert på en hard, flat overflate (blypute) mens punseverktøy ble hamret mot det for ønsket design. Gravering krevde frihåndsbruk av graveringsjern. Bare spennerammer og avslutningen av endebeslag ble støpt, først mot slutten av middelalderen ble også kobberbeslag støpt.

Some Egan, og andre har vært inne på, skal vi ikke begrense oss til adel og høyere statusklasser når vi ser etter beslåtte belter. Derimot har vel helst sølvbeslåtte, eller gull og steinbelagte belter vært forbeholdt dem. Beslag i kobber- eller tinnlegeringer har kanskje vært bedrestilte håndverkere, handelsmenn og kongens sveiner og gjester til del? Det blir rein spekulasjon hvor grensa dras, uten at vi finner grunnlag for å gå like langt som Willemsen og Cassels i å allmenngjøre bruken av beslåtte belter.

Kilder

Bevarte belter sier oss som regel lite om den sosiale konteksten de ble brukt i og må derfor suppleres med tekst- og billedkilder.

Fra Norge har vi mest skriftlige kilder fra det mest verdifulle sjiktet av belter. I 1317 ble to prydede belter «tvau bællti buin» i Stavanger taksert til 20 kyr. DN 4 nr 120 I Bergen ble i 1324 et prydet belte «buit belti» i medgift satt for 3 mark forngild. Paveskatten fra Nidaros i 1327 ble blant annet betalt med 10 sølvprydede belter, ni i lær og ett i silke «9 zonas de corio et 1 de cirico munitas de argento» til en samlet verdi av 21 3/13 forngilde mark. I 1333 ble ett prydet belte «buit bellti» gitt som betaling for en gårdpart på 2 månedsmatbol, altså retten til en årlig avgift tilsvarende 2/3 tønne korn. DN 3 nr 170. Vi kan vel anta at beltene minst var sølvbeslått, som et belte nevnt i 1338 «ein lindi sylfuer buin» etter Sira Narve på Øyestad. DN 4 nr 233. Det var ikke billige belter storfolk gjordet seg med. De var statussymbol og pengeplassering for eliten, uten at noen av dem behøver å ha vært i nærheten av «Erik av Pommerns» belte i prakt.

Sagamaterialet gir større spenn. Falk 1919 snakket om emnet.

Fra England har vi rikere kilder, og mye behandlet er framstøt «the Girdlers of London» i 1327-29 gjorde for å forby belter pyntet med «false work of lead, pewter and tin». En viss effekt ser det ut til å ha hatt, for i 1327 i York ble John Lyllyng dømt for å forsyne byens beltemakere med «false tin» tilsatt bly til dekorasjoner. (Homer 1991: 78) I London gjaldt forbudet garnityren til belter av «silk, wool, leather or linen any metal inferior to laton, battery, iron and steel.» Hvis slik garnityr ble laget i «lead, pewter, tin, or other conterfeit material, they were to be burnt by order of the mayor or wardens of the trade.» Forbudet rammet tinnforhandlerne i Bristol og Devon som krevde frislipp, og seinere ble alle begrensinger på bruk av hvitt metall på belter opphevet. (Smirke 1852) Det er nærliggende å lese dette som at tinn ble brukt i likhet med kobberlegeringer og edelmetaller, og London viser da også den største forekomsten av beslag i blytinn relativt til kobberlegeringer av de engelske byene. Enda vanligere ser blytinn ut til å ha vært i Nederland.

Chaucer bruker beltet til å beskrive en rik sakfører (sergeant-at-law): «rood but hoomly in a medlee cote, girt with a ceint [girdle] of silk with barres smale» – han bar et silkebelte med det som framstår som beltestrekkere på. I følge John av Garland hadde beltemakerne «the corigiaritis» eller «gurdeler» på 1200-tallet enerett ikke bare på å lage «bene memiratas»/»ystodyd», men også «stipata argento», belter barret med sølv.

Gorleston-psalteret fra tidlig 1300-tall har som regel bare belter antydet med en svart strek som er vanlig i så mange manuskripter. Bare i marginalen her, fol 153r, ser vi en veske i beltet. Merk også slissen i lommetyvens syrkot, (se også fol 155v, 179v). via Manuscript Miniatures.

Clovis som stifterfigur, midten av 1200-tallet. Belte med blomsterbeslag (quatrefoil mounts), beltestrekkere (bar mounts) og veskebøyle. Legg merke til at han ikke har knute på den lange belteenden som i stedet henger løst fra spenna. Foto: The Met.

Southamptonbeltet – funksjonelle ringbeslag

Southampton-beltet, katalognr 2156, med ringbeslag i tinn og spenne i kobberlegering av samme utseende som Dordrecht-beltet, datert til sent 1200-tall. Platt et al 1975. Ringbeslag er den vanligste typen av arkeologiske beslag i England.

Luttrellpsalteret, både plogmannen og hans hjelper har belter med beslag, men belteenden er kort. Andre har smalere brune eller grønne stropper. Fol 170r. Foto: British Library. Beltene likner Southampton-beltet. Vi kan ikke se bort fra at beltet er pimpet for å framstille Luttrells bønder som velstående, men avbildningen og det bevarte beltet bekrefter at slike beslag kunne bli brukt innenfor bondesamfunnet, altså av de bredere lag av befolkningen.

Beltemaker Nürnberg ca 1425. Det er seint, men legg merke til at flere belter har samme stil som Southampton-beltet og plogmannens belte i Luttrell-psalteret.

Dordrechtbeltet

Belte fra Dordrecht datert til 13-1325 funnet i brønn, hektet fast i mugge. Det er nærliggende å se for seg at dette er et belte folk flest kunne brukt, bønder, såndverkere, småbrorgere. Via Dordrecht Undergrounds.

«Erik av Pommerns» belte

Maria og Amica skrev i 2018 om «Erik av Pommerns» belte, basert på en artikkel av Viktoria Holmqvist. Beltet ble funnet i Fredensborg slott på slutten av 1700-tallet og assosiert med Erik pga av dekorasjon på spenna. Det er brikkevevd i rød, blå og grønn silke på begynnelsen av 1300-tallet eller tidligere. Like gamle er de forgylte beltestrekkerne i sølv med edelsteiner (og trolig veskeopphenget). Bare endebeslaget og spenna er fra midten av 1400-tallet. På grunn av veskeopphenget har det vært spekulert på om det kan være et kvinnebelte, men vi finner også slike på menn, se Clovis over.

Se også Dunn-beltet, beskrevet og rekonstruert av Viktoria Holmqvist her.

«Erik av Pommerns» belte, fra 12- eller tidlig 1300-tall, spenne og endeplate fra midten av 1400-tallet. Foto: Haandkraft.

Litteratur

Viktoria Holmqvist 2010, «A Study of Two Medieval Silk Girdles: Eric of Pommerania’s Belt and the Dune Belt«, i Eva Anderssson m. fl. Norh European Symposeum for Archaeological Textiles X. Alternativ lenke her.
Ilse Fingerlin 1971, Gürtel des hohen und späten Mittelalters.
Kongshirden 1308, Mannsdrakt i 1308.
Ronald f. Homer 1991, «Tin, Lead and Pewter», i English Medieval Industries. Homer viser til E. Smirke, «On the Use of Tin in Girdles in the 14th Century«, i Arch. Jnl ix (1852), 281-4.
Sarah Thursfield 2001, The Medieval Tailor’s Assistant 1200-1500 (2. utg 2015) – lite konkret.
Gunnar Pettersen 2013, Priser og verdiforhold i Norge ca. 1280-1500.
Colin Platt et al (red.) 1975, Excavations in Medieval Southampton 1953-1969 vol 2 The finds – om beltet, s 296 og 298 nr 2156.
Chris Marshall, «Buckles through the Ages«. – ikke alltid like etterrettelig på datering.
Geoff Egan og Frances Pritchard 1991, Dress Accessories c 1150-c 1450. 2. utg 2002.
Alexander Kennedy Cassels 2013, The social significance of late medieval dress accessories vol 1, phd.
S. V. Smith 2009, «Materializing resistant identities among the medieval peasantry: an examination of dress accessories from English rural settlement sites», Journal of Material Culture 14(3): 309-332
B. Jervis, C. Briggs og M. Tompkins 2015, «Exploring Text and Objects: Escheator’s Inventories and Material Culture in Medieval English Rural Households«, Medieval Archaeology 59, 168-92
«Medieval chick in metal» – utstiling, National Museum of Antiquities, Leiden.
Annemarieke Willemsen 2012, «‘Man is a sack of muck girded with silver: Metal Decoration on Late-medieval Leather Belts and Purses from the Netherlands«
«Bælte» i KLNM bd 2 – Litt underlig artikkel: «Belte kunne være av lær, skinn, tøy eller metall. Til opp mot våre dager har dert vært sterkt utsmykket. Middelalderdiplomer nevner belte både av gull og sølv. Et forgylt sølvbelte hørte ofte med blant festegavene. Hos adelen sto belteprakten på sitt høyeste i tiden mellom 1300 og 1500-årene, men ble så og si avlagt i løpet av det følgende århundret. Bøndene fortsatte å bruke sølvbelte og perlestukne belter til sine festbunader, og i Norge holder en rekke bygder dem i hevd den dag idag.»

Digresjoner

Prosjekt: Heraldic plaque belt i tinn.
Prosjekt: rekonstruksjon av brikkeved silkebelte i Kolmar-skatten, trolig nedgravd under Svartedauden.

Erkebiskop Rodrigo Jiménez de Radas hoser fra 1247

Legg igjen en kommentar

Erkebiskop Rodrigos hoser slik de så ut da de ble tatt ut for konservering i 1968. Bildet er lånt fra tohopesate.de. En mindre versjon finnes på kostym.cz.

I jakten på detaljer om erkebiskop Rodrigos etterhvert så berømte hoser, Calzas de Rodrigo Ximénez (Ximeneze/ Jiménez) de Rada, kom jeg over en konserveringsrapport av Adela Martinez m.fl. fra 2006, etter at det på et seminar i 2005 kom fram at hosene var i ferd med å bli spist opp av sopp, bakterier og insekter. Dessverre er rapporten er knapp mht plaggets sammensetning, som er tema her.

Hosene ble etter den første konserveringen, som ble avsluttet i 1970-åra, værende i klosteret og stadig utlånt under ugunstige forhold. Resultatet var – som vi ser av dette bildet som ble tatt rett før siste konservering – ny misfarging av skinnbeltet og nedbryting av det og hosene selv. Foto fra en nedlagt blogg.

Erkebisp Rodrigo Ximénez ble født i 1170 inn i en familie som tilhørte Navarras hoffkretser. Han ble erkebiskop av Toledo i 1209, var rådgiver for kong Ferdinand III og overså byggingen av katedralen i Toledo, som ble ferdig i 1226. Han skrev flere bøker, om spansk og arabisk historie og en katolsk tidebok. Da han døde i Rhone 10. juni 1247 ble kroppen balsamert og ført til Santa Maria de Huerta-klosteret. Graven ble åpnet i 1511, 1558, 1660, 1798, 1865, 1886, 1907 og 1947, før man fant det bryet verd å konservere plaggene i 1968.

Rodrigos hoser er en del av hans ekklesiastiske antrekk. Allikevel har man latt seg overraske over hvor nøkterne hosene framstår. Det antas at resten av antrekket, som til sammenlikning er ekstravagant, er en gave fra emiren av Granada til Ferdinand III, som har donert dem til Rodrigos siste reise. Det kan ha sammenheng med at hoser er å regne som ‘semiundertøy’, som helt eller delvis dekkes av andre klær. De mest luksuriøse hosene ble farget skarlagen eller purpur, de mest ettertraktede rødfargene, så viktige at de ble underlagt konsumpsjonslovgivning på 1200-tallet: Det ble forbudt for jøder å ha purpur og geistlige å ha skarlagen.

Et utdrag fra ekstraksjonsrapporten:

«Beneath the dawn and at the height of the waist appears a leather girdle lined with fabric but without buckle … Under the calyx he wears dark wool hose, tied with strings to the girdle that appear beneath the dawn, already described; They extract [the girdle] by cutting it from behind.»

Om hosene sies det ganske enkelt at de er av ull og mørke. Degraderingen vises som hvite og rødaktige flekker, forårsaket av sopp, bakterier og insekter. Dessverre sies det ikke noe om hvordan stroppene er festet til hosene, men ut fra bildet i artikkelen ser det ut til at snorene går gjennom minst ett relativt stort snorhull.

Beltet har en kjerne av vegetabilsk garvet lær med narven ut. I notatene fra ekstraksjonen neves det linstoff. Det er 3,5 cm bred og 109 cm langt, og holdes sammen av enkle lærstropper som dras gjennom hull. Hosene er festet med snorer som også dras gjennom hull i beltet. Ved første konservering ble et materiale lagt til beltet for å holde fragmentene samlet. Det sammenfaller ikke alltid med originale hull, og enkelt fragmenter er feilplassert og overlapper. Ved den nye konserveringen ble støttematerialet sydd på nytt.

Hosene oppbevares vanligvis sammen med resten av antrekket i Santa María de Huerta-klosteret hvor det ikke er adekvate lagringsforhold. Etter tidligere intervensjoner, har dermed plaggene blitt rekontaminert og nedbrytingen har fortsatt.

Litteratur (delvis oversatt fra spansk til engelsk)

Adela Martinez m.fl. 2006, «Las Vestiduras Pontificales del Arzobispo Ximenez de Rada (XIII): Problemas de Conservaión sin Resolver«.
- Francois Boucher 1996, a History of Costume in the West – den spanske utgaven siteres av Martinez m.fl.: Om hoser via Googrish: «give the lower body covering for the foot and leg. They were short in VIIct, and subjects Taban crisscrossed with ties to the knees. They were evolving as the suits shortened and up the thigh up to the crotch»
- MARTINEZ MALO, A; PASTRANA GARCIA, P., memory restoration chocks and belt. Center for Restoration and Conservation of Cultural Property, Simancas, 2005 (unpublished).
- SAIZ JIMENEZ, C .; LAIZ TROBAJO, L., Report on the biodeterioration of the garments pontificals Archbishop Rodrigo Ximenez de Rada (XIII century). Resources Institute Natural and Agricultural Biology, CSIC, Seville, 2006.
- VV.AA., Trims Pontificales Archbishop Ximenez de Rada. S. XIII, study and restoration, Ministry of Culture, 1995 [eller 1994].
- In the case filed in the Spanish Historical Heritage Institute, there is a copy of Report drawn up and signed by the notary of the Bishop of Osma-Soria, Mr. Leonides Martinez Aguado, and His Excellency Mr. Don Gratiniano Nieto Gallo, assisting others as the abbot of the Order D. Ignacio Astorga, the Provincial Delegate for Health and Civil Authorities.
- Rapport fra åpningen av graven i 1558: Manuscript of Fray Luis de Estrada, published by de la Fuente in his op cit., Appendix XVIII, pp 100-101.
7th Meeting of the Thematic Network of Historical and Cultural Heritage. CSIC .
«Biodeterioration of the pontifical vestments of Archbishop Rodrigo

Ximérnez Rada (XIII century)» – seminarrapport 2005.
María Socorro et al 1995, Vestiduras pontificales del Arzobispo Rodrigo Ximénez de Rada, s. XIII (Spanish), by Instituto De Conservación Y Restauración De Bienes Culturales.

St. Martins våpentrøye

Legg igjen en kommentar

St Martins kappe avbildet i Topic Topos (rotert og med justert perspektiv). Vi ser tydelig at det egentlig dreier seg om ermet til en våpentrøye, med lukket hanskedel og underarm, og overarmen brettet ut. Legg merke til hvordan albuen er formet. Vi ser tilskjæringen mot armhullet. Det skal mangle en stripe langs overarmen.

I landsbykirken i vesle Bussy-Saint-Martin i den franske kommunen Seine-et-Marne, ligger restene av en av Vest-Europas eldste bevarte tekstilrustninger, det vi på norsk gjerne kalte våpentrøye eller panser (eng: aketon, gambeson). Fragmentet ble gitt til kirken av en av nonnene fra det avviklede kongelige Chelles-klosteret på begynnelsen av 1800-tallet. Hun hadde gjemt det unna da de franske revolusjonære stormet klostre og kirker og raserte kirkeskatter landet over. Plagget ble helligholdt som relikviet st. Martins kappe (fr: la manche de Saint-Martin).

St. Martins kappe – man føler seg hensatt til et Donald-eventyr bare ved navnet: Plagget var visstnok en berømt relikvie i de frankiske kongenes eie. I følge legenden hadde den romerske soldaten Martin, senere biskop av Tours, delt kappen sin med en trengende i Amiens. Den følgende natten ble kappen hel igjen. (Det forklarer hvorfor relikvien opprinnelig var en hel, ikke oppkuttet, kappe.) St. Martins kappe var en skattet relikvie for merovingerkongene og de etterfølgende karolingerkongene. I følge Holger A. Klein ble den båret av kongen i kamp, og ga både navn til stedet stedet den ble oppbevart (kappell) og til de som passet den (kappellan). Karl den store hadde relikvien i sin samling Achen. Samlingen ble senere fordelt mellom hans arvinger, og kappen forsvinner ut av syne for oss.

«Kappen» dukker opp igjen i kildene i 1271 i katedralen i Auxerre, hvor den angivelig hadde vært oppbevart i uminnelig tid. Kappen ble da delt opp og en større del ble gitt til st Martin-Klosteret i Amiens, bygget over stedet hvor den opprinnelige delingen skulle ha funnet sted. En annen bit ble gitt bort i 1379, og en tredje del ble gitt til Olivet i 1567. Til sammen er det kjent fem fragmenter som ble fordelt på franske kirkelige institusjoner. To av dem har overlevd til vår tid, og av dem er fragmentet i Bussy-Saint-Martin godt kjent.

Ermet i Bussy-Saint-Martin

Bussy-Saint-Martin-fragmentet ble under et konserveringsarbeid i 1997 C14-datert til 1160-1270, Caroline Piel og Isabelle Bédat, «La manche de Saint-Martin à Bussy-Saint-Martin (Seine et Marne)«. Senest i 2003 ble fragmentet beskrevet av Catherine Lagier i «La relique de l’Eglise de Bussy-Saint-Martin«, i forbindelse med en rekonstruksjon. Disse to artiklene har siden vært grunnlag for de fleste beskrivelser av plagget. Det skal ha vært foretatt en analyse i senere tid også, men jeg er ikke kjent med resultatet.

Kort oppsummert ermet konstruert med en kjerne av 3-4 lag lintøy, mellom to lag bomullsvatt, og på ut- og innside er det mørk silke. Bomullen er dårlig renset og trolig importert fra Egypt eller Spania. Et fint lag med silke-gas er lagt over under restaurering for å holde bomullsvatten på plass. Quilte-sømmene er i brun hamp og øvrige sømmer er i blå lintråd bortsett fra hanskedelen som er sydd i hvit lintråd. Kantene er rullet og holdt på plass av kastesting. Hanskedelen viser spor etter å ha revnet og ble festet på nytt til ermet, sannsynligvis i forbindelse med at gjenstanden ble restaurert og lagt i et relikviegjemme på slutten av 1800-tallet.

Det ser ut til at en stripe av overarmen mangler, men det finnes ingen spor etter at den har vært påsydd. Alternativt kan plagget ha vært åpent her, og holdt sammen av en brynje iført over plagget. Heller ikke det S-formede endestykket viser tegn til å ha revnet eller vært sydd fast til en bol. Dette har gitt støtet til hypoteser om at armen aldri har vært festet til en bol, men har fungert som et separat plagg. Skal vi dømme etter måten avslutningen er klippet til, er det etter mitt syn usannsynlig, og mangelen på spor etter skjøten forklares med at sømmen er sprettet opp snarere enn klippet av og at sømhullene siden er forsvunnet i forbindelse med håndtering av fragmentet.

Plagget har noe bruksslitasje, og utsiden viser spor etter oksidert jern. Tjukkelsen er gradvis avtakende fra skulderen mot handa, for å sikre rørlighet.

Olivet-fragmentet

Jeg nevnte også et annet, mindre kjent fragment som skal ha overlevd til vår tid. Det skal siden 1567 ha befunnet seg i kirken i Olivet, nær Orleans (Eglise catholique Saint Martin). Fragmentet ble reddet fra ødeleggelsen av kirken i 1793 av en familie som i 1859 returnerte det sammen med en del andre kirkeskatter. I den forbindelse ble det beskrevet av abbed Méthivier som en bit av kappen tilhørende st. Martin, biskop av Tours. Méthivier la til at kappen ved donasjonene ble kalt Chlamys eller mantellus, og at chlamyde er antikkens militærkappe.(s. 32) Dessverre bød han ikke på noen nærmere beskrivelse av fragmentets utseende. Skal vi tro at det snart er en beskrivelse på trappene også av dette fragmentet?

Edit 4.12.2016:

3. desember 2016 kom Cité d’ Antan med sine nye undersøkelser av plagget i Bussy-Saint-Martin. De fant ikke spor etter Olivet-fragmentet. Deres arbeider indikerer at ermet er avsluttet nesten helt inne ved halsen (slik Piel og Bédats egen rekonstruksjon gjorde], og korrigerer dermed mine spekulasjoner lengre opp.

Piel og Bédat 1997 mente ermet var satt vilkårlig sammen av tre fragmenter. Hanskedelen er 14 x 24 cm. Det største fragmentet strekker seg 70 cm fra 37 cm bredt s-formet skulderavslutning til 12 cm ved håndleddet. Et mindre fragment på 17 x 27 cm var plassert løst oppå albuen og ved restaureringen plassert med buen i flukt med buen på det store fragmentet.

Et annet sted heter det at Olivet-fragmentet fremdeles finnes i kirken og vises for de troende.

L’église abrite une relique du manteau de saint Martin. Elle provient du trésor de la cathédrale d’Auxerre d’où elle fut envoyée en 1567 par le chanoine Pierre Beaulieu, originaire d’Olivet. Découverte et aussitôt cachée à la Révolution par un ouvrier chargé de supprimer les emblèmes religieux de l’église, elle fut restituée plus tard à la paroisse d’Olivet qui fête l’événement le 8 juillet 1860 (fête de la translation des reliques). En 1890, Maurice Prou émet l’hypothèse que la relique vient d’un habit porté par st Martin et conservé par les fidèles. La châsse est scellée en 1961 dans la chapelle St Joseph. Elle est désormais conservée dans une armoire et donnée à la vénération des fidèles chaque 11 novembre.

Og edit 9. 12. 2016:

I går kom Catherine Lagier (nå Besson) med sin rekonstruksjon fra 2007. Hun opplyser at Olivet-fragmentet av sognepresten i kirka blir sagt å være for lite til å være av interesse, kun én cm kvadrat.

Litteratur og digresjoner

Abbed Méthivier, Notice historique sur une relique du manteau de St Martin, évêque de Tours, patron de l’église d’Olivet: par M. l’abbé Méthivier (Orlêanais), curé-doyen d’Olivet, 1860 – spørsmål om autentisering av relikvie i Olivet, meldt i Annales Archéologiques nr 20 1860. Det befant seg inni et lite relikvarium. Det ble sagt at Olivet da var den eneste kirken i Frankrike med et fragment av kappen.
- Jean Lebeuf 1866, Lettres de Abbé Jean Lebeuf, – brev fra 1717 om Olivet-fragmentet, gjengitt av Méthivier.
Ukjent forfatter 1997, Olivet, L’église Saint-Martin, bok utgitt av A la recherche du passé d’Olivet. – Lokalhistorisk forening. Kort presentasjon av boka.
Jean Dufour 2009, Le Chartier de la Collége de Saint Martin de Campeaux, Librairie Droz, går så vidt inn på et fragment av kappen; et 1600-tallsmanuskript hevder at et fragment ble skjenket i 1286.
Jean-Paul Kurtz 2013, Dictionnaire critique des reliques et des images miraculeuses, Volum 2, Books on Demand –
Manuscrits de Pagès marchand d’Amiens, écrits à la fin du 17e et au …, Volum 1 – Om kappens delinger (oppgir 1270 for 1271) og at «våre» konger av gammelt dro med seg kappen i krig.
Susie Nash 1999, Between France and Flanders: Manuscript Illumination in Amiens, British Library – s. 64 omtales kappen og tilknytningen til Amiens kort. også hun skriver 1270.
Paul Fossin 1897, La Cappa ou chape de saint Martin à Bussy-Saint-Martin, Imp. Saint Martin, Ligugé. – presenterte det som ekte relikvie, en del av en slags tunika (birre) som hadde hatt åpninger under overarmen.
Xavier Barbier de Montault 1899, «Fausse Relique», i Œuvres complètes [samlede verker], bd 13, s. 304ff. – avkledde relikvieteorien og identifiserte det som ermet til en gambeson fra 12- eller 1300-tallet, etter at det først var avvist av abbed Collon.
Caroline Piel og Isabelle Bédat, «La manche de Saint-Martin à Bussy-Saint-Martin (Seine et Marne)«, i Coré nr 2 (mars 1997), p. 38-43. De foretok en datering av seks prøver av relikviet.
Kort beskrivelse på Topic Topos.
Catherine Lagier u år, «La relique de l’Eglise de Bussy-Saint-Martin«, artikkel om fragmentet på Guerrisima. Nåværende plassering er først registrert i 2010, men artikkelen er referert allerede i 2003. Nyutgivelse 2017.
Tina Anderlini referer i Medieval Clothing and Textiles 11 2015 også kort til Piel og Bédats artikkel når hun nevner drakten i en fotnote i sin artikkel om St-Louis-skjorten.

Egen rekonstruksjon

Visuelle tekstiler

Legg igjen en kommentar

Ts3897h er en bit av Skjoldehamnteppet med utseende som likner på gruppe 3 nedenfor. Det var ikke med i undersøkelsen. Teppet er C14-datert kalibrert til 1180-1280, senere til 936-1023. Foto: Mari Karlstad © 2016 Tromsø Museum, UiT/ CC BY-NC-ND 3.0

«Visual Textiles» er resultatet av et nordisk samarbeid mellom veveren Lena Hammarlund og arkeologene Heini Kirjavainen, Kathrine Vestergård Pedersen og Marianne Vedeler. De sammenstilte tekstiler fra middelalderfunn for å komme fram til en felles typologi basert på de de kalte den fjerde dimensjon – visuelle kriterier som hittil ikke er katalogført i arkeologiske utgravningskataloger. Typologiseringen tar utgangspunkt i den såkalte Pentagon-metoden, hentet fra romersk tekstilforskning.

Dessverre, om enn forståelig nok, turte de ikke koble sine funn opp mot samtidens terminologier. De ser heller ikke ut til å ha dristet seg inn på direkte vurderinger av bearbeiding, kamgarn eller kardegarn. Overraskende er det også at de ikke gikk inn på fiberkvalitet som fiberlengde og -grovhet. Skal vi gjette at det ville tatt for lang tid? Her er parametrene de setter opp:

Trådsystemene, er de rette eller irregulære?
Garnet – fra fint til grovt (målt i diameter), spinning, bevegelse i veven (tenk krepp).
Bindingen, både -type og forskjeller i tråd.
Balanse.
Overflatefibre – glatt, ullen eller lodden?

Kvartetten begynte sitt arbeid i Lödöse i 2004, reiste videre til Tønsberg og Turku, og sammenliknet og grupperte tekstilfunnene. Vi kan for eksempel feste oss ved en av gruppene av grovere (tykkere) kypertbinding med framtredende diagonallinjer: Gruppe tre hadde slyngende diagonallinjer, forårsaket av løs vev med hardtspunnet renning i finere, jevnere tråd, mens innslagstråden er grovere, mer ujevn og «knobbly», som regel 2/2 twill og z/s-spunnet renning og innslag. Her er det naturlig å gjette hjemmeproduksjon, uten at forfatterne går til et slikt skritt. På den andre siden forbinder de stoffet med klestekstil, også Guddal-kjortelen er vevd av stoff som passer i denne gruppen. Gruppe 5 beskrives som fine blanke tekstiler, men uten at forfatterne identifiserer dem som kamgarn.

Prosjektet finpusser et lovende verktøy, både i arbeidet med å identifisere arkeologiske tekstiler med reproduserbare stoffer og med å slå bru over gapet mellom arkeologiske tekstiler og historisk tekstilterminologi. Så er det bare å vente i spenning på at noen tar opp stafettpinnen.

Litteratur

Lena Hammarlund et. al. 2008, «Visual Textiles» i Medieval Clothing and Textiles,bd 4. Full tekst på Academia.
Lena Hammarlund og Kathrine Vestergård Pedersen 2007, «Textile appearance and visual impression – Craft knowledge applied to archaeological textiles«, i Antoinette Rast-Eicher and RenateWindler (red.), Archäologische Textilfunde— Archaeological Textiles: Braunwald, 18.–21. Mai 2005, NESAT 9, s. 213–19.
Dan Halvard Løvlid 2009, Nye tanker om Skjoldehamnfunnet, master i arkeologi, UiB.

Digresjoner

Sara Langvik Berge 2015, «Stoff og Stil i Gamlebyen«, fra Nikus arkeologiblogg. – spennende preliminal beskrivelse av noen tekstilfunn (men ubelagt Frostatingslov-datering).
The Dreamsteress 2004 «Terminology: What’s the Difference between Worsted & Woolen Wool Fabrics?«
M.L. Ryder 1984, «Medieval Sheep and Wool Types«, i The Agricultural History Review 32. – sammenstiller arkeologiske og moderne ulltyper, men klarte ikke å sammenstille med økonomiske historikeres beskrivelse av tekstilkvaliteter. Shortwools og Longwools er to distinkte saueraser. Konklusjon: middelalderens Coarse = Hairy Medium Wools. Fine = Generalised Medium Wools.
- Kort kommentar her. «fine«-«coarse» referer her til fiberdiameter. «:
  
  «Icelandic wool is dual-coated, a more primitive feature that there is some evidence of in medieval textiles. The coarser outercoat has a staple length of 4-18″ and 27-31 microns [diameter]; the softer, wooly undercoat is 2-4» long and 19-22 microns in diameter, definitely a good medieval «fine». Both coats can be spun together or separately. Icelandics exhibit a dizzying variety of colors and patterning, including all-white (a good medieval choice), black, brown, gray, and various patterns including spotted.

Nafarskeptr brækr

2 svar

Damendorf-buksa fra 100-300-tallet er riktignok like langt fra vårt ord som 80-tallets strekkbukser, men navarskaftet var den. Foto: Bullenwächter, Wikimedia Commons, CC BY 3.0.

Navarskaftet ‘skaftet som en navar’ er et fantastisk ord, er det ikke? Ordet maler et bilde av en svær navar, smidd med en løkke i enden der skaftet kan tres gjennom, slik foten tres gjennom ‘skaftet’ på beinklærne. Jeg kom over det i forbindelse med en bloggpost om navaren og har siden hatt lyst til se nærmere på broken det karakteriserer.

Gode gamle Fritzner spekulerte først i om det var et vevtype han så beskrevet da han i Fornmannasøgur kom over ordet nafarskeptr til ordboka si, som ferskiptr (firskaft):

nafarskeptr, adj. betegner sandsynligvis et eget Slags Vævning i Lighed med fer- skepta; línbrœkr nafarskeptar Fm. VII, 170¹⁴.

Annetsteds var Fritzner kommet på bedre tanker. Da tolket han det som en billedlig beskrivelse av såkalte ilbandabrækr som var ‘skaftet som en navar’:

ilbandabrœkr, f. pl. Buxer, Benklæder med Stropper som omgive Fodsaalerne. Hkr. 693²¹; jvf Fris. 307⁴;Mork. 196²⁷ som derfor have línbrœkr nafarskeptar.

Kildene

Til tross for de mange henvisningene skal vi se at Fritzner hadde svært begrenset empiri på de to ordene sine. Det viste seg at alle forekomster var hentet fra det samme skriftstykket i kongesagaenes forskjellige redaksjoner. Hans første referanse var til en islandsk skinnbok med et småstykke av Sigurd Jorsalfars saga som jeg antar er Hrokkinskinna-redaksjonen fra ca 1280, basert på Heimskringla og Morkinskinna og trykt i Fornmanna Sögur bd. VII fra 1832. Der het det at morgenen etter et veddemål i fylla mellom Harald Gille og Magnus kongssønn, bød Magnus opp Harald som var kledt i navarskaftet linbrok hengende løst om kneet, han hadde stutt skjorte og mantel over skuldrene og kjepp i handa.

Haraldr var í línbrókum nafarskeptum, ok lèt hann leika laust kneït í brókinni; hann hafði stutta skyrtu ok möttul á herðum ok ett kefli í hendi.

I Morkinskinna–redaksjonen fra omkring 1220 (bevart i håndskrift fra ca 1275), og delvis basert på Ryggjastykke, heter det på liknende vis:

Haralldr var i linbrocom navarsceptom oc let kneit leica lavst i brokinne. hann var i stvttri scyrto oc hafþi mottol a herþom oc kefli i hendi.

Heimskringla-redaksjonen ble også nedskrevet på 1220-tallet og baserte seg blant annet på Ryggjastykke og nevnte Morkinskinna. Her avviker stykket noe. Snorre framhevet Haralds irskhet og forklarte at han for det meste gikk kledt som en ire i stutte og lette klær, og valgte å legget til en irsk hatt. Slik beskrev Snorre klesdrakten den aktuelle morgenen i Oslo: Han hadde skjorte og brok med il-band, ei stutt kappe, ein irsk hatt [eller hette?] paa hovude og eit spjotskaft i handi.

En er hann [Magnus] kom, var hann [Harald] svá búinn: hafði skyrtu ok ilbandabrœkr, stuttan möttul, hött írskan á höfði, spjótskapt í hendi.

Vi finner stykket i Codex Frisianus, et 1330-talls manuskript. Det er angivelig avskrift av Snorres Heimskringla, men som vi ser ligger vårt utdrag nærmere Morkinskinna:

Haralldr var i linbrokom nafarskeptom, ok let kneit leika lavst i brokinni. hann var i stvttri skyrto. ok mottvi a herðom enn kefli i hendi.

Hverken Àgrip fra ca 1190, gjengitt i Fornmanna Sögur bd X, eller Theodoricus’ Historia de Antiquitate Regum Norwagiensium fra ca 1280 har med stykket. Også Fagrskinna er for summarisk til å ta opp hendelsen. Vi kan heller ikke vite om tekststykket er hentet fra Eirik Oddsons forsvunnede Ryggjastykke fra ca 1150-60, som altså var forelegg både for Morkinskinna og Heimskringla.

Dermed sitter vi igjen med at en navarskaftet brok er et klesplagg som islendingene beskrev som båret av en ire, kanskje også nettopp med den hensikt å identifisere ham som irsk. Det er samtidig en plaggbeskrivelse som gir mening i en vestnorrøn kontekst på 1220-tallet men som kan være langt eldre, kanskje til og med det plagget Harald gille faktisk bar i Oslo dagen derpå en gang på 1120-tallet?

Forskerne

Eva Andersson, vår favorittforfatter til alt av middelaldertekstil, nevner at «fornisländskan» bruker ordet brok ikke bare om undertøy men også om bukser som ble båret synlig, slik man ellers i Europa bar hoser. Både kvinner og menn skulle i følge sagaene ha båret slike brøker, men av forskjellig type. Eva refererte Jenny Jochens, som mente skillet trolig bestod i at mennene hadde en ekstra kil i skrittet, mens kvinnene hadde åpent skritt.[s. 53, henvisning til Jochens, Jenny: ‘Before the male gaze: The absence of the female body in Old Norse’ i Sex in the Middle Ages, red. Joyce E. Salisbury, New York & London 1991: 9ff] Noe håndfast alternativ til brøker som annet enn lintøy (undertøy) har Eva ikke, men hun leder oss til temaet for en senere post, en gjennomgang av kilder til ordet brók.

brók, f. (G. brókar, N. Pl. brœkr) Brog, Buxe, Klædningsstykke som skjuler Legemet fra Beltestedet over Laarene og nedover Knæet, og bestaar af to Halv- dele, der tilsammen betegnes ved Plur. brœkr, medens derimod hver Halvdel betegnes ved Sing. brók, som dog ofte anvendes enstydigt med brœkr. Eb. 45 (87²³ fgg); Fm. VII, 170¹⁴ fg; Fbr. 94³; Stj. 63²⁴; vera í brókum Laxd. 35 (jvf Grg. II, 47²¹. 203²¹); bjarga brókum sínum dvs. lade Buxerne ned, løse dem, for at gjøre sin Nødtørft, Flat. I, 298; kippa brókinni dvs. trække Buxen af en, Eb. 45; kippa upp brókum dvs. trække Buxerne op om sig, Flat. I, 299; aldri var þat frost eða kuldi, at Ólafr fœri í fleiri klæði en eina brók ok skyrtu gyrða í brœkr Háv. 3¹⁰; Syrpa gerði honum söluváðarbrœkr ok hettu, hana gyrði hann í brœkr niðr Finb. 7¹²; gyrðr í brœkr dvs. havende skyrtu, hettu gyrða í brœkr (modsat hængende udover samme), Sturl. I, 16⁶. 25¹¹; Laxd. 63 (183³); Flat. II, 207²³; Ljósv. 21⁴⁷; Vallalj. 3¹¹³. Som Stedsnavn forekommer Brókin EJb. 42²⁵, hvor derved sandsynligvis menes et Jordbrug, som senere er lagt øde, men har været beliggende ved et Vand paa Grænsen af Bratsbergs mod Jarls- berg og Larviks Amt og endnu bærer Navnet Broken,som det synes have faaet af dets Form, der ligner et Par brœkr.

Litteratur

Johan Fritzner 1883, ordbog over det gamle norske sprog bd 1, nytt opptrykk av 2. utg 1954.
Den Arnamagnæanske Kommission, Ordbog over det norrøne prosasprog 1989-.
Norrøn kildeindeks.
1832, Sögur Noregs konúnga frá Magnúsi Berfætta til Magnúss Erlíngssonar, Fornmanna Sögur, bd VII. Seks småsagar om norske konger, hvorav noe er etter Heimskringla.
Eva Andersson 2006, Kläderna og Människan i medeltidens Sverige och Norge, doktorgradsavhandling, Gøteborg.

se også

Ettertanke

Leggen, ble den kalt i nyere tid, den delen av navaren som er mellom skjæret og tangen. Er det mulig å bruke det navnet spekulere i en alternativ forståelse, der Snorre har iført Harald Gille et annet plagg enn de eldre sagaskriverne, At Snorres irske ilbandabrœkr er noe annet enn den línbrókum nafarskeptum som Harald Gille lot leika laust kneït í brókinni?Sistnevnte behøver da ikke vise til den sjeldne navarformen fra Gokstadskipet, men den konvensjonelle skaftingen Kai nevner i kommentaren nedenfor, der tangen tres gjennom skaftet slik foten tres gjennom en ettersittende brok? Så får vi heller stanse liknelsen der tangen bøyes og hamres inn igjen i skaftet ovenfra. Når Harald lot broken leika laust kneït kan det henge sammen med at han ikke hadde viklet leggbåndene. Koblingen til navarens «slire», eller huset, har jeg mindre tro på fordi en slik forklaring ser bort fra den eksplisitte koblingen til skeptr, skaftet, selv om også brok med føtter er kjent fra yngre jernalder.

Ermekappe (før kalt gardecorps/ gardekors)

Legg igjen en kommentar

Hugues de Libergier d. 1263, gravstein i domkirken i Reims. Bly og stein. Med utgangspunkt i denne illustrasjonen har Rickard Wingård lansert en teori om at gardecorpsen kunne ha såkalt raglan skjæring der ermene går helt opp til halslinningen.

Gardecorps har siden Viollet-le-Duc betegnet en spesiell type syrkot (overkjortel) med lange vide ermer og armslisser som finnes avbildet i perioden 1250-1350.

Termen finnes historisk, men betegnet sannsynligvis en helt annen type plagg – trolig en ermeløs overkjortel som bare dekket torsoen.

I Norge dukker Gardekors opp i et norsk testamente fra 1290-åra blant gaver til kirkens menn i Trondheim for å sikre stormannens Aslak Jonsson Tviskavens etterliv.

Eva Andersson har antydet den historiske betegnelsen ermekappe på det plagget vi her snakker om. Ordet dukker først opp i et svensk testamente i 1328, da oversatt til middelalderlatin toga (som dermed avvek markert fra den klassiske betydningen av ordet), ”…togam meam dictam aermakapae…”, og nevnt 19 ganger fram til 1371, og båret både av kvinner og menn. Tidligere forekomster av plagget kan i så fall være skjult bak en annen betegnelse, kanskje den mer generelle syrkot?Andersson avgrenser plagget slik:

Lange og vide ermer med armslisse.
I de fleste tilfellene har plagget integrert hette.
Det ser ofte ut til å være foldelagte overarmer og skuldre helt inn til hetten.
Knepping i halsåpningen dukker opp på 1200-tallet og blir dominerende på 1300-tallet.
Plagget avbildes med og uten fór.

Den nærmest naturalistiske gotiske steinhuggerkunsten er ofte den beste kilden til 1200-tallets drakthistorie. Her fra Notre-Dame de Strasbourg er en sjelden avbildning av plagget bakfra, iført en kar som hjelper Jesus å løfte korset. Er det byggverkets legendariske arkitekt vi ser ryggen på i rollen som Simon fra Kyrene? Foldeleggingen fortsetter langt bak på ryggen. Fra tympanumet til midtportalen på vestfasaden som ble påbegynt i 1277. Detalj fra foto av Tangopaso på WIkimedia Commons.

Det finnes en mengde billedkilder til plagget. En del er samlet hos Larsdatter som har en litt avvikende avgrensing og også inkluderer en del surcotter med kortere ermer. Plagget finnes bl.a. med foldelagte skuldre og overarmer på mann i Machieowskibibelen, hos K21 CANTICA, HYMNS, ETC, i Codex Manesse og på gravplata til fru Ingeborg Bengtsdotter (død 1314).

Til tross for de mange illustrasjonene med skuldre hvor foldeleggingen forsvinner inn under hetten har mønstre og rekonstruerte gardecorpser det til felles at de benytter en tradisjonell skulderskjæring. Det gjelder også de få som tyr til en eller annen form for foldelegging.

Blant de som åpner for andre skulderskjæringer er Eva Andersson i sin rekonstruksjon basert på snittet til kjortelen til Claire av Assissi. En rekonstruksjon basert på Strasbourg-bildet, skal være beskrevet i Lore Ritgen 1962, «Die Höfische Tracht der Isle de France», i Zeitschrift für waffen- und kostümkunde. Den eneste jeg kjenner til som har begitt seg ut på en raglan rekonstruksjon er Sihame Cornetet med svært vellykket resultat.

Her er lite knippe av diskusjoner og eksempler på rekonstruksjoner.

Diskusjon om gardekors.
Bloggpost om 1400-talls gardekors/armkappa.
Gardekors for småbarn.
God Pinterest-tavle.
Handelsgillet selger mønster som bl.a. er testet her.
Det samme gjør Kapitelhusgården.
Et annet mønster.
Enda en plan for gardecorps her.
Rekonstruert gardekors med halsknepping hos Drothemshirden.
Konvensjonell men bra Gardecorps hos les Guerriers.
En av de bedre med hensyn til tekstilbruk og plassering av armslisser her.

Nedsydde folder er godt beskrevet hos Dress From Medieval Turku. Også Eva Andersson rynker på gamlemåten her. Alternative måter å foldelegge på her. Katafalk forer en hette her, bruker silketråd i knapphullene etter funn fra London og fester knappene helt på kanten av tøyet. Raglan skjæring finnes det noen rekonstruksjoner av fra senere tid på andre plagg; her en knekteskjortepost med raglan og smokking. En måte å sy sammen ermestykkene der det skal være slisse kan være med spilesøm, beskrevet her og her. De foldelagte ermene sys best til bolen med usynlige sting fra retta. Tips om fylltråd i større knapphull.

[ed. 2.3.2021 med oppdatert betegnelse]

Falk 1919:173 definerte gardekors (mhd warkus) med Du Cange as a «vestis seu tunica superior, quae pectus constringit et custodit» – overs. «et ettersitende overplagg» og med Weinhold som et jupon- eller jakkeaktig plagg.

Litteratur

Hjalmar Falk 1919, Altwestnordische Kleiderkunde mit besonderer Berücksichtigung der Terminologie,
Eva Andersson 2006, Kläderna og Människan i medeltidens Sverige och Norge, PhD-avhandling, Gøteborg.

Kjegletelt og paviljong

Legg igjen en kommentar

Husholdet ønsker seg telt. Etter eksperimenter med et bitte lite kile-telt (som kanskje kan konverteres til geteld en gang i framtida) er det på tide å begynne på et kjegletelt som etter hvert som barna vokser kan utvides med separate lave veggpaneler til det som ofte kalles en paviljong. I motsetning til små kile-telt er begge typer godt dokumentert i tida rundt år 1300.

Det er en mengde rekonstruksjoner på markedet, de fleste relativt fritt etter bildemateriale, og betegna som cone tent, bell tent og pavillion. De to første er prinsippet reine kjegletelt med midtstolpe, men enkelte har utvidet bell tent til også å inkludere telt med skuldre/korte veggstykker holdt oppe med barduner. Tradisjonelle nord-amerikanske tipier og samiske lavvoer med sine skråstilte stolper regnes ikke til typen. Pavillion betegner i utgangspunktet runde og avlange telt med én til to midtstolper og vegger, men er av enkelte avgrenset til de med intern avstivning i form av eiker, veggstolper eller et rigid sirkelformet stykke, en hoop (felg/gjord/sveip). De to sistnevnte typene framstår som plausible, men er ennå ikke entydig belagt i billedmaterialet.

I reenaktmentkretser har man i liten grad forholdt seg til skriftlige kilder, men avgrenset seg til illustrasjoner og langt yngre bevarte telt, ofte fra andre kulturkretser. Vi skal ta en titt på disse kildetypene.

Noen kilder

Den eldste skriftlige kilden til runde telt er fra slutten av 500-tallet. Den bysantinske keiser Mauritius var inspirert av avarene: I Strategikon heter det at hver militæravdeling «should have a tent … It is well to have tents of the Avar type, which combine practicality with good appearance» og «The Avar tents were round and roomy.» Seinere skriftlige militære kilder fra bysantinsk området kan tolkes i retning av at runde telt forble i bruk. lenke. Tidligere hadde det romerske teltet hatt rektangulær grunnflate.

I Nordvest-Europa finner vil større kjegletelt avbildet som kirketelt omkring årtusenskiftet, men seinest ved korstogene virker det som både kjegletelt og paviljonger får sine gjennombrudd.

Fra høymiddelalderen, en tid hvor kongehusene ofte var på farten, finner vi hyppig telt omtalt i inventorier og regnskaper. Blant de mest sentrale kildene er allikevel en som forener konstruksjon og utseende – Leonfelders mønsterbok.

Leonfeldner Schnittbuch, en 1590-talls teltoppskrift

Leonfeldner Schnittbuch: Teltoppskrift fra 1590-tallet. Legg merke til at det avbildede teltet antydes med takvinkel på ca 50 grader samt stormbarduner.

På nettsida Elizabethan Costume har de transkribert Leonfeldner Schnittbuch, en østerriksk 1590-talls mønsterbok for telt, hesteutstyr og klesplagg. Vi skal se nærmere på ett av de to teltene, en liten paviljong. Transkriberingen er ikke helt riktig, og selve manuskriptet rommer også feil, men la oss se hva vi kan få ut av det. Nedenfor er nettstedets oversettelse, med mine justeringer uthevet:

And also make a small tent with one pole, which is about 3 ells high with 24 gores, and also [from] each panel cut 4 [triangular] panels, the [under] covers [are] 2 ells 1/4 long. Take thereto 34 ells of twill then 18 ells goes to the gores [and remains] to the under cover 7 panels wide. Then you have a tent.

[Captions:]

The [under] covers 2 ells 1/4 long

7 panels thereto belongs 17 ells

18 ells [in the gores]

3 ells long [the gores]

Ordforklaring
- Gore = triangular panel = triangulært takpanel
- Undercover = vegg
- Panels = veggpanel

Hvert takpanel er altså en halv tøybredde bred og 3 alen lang. Det gir til sammen 24 kileformede paneler som ganske riktig utgjør 18 alen. Selv om de har kuttet på diagonalen, har man altså vært så opptatt av å minimere effekten at de har sett seg tjent med å doble arbeidet. Det er svært sjelden å se rekonstruksjoner ta denne omveien.

Veggpanelene på 2 1/4 alens lengde krever 16 alen for 7 paneler, ikke 17 som det står i teksten. Dermed blir summen på 34 alen tekstil riktig. For at regnestykket skal gå opp, må panelene ha vært plassert med renningen vannrett, slik at tøybredden tilsvarer vegghøyden. Det framgår tydelig av at teltets omkrets tilsvarer 12 tøybredder, ikke 7.

Teksten er taus om tekstilbredde, sannsynligvis fordi forfatteren oppfattet den som såpass standardisert at den var gitt. En diameter på 16 alen ville gitt tekstilbredde på maksimalt 1 1/3 alen, sett bort fra sømmonn og overlapp ved døråpninga. Vi holder det imidlertid for usannsynlig at takvinkelen var lavere enn 45 grader: Den lå nok heller mot 50-55 grader. Minus sømmonn passer det med en tekstilbredde ned mot 1 alen, en omkrets på 12 alen og en diameter på omkring 4 alen, og rikelig med overlapp ved døråpninga.

Det er ikke opplagt hva slags alenmål som er brukt. De varierte en del fra by til by i det tyskspråklige området fra vesle Erfurter Elle på 40,38 cm til svære Münchener Elle på 79,90 cm. Ut fra vår forventing om teltstørrelse framstår sistnevnte som mest realistisk. Engelsk ell var til sammenlikning 1.143 m i perioden.

Ettersom boka bare befattet seg med tekstil, veit vi ikke om teltet var beregnet på å avstives innvendig eller bare med utvendige barduner, selv om den lave vegghøyden gjør en eikekonstrukskjon usannsynlig.

Visuelle kilder

BNF Latin 15158 Psychomachia 1289, folio 56v, via Manuscript Miniatures. Unik kilde til lukkemetode for fronten i form av snorhull. Det gir rimeligvis ingen pekepinn på relle proporsjoner men framstår allikevel slk Leonfeldner-teltet kan ha sett ut.

Selv om vi har mange framstillinger av telt før år 1300, er få av dem særlig realistiske. Prudentius sin Psychomanchia («Sjelenes kamp») i et fransk manuskript fra 1289 har enkelte interessante detaljer. På fol 56v er telt med en enkelt bardun og plugg og deler av den sentrale pålen. Teltet er åpent og flikene dratt til side. De viser det som framstår som snorhull langs kantene. På fol 60r ser vi paviljonger med høyere vegger og flikene lagt over et tau/bånd på utsiden(!). Også her er enkelte barduner og plugger. Teltene framstår med underlige løsninger med åpninger på begge sider.

Og her: festing av tak før separate vegger. BSB Cgm 193,V Der starke Rennewart, Tyskland 1290-åra, Folio 7v. Via Manuscript Miniatures. Her settes det opp telt med barduner, stormbarduner og separat veggstykke. Kule i toppen.

BSB Cgm 193,V Der starke Rennewart, Tyskland 1290-åra, Folio 7v. Via Manuscript Miniatures.

Egen konstruksjon

Takvinkler

Baselteltet og moderne kjegletelt har tilnærmet 55 graders takvinkel. Tentoriums telt er omkring 55 grader. KHs paviljonger ser ut til å ha takvinkel på 50-60% og langt mer innsving enn det vi legger opp til, med et stigningstall på 3:1 for veggene.

Plassering av snorhull ved skulder og bakke

Baselteltet: Bardunhull direkte festet i enden av duken med lærbeslag som strekker seg rundt både ut- og innside. Den ekstra tekstillappen er antakelig et resultat av teltets svært mange restaureringer. Trolig var også hullet på innsida av lærlappen forsterket. Foto: Greydragon

Kongshirdens «svarte» telt: To bardunhull pr takstykke, hvorav den ene på midten, forsterket med bånd og en tversgående søm.

En hovedutfordring er plassering av snorhull i forhold til flapper. Se blide for løsning på Baselteltet som kun har hull ved hver skjøt. Matuls’ telt har en påsydd tekstilflapp nedenfor hullene som presser det hele sammen – antakeligvis er ikke det like heldig for strekkingen. De har også tre hull pr stykke, hvorav ett i skjøten. En av KH 1308s paviljonger har 2 hull pr stykke, hvorav ett i skjøten, mens de to andre har ett hull pr stykke som baselteltet. Rickards paviljong har 1 hull pr stykke, men i likhet med Matuls-teltene er det påsydd en kontinuerlig men krenelert tekstilflapp under.

Stor paviljong?

Opprinnelig var tanken en stor paviljong på 400 cm i diameter med 200 cm høy vegg. Med tekstilbredde på 100 cm ville det kreve omtrent 50 m stoff! Utregningen var slik:

Vegg: 4 cm sømmonn gir 96 cm bred duk nede. Antall deler defineres av valgt diameter ved foten av teltet. 14 duker gir 428 cm diameter nede. Om vi trekker inn 60 cm oppe (10:3) gir det diameter på 308 og omkrets på 967 cm, eller dukbredde på 69 cm oppe. Duklengden blir 217 cm x 14 = 3038 cm
Tak: Takvinkel på 52,5 grader og 154 cm radius gir 263 cm + flapp. Det gir oss tak på 290 cm x 7 = 2030 cm

En slik løsning gir mye svinn, men gjør det mulig å unngå å kutte takpanelene for skrått.

Lite kjegletelt?

Ved nærmere ettertanke bør dimensjonene krympes ytterligere, særlig høyden, men beholde takvinkel på 55 grader (Cosinus til 55 grader er 0,5736), så lengden på stykket blir r/0,5736). Veggene kan kanskje holdes i et lettere stoff? Med dobbelt stoff kan en del spares på å la indre takvinkel være lavere. 4 cm sømmonn vil gi stykker på 96 cm nede.

10 paneler:

3,06 m diameter .
2,67 m lange stykker (2,8 m med sømmonn + 30 cm for justering for vinkel).
2,15 cm høyt.
15 meter stoff, hvorav 1 m for hemper og forsterkinger.

Vegg – lettere stoff. 1,5 m, 1:5 helling (ca 12 grader), 306/2+30 =183. 115 cm nederst, 96 øverst = 15 meter.

Hvordan kjegleteltet ble til slutt, ser du her.

Ressurser

Ekstante telt

Berlin-teltet, ottomansk, 1600-tallet – konserveringsblogg.
Baselteltet, 1600-tallet – Greydragons rapport.
Fragment av telt- eller seglduk med snorhull, Grønland ca 1300
Fragment av telt- eller seglduk med snorhull, Norge 13- eller 1400-tallet.

Forhandlere av linduk og telt

Høvedsmann: Har standard naturfarget linduk i flere kvaliteter. Kun de tyngste egner seg for teltduk. – alt for dyrt.
Gambeson.pl har ubleket linduk på 620 g/m 1 m bred for 14 €/m.
Matuls.pl har ubleket linduk på 540 g/m2, 102 cm bred for 14 €/m.
Tentorium.pl. selger kjegletelt på 2,2 m og 3 m diameter for 990€ og 2,6 m og 3,6 m diameter for 1500€. Sannsynligvis er foreningens sistnevnte, og Cathrines førstnevnte diameter.
Bractea har laget en versjon basert på Basel-teltet. De selger det dyrt,
Cardinal creations har en paviljong med hjul som har 2,13 m høy vegg, er 4,2 m i diameter nede og 3,6 oppe, og det nærmer seg en håndterbar størrelse for en familie.

Litt tilfeldige ressurser:

Vibeke Bischoff 2017, «Viking-Age Sails: Form and Proportion«.
Arne Emil Christensen, «Telt» i KLNM.
Telttråd på fjesboka.
Telttråd som anbefaler The Ashley book of knots – seglmakerbok.
«Early medieval tent«- musings på Europa som så på kilder til plugger, kortfattet/konvensjonell vurdering av teltdukmønster til geteld.
«A geteld pattern» på bloggen Sara van den Hove – har null med geteld å gjøre
Dilettante – gamle lenker til geteld – mye sca-relatert med sine svære sideåpninger.
Telt – svært gode bilder av Simone Martinis freske ca 1330.
The Dragon – teltrelaterte artikler for the Company of Saint George:
- no. 3, 1991. «A decision on tents» (Ten years later, we have just taken that step again …)
- [Gerry Embleton] 1993, «Tents for the Company of Saynte George (with drawings)», no 5,
- Gerry Embleton 2000, «Tents for the company of Saynte George (revised)», no 10.
  Artikkelen er en ny utgave av hans artikkel fra 5/1993, innledet med en interessant gjennomgang av foreningens og dens forløperes teltkjøpende historie. De første kjøpene ga starthjelp til Past tents (de selger «french double belled wedge tent» som napoleonic, men «saxon tent»/geteld framstår som en rippoff av samme, 15th century soldier tent ligner bell-wedge tent som er kildebelagt). Han viser hovedsakelig paviljonger fra c 1470-1513 which «obviously have a central pole, some sort of wooden construction (like umbrella spokes?) to support the roof, and many have walls that are obviously hooked-on».
- Dave Key 2003, «Thoughts On Tents», no 12. – Gjennomgang av enkelte kilder, bl.a. Henry V sin vogn med telt, ornamentert med gull og «cloth of arras, with hangings and sides of arras» £20 … 1475 Indenture to Richard Sturgeon: 5 pavillions, 2 tents, 1 hall fra £6 10s til £13 15s, hvorav paviljongene var de billigste.
Åsa Martinssons paviljong fra 2006, på Textilverkstad.
Cathrin’s paviljong fra 2016/17, på face: Trådretning, liner.

Mye teltrelatert stoff på «A Commonplace Book«. Will Mcleans blogg. MacPherson har produsert teltene hans. Han favoriserte «hoops» som alternativ til eiker.
- se særlig «The Ombrellino, Umbraculum or Pavilion and Medieval Tent Construction»
- Viser bl.a. til tråd på ArmourArchive om «hoop»-telt av Steve S. som viste til sin design fra ca 2002, basert på spekulativt design av Andy Goddard, foreningen «Circa 1265».
- ArmourArchive diskusjon basert på Will’s Umbrellino-post: Mac:»I have tested my models in a simulated wind storm provided by a couple of fans. The results lead me to believe that a ridged [rigid?] hoop is very strong in the wind. By contrast, a flexible hoop (like I used to use) flattens on the windward side, and exacerbates the problem. The fact that my models behave exactly like my full size pavilion in this regard gives me faith in the veracity of the modeling. Incidentally, this innate tenancy of flexible hoops to deform in the wind can be corrected by the addition of lightweight wooden spokes acting in compression. This is what I currently use in my tent. It can also be corrected with rope spokes which act in tension. I have used this to good effect on models.»

Mulig hoop-telt se også her omkring fol. 5.
Et directory over bilder.
Current middle ages tent.
Indisk 1500-tallstelt i Spania, Greydragon.
Mac tråd om rektangulært telt.
David Kuijt / Dafydd ap Gwystl (seint 80-tall?), «Making a Medieval Single-Pole Pavilion» (fra s. 232).
- Paviljong basert på eikekonstruksjon med nav av flere lag kryssfinér, moderne lerret, impregnert gulv, akrylmaling, innsydd metallring (eller tau) øverst, veggene sydd til taket, men regnflapp og søleflapp. Med kommentarer av David D. Friedman som historiserer designet noe (heltre-nav) men samtidig gjetter villt om hva han tror er historisk plausibelt (tre- framfor jernplugger)’. Davids artikkel framstår som et SCAittsk sammensurium av moderne og kvasihistoriske men funksjonelle løsninger.
David D. Friedman (seint 80-tall?), «Building a Conjecturally Period Pavilion«.
- Paviljong basert på felgkonstruksjon, med lerret impregnert med bivoks og en pussig heisanordning, men generelt mer inntretta mot historisitet enn Kujits over.