Soldattelt ca 1480, lavt A-telt med avrundede ender og spir, Wolfsegg Hausbuch,
Små A-telt med avrundede ender (en: Bell wedge tent/double belled wedge tent, eller bare wedge tent) er blant de mer beskjedne teltene som regnes som akseptable i levendegjøringskretser tilbake til 1300-tallet. Soldat– eller ryttertelt kalles de gjerne, og har en vag likhet med vikingtidens langt større geteld/saksertelt. Grunnlaget for å akseptere dem såpass tidlig er tynt, like tynt som for små A-telt med åpne ender. Eldste forholdsvis entydige bildekilde er fra 1400-tallet. Formen finner vi igjen i et bevart prøyssisk telt fra midten av 1700-tallet. Antakelig henger aksepten først og fremst sammen med lang tids bruk blant reenactere og forhandlere.
Simone Martini c 1330, soldattelt. Det lar seg ikke fastslå om de var av tekstil, eller ment å være stråtelt som de mer sentralt på fresken. via Andrea Carloni, Flickr.
Kan velvillig tolkes som soldattelt. Troya-bok UBG Hs.232 Alsass 1417, fol 115r.
Dette teltet framstår som en misforståelse, hostet fram av KI. Wenceslas-bibelen, Praha 1390-åra.
Soldattelt 1300
Marginalia av en teltleir innleder andre del, «Beleiringen av Athen», av Athis et Prophilias, BNF Français 793, fol 156r, Manuskriptet dateres til 1280-1300, men etter mitt syn peker stil og utstyr mot en senere datering av akkurat denne tegningen. De samme hjelmene finnes i Ormesbury Psalter (East Anglia/Frankrike ca 1310). Ornamentet likner Breviary of Renaud de Bar (1302-1303), BL Yates Thompson 8 og Paris, Bibl. de la Sorbonne, ms. 0121. (Andre Manuskripter fra 1305-15 finnes hos biblissima.) Se også medieval advisor.Soldatteltet holdes oppe av to stolper prydet med kuler, muligens med en stang imellom? Duken er kunstferdig. Fargen popper, for det er eneste sted en så stor flate er dekket med det som trolig er verdigris,
BNF Français 793, Athis et Prophilias (Beleiringen av Athen) (1280-1300), fol 156r, har en avbildning av et soldattelt. Manuskriptet – eller tekstvitnet som språkforskerne gjerne kaller det – dateres til 1280-1300, Selve romansen tilskrives vanligvis 1100-tallsforfatteren Alexandre av Bernay, men hvor gammel er illuminasjonen? Marginalen introduserer den delen av verket som handler om beleiringen av Athen, en fiksjonalisert versjon av Sullas beleiring 87–86 f.kr. Den viser altså en beleiringsleir. Det passer godt med at byen som er avbildet lenger opp på siden må være Athen.
Tidligere i teksten har allerede forfatteren i en del versjoner skrevet seg vekk i en svermende beskrivelse av teltet til protagonisten kong Bilas’ høvedsmann. Telt var tydeligvis av spesiell interesse for ham.
Alt utstyret er samtidig med tegneren, slike hjelmer med brynjeslør eller over brynjehette – protobascineter – blir vanlig i illustrasjoner tidlig på 1300-tallet. Armbrøst, hette med en kort oppstående strutt, er alt elementer som er vanlige ved inngangen til 1300-tallet. Tegneren tegner altså sin egen samtid. Kjegleformede telt var derimot i ferd med å bli mindre vanlige, og det tilsynelatende trapesformede soldatteltet er unikt. Paviljongers fravær er påfallende. Er dette det egentlig paviljonger som har mistet veggene av plasshensyn?
En annen versjon av teksten befinner seg i Stockholm, datert til tidligst 1299.
BNF Français 793, Athis et Prophilias (1280-1300), fol 73r.Stockholm, Kungliga biblioteket, Vu 16, p. 122. Dette paris-manuskriptet fra tidligst 1299 framstår med mer alderdommelige tegninger enn BNF fr 793.Dette teltet fra BNF Français 783 Roman de Troie fol 118v (1275-1300) kunne med en slump velvilje kalles soldattelt, men linen, og ikke minst settingen, identifiserer det som paviljong. Det minner oss om at kontekst er konge, og vi ser ikke soldattelt fordi konteksten gjerne er framstilling av en fyrstelig eller i det minste ridderlig scene.
Prøyssisk soldattelt ca 1750
Soldatteltet fra 1700-tallet da det ble rengjort i 2016. Det feilidentifiseres ofte som ungarsk eller tyrkisk. Kilde.
I Burg Forchtenstein øst i Østerrike står et soldattelt (lagstelt) slik vi også finner avbildet fra middelalderen, Mannschaftszelt Nr. 16 der preussischen Infanterie. Teltet presenteres sammen med et offiserstelt og 21 andre telt som del av det såkalte «prøyssiske byttet» fra slaget ved Hochkirch 1758. Teltet er montert på en intern metallramme som bidrar til å dra sidene utover.
Gruppa Regiment Hessen-Darmstadt målte opp teltet i 2025, men har så langt ikke publisert resultatet.
I mangel på oppgitte mål velger vi oss en størrelse på 1,7 m høyde, 2 m bredde og mønelengde 2,5 m. Med firedelte ender og 140 cm bredt stoff, krever det 12 meter linstoff. 2 stenger og 12 plugger.
«Burg Forchtenstein: Eine Fahne als Krönung im Esterházyschen Waffen- und Monturdepot» 2012, i Forhtensteiner Narchrichten, s. 9 – «Ein erbeutetes ungarischen Mannschaftszelt«.
RN 4, nr. 815, 13. april 1331: Kannik Guttorm Håkonsson testamenterte et landtelt til sira Peter. DN 3, nr. 159: «sira Petre lantielld» (er det feiloversatt, og skal egentlig være langtelt, som det fra 1340?)
RN 5, nr 318, 5. mai 1340: Blant kronens inventar på Båhus var et stort langtelt, et knape-telt (hird-telt), ett skytningstelt (spisetelt), telt til den kongelige kasse og til det kongelige kapell (skriver). DN 3, nr. 202: «jtem vnum langtiæld grossum. jtem i. knaptiald. jtem i. skyttætiald. jtem i. tentorium ad fiscum regis. jtem i. tentorium ad capellam regis.» Se også Fischer 1951, Norske kongeborger, s. 27 – om kongens garderobe på Båhus, «et stort «langtiæld» og flere andre telt». Utførlig gjengitt av A.W. Brøgger, «Båhus slott og festning», i Göteborgs och Bohusläns Fornminnesförenings Tidskrift 1925, s. 12-15. [Tilsynelatende utgitt i ekspandert form året etter]
Guddalskjorta (BRM 31/2) på vranga sett forfra. Det er bare skjorteflikene bak som er avrunda. Som vi ser er flikene foran rette, men krøller seg innover på enkelte bilder så de ser avrunda ut. Foto: antatt UiB, Ann-Mari Olsen.
Av de mange tekstilene som trolig ennå fins i den myrlendte kirkegården i Guddal, er det bare en skjorte (BRM 31/2) og en kjortel (BRM 31/1) som er tatt vare på, foruten et ullteppe/kappe (BRM 31/3) og et ullbånd (BRM 31/4). I tillegg finnes et trekors, hasselkjepper («hatletein») og flere kistedeler som ble tatt opp i forbindelse med grøftegraving i 1970, før arkeolog Håkon Christie kom på befaring.
Ingen menneskelige rester var tatt vare på, men det er lenge funnet både lik og kister der. Staking i myra rundt grøfta i 1970 ga en rekke treff på bord som ble antatt å være fra begravelser. Gøftegraving i forbindelse med utvidelse av kirkegården i 1903 avdekket et gravfelt hvor det var opptil tre kister i høyden og mange bevarte lik, ofte med et lite trekors på brystet. I en kiste var det ei ung jente med langt rødt hår! Av dette finnes bare en barnekiste igjen. En nabo som tidlig på 1900-tallet henta jord fra den gamle kirkegarden hadde
år om andet truffet på ligkister, hvori ligene har lagt nesten hele […] For 3 år siden (1903) blev Guddals kirkegård utvidet udover et stykke af nævnte myr, og under opgröftningen af dette stykke påtraf arbeiderne en seks syv sådanne kister hvori ligene lå nesten ubeskadiget, så at de mindste enkeltheder kunde skjeldnes. Selve kisterne var sammensat på forskjellig vis, nogle var sammenbundne med tæger, andre var fæstet sammen med træpinder, tildels var det meget fint udfört arbeide. (Nordeide og Thun 2013)
Per 2012 er myra delvis drenert og tørrere enn noen gang. Nye utgravninger av det som kan være Nord-Europas mest betydelige tekstilskatt er sårt etterlengtet.
Skjortas alder og funnkontekst
Guddalskjorta på retta. Foto: UIB, Ann-Mari Olsen, via Vedeler 1997 (og 1992).
De to plaggene ble altså i 1970 funnet sammen med trekorset innrullet i teppet på en meters dyp, orientert øst-vest. Sjøl om de ikke ble funnet sammen med noe lik, antok Christie at teppet og plaggene kom fra samme begravelse.
Den som har sett nærmest på plaggene er Marianne Vedeler i hovedoppgaven Draktmaterialet fra Guddal fra 1992. Vedeler hadde selv sett på Skjoldehamnfunnet, og kjente øvrig materiale fra sekundærlitteratur. Hun mente kjortelen (av henne kalt kofte) og skjorta bar preg av å være henholdsvis ytter- og innerplagg. Det åpnet for at de hadde vært båret av samme person, og de kunne også ha blitt brukt som liksvøp. Kjortelen har både sidekiler og -splitt, mens skjorta har sidesplitt og stående krage. Tilsvarende plagg fra Skjoldehamn ble båret som over- og underplagg av samme person, plagget med krage og splitt underst. Vi skal allikevel ikke utelukke at dette er saker som var redeponert fra flere graver.
En usikker C-14-datering fra 1992 ga 990-1160 e.kr som eldste mulige datering av plaggene. Ut fra en stilhistorisk analyse antok Vedeler 1992 allikevel at plaggene var fra seinmiddelalderen, slik også Skjoldehamnfunnet var tolket. Vedeler hadde festet seg ved lengden på plaggene som hun også fant igjen i seinmiddelalderske avbildninger.
Nye metoder ga i 2006 dateringene 1005-1025 for kjortelen og 1035-1165 for skjorta. Det utelukker ikke at de, slik Christie og Vedeler antok, er fra samme grav og dermed egentlig relativt samtidige. I 2013 ble kisteplank, som for en del var gjenbrukt, datert til etter 1072, 1094, 1104, 1118, 1158, 1166/67, 1234, 1255 og 1259.(Nordeide & Thun 2013).
I stedet for å være senmiddelalderlige skulle plaggene altså skyves tilbake til tida før de lange kjortlene ble moderne blant folk flest. De ble seine utløpere av vikingtidas draktskikk.
Skjortas konstruksjon
Guddalskjorta, kragestykket med lukkeklaff mangler. Framstykket av kragen er tegnet som trapesformet, men oppgitt som firkantet og framstår også slik på bilder. Tegning Vedeler Nilsen 1992 (via Vedeler 1997).
Her ser vi nærmere på skjorta etter Vedeler 1992 og 1997. Den var vrengt da hun undersøkte den: «En [10 cm] lang, buet kastesøm i hver side gjør plagget ettersittende i livet. Ermene er sydd vinkelrett på bolen med grove sømmer. Dette er skjorten til den jevne mann. Et plagg med grove lapper i ulike utførelser som forteller om lang tids bruk.» Kragen har en klaff i den ene enden. Hun så oppsettingskant fra en oppstadvev nederst på skjortekanten bak, og jarekant opp langs den ene splitten. Skjorta er sauegrå, med felter av lysere, beige garn. Veven er firskaft med 14-15 tråder pr cm i renning og 8 i innslag.
Skjorta er 80 cm lang, 104 cm omkrets over brystet, 86 cm over midjen og nedkanten er 96 cm. Armhullet har 38 cm omkrets. Sidesplittene nådde nedenfor midjen. Kragen er 8,5 cm høy. Klaffen er 2×8,5 cm. Begge ermer er skadd, det best bevarte venstre ermet er bevart i 58 (1992) eller 56 (1997) cm lengde , det andre i 40. Begge er lappet med «parvis like lapper i avvikende farge både på albuer og underarm.
Ettersom skjorta tydeligvis var velbrukt da den kom i grava, kan vi ikke utelukke at flere av sømmene og designtrekkene er sekundære: Innsnevringen i livet kan være resultat av at den ble overtatt av en mindre person, mens avrundingen av flikene nederst bak på plagget kan være sekundær sikring etter slitasje.
Vi veit ikke hvordan det Vedeler identifiserte som festeklaff fungerte, for både enden på klaffen og den motstående delen av kragen mangler. I enden av klaffen påviste Vedeler restene av en liten forstingsøm, som hun antok kunne være til en hekte. Hun beskrev klaffen som sydd fast til den siden av halsåpningen hvor den oppstående kragen manglet og trolig opprinnelig hektet til forstykket av kragen (1992, s. 33). Det viser at festeklaffen var sekundær, eller har det muligens sneket seg inn en feil her og klaffen i stedet er sydd fast til forstykket og hektet eller på annet vis festet til det nå tapte sidestykket?
I halsåpningen mente Vedeler kragen var sydd på med kastesting, før sårkantene ble kastet over. Det er en effektiv måte å arbeide på, samtidig som sømmen beholder elastisitet. Overkanten på kragen identifiserte hun som jarekant. Forstykket av kragen er tegnet som trapesformet, men Vedeler beskrev den som firkantet, 9×11 cm. Det er vanskelig å se ut fra bildene, men kan virke som den bevarte avslutningen på kragedelen er kuttet vertikalt og ikke skrått. Det samme gjelder kragens frontstykke, og vil i såfall gi samme diameter oppe og nede. Det gjør en egen lukkemekanisme overflødig og fliken kan muligens omtolkes fra lukkeflik til sekundær reparasjon.
Halsen på Guddalskjorta, vrengt. Guddalskjorta på retta, tydeligvis med et moderne blått støttestoff inni. Her ser vi klaffen tydeligg. Foto: UiB, Ann-Mari Olsen, CC BY-SA 4.0.Guddalskjorta på vranga. Foto: UiB, Ann-Mari Olsen, CC BY-SA 4.0.
Det best bevarte ermet mangler bare et lite stoffstykke øverst, muligens en liten kile. Det er lappet med to lysere lapper som er grovt sydd fast på innsida. Ermet ser ut til å ha hatt en 15 cm lang splitt ved håndleddet hvor omkretsen kun er 22 cm, men det lar seg ikke fastslå på grunn av lappen. Ermet er med sine 58 cm langt i forhold til bolen, Det dårligst bevarte ermet er videre ved håndleddet, 30 cm omkrets, men er fragmentert.
Guddalskjorta ligger tydeligvis mest på vranga. Foto: NRK.
Vedeler tolka hele plagget som sydd av en enkelt vev, der en nå lysebrun varpfarge er brukt langs den ene kanten, mens resten er mørk. Hun trodde kragen og begge ermene ble henta fra den delen som hadde lys varp. Hun mente vevbredden derfor måtte være minst 89 cm. Bolen var omkring 52 cm på det bredeste og ermene var 38 cm brede øverst.
Oppsettingskanten er synlig langs 33 cm av skjortas nedkant bak. Vedeler antok den var av enkel båndvev framfor brikkevev fordi den ikke var tvunnet, sjøl om brikkevev også kan gi et slikt resultat. (Hoffmanns hovedgruppe 1.) Hun bemerket at skjoldehamnfunnet hadde samme oppsettingskant. En jarekant fortsatte opp langs den ene (mørke?) splitten.
Vedeler beskrev hvordan nedkanten foran hadde en jevn tungestingssøm som så ut til å ha blitt sekundært forsterket med grove og ujevne kastesting. Kragen var påsydd med grove kastesting, før sårkantene ble kastet over på baksiden. Samme framgangsmåte var brukt til å feste ermene til bolen. «Ved lukkeklaffen er halsåpningen forsynt med relativt grove tungesting», avsluttet hun.
Guddalskjorta på retta med rynka fliker nederst. Den beskrives som Nockert type 1, ettersom den mangler skuldersømmer. Den W-formede halsåpningen er unik, sjøl om stående halsåpninger er kjent fra Viborgskjorta, Skjoldehamn, Foto: UiB, Ann-Mari Olsen, CC BY-SA 4.0.
Flettebåndet
Fire fragmenter av flettebåndet BRM31/4 som lå ved halspartiet på skjortelen BRM31/1. Båndet framstår som flatt. Foto: UiB, ukjent, via Ľubomír Novák 2016.
Flettebåndet BRM31/4. Tegning Vedeler 1992, s. 32, etter Vera Jane 1970, upublisert konserveringsrapport. Min utheving av tråder.
Flettebåndet er lite beskrevet. Det ble funnet ved det ødelagte halspartiet på kjortelen BRM31/1, og det lar seg ikke fastslå om det har vært fastsydd der. Det er flettet over 12 tråder, og er i dag svart. Det er 4 mm bredt og 23 cm langt, fordelt på 4 fragmenter. Ut fra tegningen er det tydeligvis tolket som slindring (sløyfesnor) med seks løkker (six loop braid).
Litteratur
Håkon Christie 1970, Innberetning om funn ved Guddal kirke til Historisk museum i Bergen. Utrykt utgravningsdokumentasjon. Topografisk arkiv, Bergen Museum, UIB.
Marianne Vedeler Nilsen 1992, Draktmaterialet fra Guddal: Funksjon og visuell kommunikasjon, Hovedoppgave i arkeologi UiB. (tilgjengelig via Fjaler bibliotek).
Ski C59805/1 fra Digervarden, Reinheimen, Lesja, 670-775 e.kr. av bjørk, uten styrerand: Botnisk type/Manker’s type C1. 172 cm lang, 14,5 cm bred. Tåbinding av vidjer, hælband av skinn. Foto: Oppland Fylkeskommune, via NRK. Alternativt bilde og her med C64151/1 som er ski 2 fra Reinheimen, funnet i 2021.
Ondurdísar (Skade), vanligvis tolka som «skikvinnen/-gudinnen», nevnes i Ragnarsdrápa fra første halvdel av 800-tallet og i Hålegyatal fra 900-tallet. Jotnen Tjatses datter kunne ifølge Snorre løpe på ski og skyte med bue. Gjennom vikingtid og middelalder var skiene nært knyttet til det samiske, slik det også er foreslått at Skade var. Samtidig var de utbredt i det norrøne kulturområdet. For eksempel forbød Landsloven elgjakt på ski i djup snø, og både skileik og militær bruk er kjent fra sagaene. Utbredelsen speiles i det arkeologisk materialet: Av 250 bevarte ski fra Fennoskandia fra før 1550 er over halvparten fra Finland, bare et kvart hundre fra Norge. Forskningen var lenge preget av svake dateringer og forelda diffusjonsmodeller, før C14 fra omkring 1970 kastet om på eldre teorier. Som alltid er spørsmålet hvordan de så ut, og blei laga.
Tidligere dominerte myrfunn, særlig i seinere år supplert av brefunn. Alle myrfunn var av furu, men et par funn fra Sørlandet er av eik og Reinheimen-skia bjørk. Gösta Berg 1933 og 1941/50 typologiserte skia, særlig ut fra bindingen for fotfestet. Ernst Manker 1971 reformulerte typologien. I 1996 gjennomgikk Steinar Sørensen norske C14-daterte ski, gikk tilbake til Berg og omtolket enkelte av typene. Blant 18 ski datert til norsk middelalder var de best bevarte to ski i full lengde fra Bryggen i Bergen (1100-tall), nesten komplett fra Åsnes (1165-1260), komplett fra Vossaskavlen (1215-90, men Sørensen mente den måtte være langt seinere) og nesten komplett fra Elvenes (1225-1280). I 2016 presentert Finsland m.fl. nyere skifunn i isen.
Tverrsnitt av ski ved bindingen. På de fleste norske ski var fottrøen trukket inn og hevet, og tåbindingen var festet gjennom et horisontalt hull. Styreranden under hadde ulike former. Trøet kunne være konkavt eller flatt, ofte svakt stigende. Tegning: Karin Berg 1993.Bindinger: Tre typer og to materialer. fra seinere tid. Bare tåbinding, tåbinding og ilkeband, og tå- og bakbinding. Tegning: Karin Berg 1993. Bindingene er fra seinere tid, men Berg antok de var relevante også tidligere, slik funnet av Digervarden-skia seinere har bekreftet. Såleyper. Ennå på 1800-tallet var det vanlig å ha flat såle uten noen form for rand eller kantlist.
Botnisk type
Botnisk type er mest utbredt, lansettform, små, mangler renne på den svakt konvekse undersida, horisontalt hull for bindingen i en inndratt, opphøyd fotplate. Gösta Berg gjettet at foten vanligvis hadde fått sin støtte gjennom en enkel tåbinding av lær, men det finnes spor vidjer. Typen fins over hele Nordkalotten, dateres til jernalderen, med dateringer fra 12-1500 f.kr. til 1541 e.kr. og det er nærliggende – og vanlig – å anta samisk tilknytning. De gjør seg mindre gjeldende i middelalderen enn tidligere. Botnisk type forble i bruk gjennom middelalderen, men tilsynelatende bare i samiske områder.
Randski
Bredrand-skitupp ornamentert med strekmåtlinjer, Nidaros 1225-75. (Sørensen 2000)
Randski (Sør- og Mellom-Sverige, Sør-Norge, kjent tilbake til yngre jernalder, var utbredt gjennom middelalderen og peker fram mot seinere typer. Randene løp langs undersida av skiene, og fikk i merovingertiden en karakteristisk utforming i form av en bred, flatbunnet styrerand skåret vinkelrett ned i skisålen.
Åsnes 1165-1260, myrfunn, randski, av tennarved som tyder på at den er laga av naturlig krummet furu. 11,5 cm bred på det meste, flatt trø med 2 cm bred skarerand på hver side løper ut i spiss foran og bak trøet og fortsetter i lav rygg over hele den bevarte skilengden. Det uvanlige ekstra bakre bindingshullet kan være for ilkelist eller bakbinding, eller flytting etter at tuppen knakk. (Sørensen 2000)
Typen ble brukt i middelalderen, men styreranden ble etter hvert smalere og fikk en avrundet profil. Sørensen dro et skille mellom bred- og smalrandski der førstnevnte rand var 3 cm eller mer.
Ei vikingtids ski fra Utrovatn, Oppland, har også styrerand/renne
Styrerandene ga i middelalderen inntrykk av å være skåret med kniv , med overgang til høvel før etnografisk materiale kommer. Randski finnes ikke utenfor Fennoskandia unntatt to 1300-tallsfunn fra Novgorod som antas å ha finsk opphav. Åsnesskia passer inn i en utvikling mot smalere ski med større lengde i forhold til bredden, som er bedre egnet til å komme raskt fram over lange distanser, på fast føre og i åpent lende som over fjellvidder, vann og myr. En overgang fra konkave til flate trøer tidfestes i Sør-Norge til ca år 1000.
Kantlistski
kantlistski, sammen med ranski også kalt skandisk type. Listene løp langs skikanten på undersiden, og Gösta Berg så dem som en forløper til randskiene. Fåtallig.
Ski av eik fra Sørlandet
Skiene fra Øverbø, Sørlandet, ble først pollendatert til Norges eldste ski, seinere ble de C14-datert til 1455-1650 e.kr! «som vanlig for eikeski er emnet tatt ut som flask. Men til tross for at løvved gir den sterkeste sliteflaten nærmest yten, vender skisålen her mot margsiden». Antatt barneski. Også et skiemne fra Finsland ble først feildatert til tida rundt kristi fødsel, ett årtusen eldre enn C14-datering. Emnet kan ha vært gammalt, så yngre datering er plausibelt.
Vestlig type
Vossaskavl-skiene. De er smale, bare 10 cm verd bindingen. Tegnet av Arne Berg, Via Sørensen 1995.
Vestlig type, med innsving, er forsøkt avkreftet som middelalderski. Vossaskalvskiene er brefunn, Ulvik, paret er C14-datert til 1200-tallet, men det vi ellers veit om isbreer tydet ifølge Sørensen 1996 på at skia ikke kan være eldre enn fra 1600-tallet, tydeligvis laga av en gammal stokk. Seinere har Finstad m.fl. innvendt at man vanligvis ikke brukte så gammalt tømmer til å lage ski, og at brehistoria er mer kompleks enn Sørensen forutsatte. Dermed er det fortsatt mulig typen kan skyves bakover i tid. Måten å lage bindingsfestet på er ikke funnet i andre ski fra middelalderen, men er seinere vanlig for Telemarkstypen.
Andre ski
Skinnkledte ski er i motsetning til nakne botniske ski og randski kledt med skinn i fennoskandiske samiske og russiske områder. De spilte en sekundær rolle i middelalderens skihistorie, men ski både med og uten skinn forble brukt i vikingtida.
Ulikelange ski, også kalt sentralnordisk type, er først belagt fra seinmiddelalder, er kjennetegnet med en lang og en kort ski, sistnevnte skinnkledd, der den ene brukes til fraspark og den andre til å gli på. Antatt brukt i elgjakt og andre raske dyr i skog, seinere brukt av militæret.(KLNM 15, Skidor) Ski og andor blir de kalt.
Sørlig type (enkel, kort, bred ski) rett avkutta bakkant, plan underside og bindinger festet i enten utskårne eller påspikrede fotlister, hull i skitupp for styresnor. Skiene er knyttet til deler av Øst-Europa og Fennoskandia hvor ski ikke var så viktige, ifølge Sørensen beslektet med ski av eik fra Sørlandet. De sammenfaller med Manker type B.
Skistav
Staven, for det var bare én stav, var lang og kunne ha spydspiss øverst, og var nok i alle tilfeller jernskodd nederst. De kan ha hatt trinse også, men vi veit ikke.
Litteratur
Gösta Berg 1941/1950, Finds of skis from prehistoric time in Swedish bogs and marshes.
Ernst Manker 1971, «Fennoskandias fornskidor«, i Fornvännen: Så kun på trø, binding og såle, så bort fra øvrig form som han mente ikke[!] var egnet til typologisering. Knyttet konkav trø til myk skosåle, rett trø til hard skosåle[!?]
A – flat lav trø med vertikale bindingshull, flat såle uten rand. Arktisk type (sjelden).
B – noe hevet trø med hevete kanter langs trøas sider med horisontale bindingshull, flat såle uten rand. Sørlig type (sjelden).
C – hevet trø med horisontalt bindingshull gjennom trøen
C1 – flat eller noe konveks såle uten rand Botnisk type (vanligst). Ved å se bort fra form gir han den en større utbredelse enn vanlig.
C2 – enkel renne, hulkil eller skarpt innskåret. Randski.
Ottar Grønvik 2000, O̧ndurdís og o̧ndurgoð, dr. filos. – avviser ondur som «ski», heller «prosesjon» – som han knytter til den seinere skinnkledte fraspark-skien andor. Han mente det var ski og andor Arnljot Gelline gikk på da han tok med to karer på skia sine – de stod på den ene mens Anljot sparka fra med den andre. Snorre hadde ikke forstått dette, mente Grønvik, og trodde Snorre misforstod betydningen av ondur i sin tolkning av «ski»-gudene Ull og Skade.
Stolryggen avbildet i 1962, tydeligvis etter innledende konservering men før den ødelagte venstre stolpen ble rekonstruert. Ytre mål er 745×490 mm. Også gjengitt i Blomqvist & Mårtensson 1963, fig 246. Foto: Bertil Centervall.
Lund-stolen, KM 53436.1065, datert til 1000-1050, er et yndet emne for rekonstruksjon fra ei tid vi har svært få bevarte møbler. Stolryggen ble funnet under utgravning av Thulehuset i Lund i 1961 (Kv Färgaren 22). Den er beskrevet som en stolrygg av lønn med tverrpinner av bøk. Delene er tappet og slisset sammen, i øvre del sikret med treplugger. Den er relativt lav, bare 745×490 mm, og med setehøyde omkring 38-40 cm.
Ryggen likner til forveksling panelte kister fra 1400-tallet, men sammenliknes ofte med Osebergstolen som mangler nettopp denne tekniske detaljen. Allikevel må dateringa regnes som sikker, for funnkonteksten er en bygning fra 1000-tallet og andre gjenstander som passer med en slik datering. Det minner oss om hvor forsiktige vi skal være med å basere oss på stilistiske dateringer aleine.
Lund-stolen med rekonstruert venstrebein, og en hel rekonstruksjon med flettet sete, utført av Ragnar Blomqvist. Kv Färgaren 22), KM 53.436:1065.
I vikingtida var slike luksuriøse stoler uvanlige, og den måtte ha tilhørt en person av høy rang, står det i en katalogoppførsel hos Roesdahl & Wilson 1992. De fortsatte: «Stolen symboliserte makt, folk flest satt på gølvet, jordbenker, krakker eller det som fantes». Stolryggen ble tidligere tolket som del av en biskops trone, men funnkontenksten er hovedsakelig sekulær.
En pussig liten detalj er hvordan toppen på ryggen er asymetrisk og svakt s-formet med et rektangulært innsnitt i midten. Er det dette som gjør den «luksuriøs»? Er det i det hele tatt noe ved teknikk og utførelse som tilsier det, utover det at den er uvanlig?
Stolryggen in situ 1961.
Litteratur
Ragnar Blomqvist & Anders W. Mårtensson 1963, Thulegrävningen 1961. En berättelse om vad grävningarna för Thulehuset i Lund avslöjade, i serien Archaeologica Lundensia 2, s. 218-21. google books (ikke innsyn). Anmeldt i RIG 3/1963.
Anders W. Mårtensson & Claes Wahlöö 1970. Lundafynd. En bilderbok, Archaeologica Lundensia 4, fig.33. Anmeldt i RIG 2/1971 og i Fornvännen (men forbigår eksplisitt funnene fra 1000-tallet med henvisning til Blomqvist & Mårtensson 1963).
Else Roesdahl & D.M. Wilson 1992, From Viking to Crusader: The Scandinavians and Europe, 800-1200, nr 561. I levendegjøringskretser er en skjermdump fra deres katalog, lagt ut av Hallgrimr, den mest brukte inngangen til stolen.
Possible workbench C34761/G 26904, 65 x 7,5 x 3,2 cm. Dug out in 1976. Drawing KHM, via Weber 1990.
Among the archaelogical finds from Oslo is a piece of wood, 65 x 7,5 x 3,2 cm, axed into shape and with a multitude of chisel marks. Three holes, two of which still had pieces of wood in them, were interpreted as peg holes and long pegs for fixing the piece to a surface. It was deposited before a fire around 1100 or 1075, dating it to c 1025-1100. The description of the piece is somewhat lacking. The museum catalogue just list three peg holes and two pegs, while the drawing also seem to show two smaller pegged holes. One peg is showed splayed, the other straight, while the orientation of the empty peg hole is not indicated.
Is it a stretch to assume that the «pegs» were in fact three legs, making this a small workbench? While it is on the small side, it has been reconstructed as such more than once.
It is not explicaly stated, but the context of the find, «Søndre felt», north-easten part of square P23 in period 13, possibly relate the item to building K251 (U20) covering the northern part of P23, with a wicker fence K253/K243 to its southeast surrounding an area with manure and an outdoor(?) fireplace K311. The building was of a two room type with a fireplace and possibly earth benches along three of the walls.The item’s possible relation to phase 14 gives few clues to the activity in the north eastern part of P23.A stool from York 8948 is hypothesed to have been used as a workbench due to the surface beeing «very battered, worn and criss-crossed by linear cuts».(Morris 2000: 2303)The Oseberg bench C55000/115, previously discussed here, is hypothesed to have served a dual purpuse as workbench and seat (Morris 2000: 2304), allthough I cannot see traces indicating such use. Foto: KHM/ Storbekk, Elin Christine. CC BY-SA 4.0.Roman workbench from Saalburg. (Schwarz 2021)
Litterature
Birthe Weber 1990,»Tregjenstander«, i De arkeologiske utgravninger i Gamlebyen, Oslo bind 7: Dagliglivets gjenstander del 1.
Erik Schia 1987, «Bebyggelsesrester og datering», i De arkeologiske utgravninger i Gamlebyen, Oslo bind 3, «Søndre felt», stratigrafi, bebyggelsesrester og daterende funngrupper.
Blant Oseberg- og Gokstadsengene har flere sengebunn av pinner. Med over 20 cm innbyrdes avstand og en tjukkelse på bare 1,6–2 cm gir de et ganske glissent inntrykk. Det er antakelig forklaringa på at de er lite rekonstruert i levende historie-kretser, sjøl om de er minst like lette som tausengene og unngår deres utfordringer med lang monteringstid og høye krav til stivhet i sidevangene. Det vil si – hvis konseptet funker.
For å teste dem ut har jeg gått mer ned i materialtjukkelse enn det som synes forsvarlig. Vangene er i sagd 21×198 mm granplank, det er langt spinklere enn osebergsengenes utkløyvde bord av bøk. Stolpene er grovt tiløksa og skavet splitta ask, også de opprinnelig bøk. Pinnene er rundpinner av fersk hassel, tilskjært med bandkniv med sikte på å beholde mest mulig gjennomgående fibre. I Oseberg var treslaget ikke bestemt. Hullene er 20 mm og ligger med 15 cm avstand. Pinnene er 20-25 mm tjukke. Sengekassa er 200 x 70 cm, langt smalere enn originalene. Originalt var i det minste en del av pinnene kilt fast, men det er droppet i rekonstruksjonen.
Så langt er resultatet overraskende stabilt. Det hjelper at pinnene blir fleksible nok til å gi hverandre styrke. Der en moderne skumgummimadrass ville gjort alle åpningene følbare, er en stråmadrass stiv nok til å fordele ujevnhetene utover. Dermed ser det – igjen – ut til at en gjennomgående historisk løsning fungerer bedre enn en blanding av moderne og historiske løsninger. Om ikke ramma knekker.
Oseberg- og Gokstadpinnesengene
Pinner fra Oseberg-seng 191 («Sheteligs seng», 234, C55000/191) er bevart som fragmenter, antakelig er de blant pinnene i denne kassa. Foto: KHM, Vegard Vike 2008, CC BY-SA 4.0.
Opprinnelig ble ingen av Gokstadsengene med bunnpinner publisert av Nicolaysen 1885. Langsidene var nemlig blitt hugget over av gravrøvere slik at restene ikke lot seg sette sammen, men hull viste at også de hadde hatt bunnpinner. Fra Osebergfunnet hadde et ukjent antall av sengene bunnpinner, men bare 192 og 191 («Sheteligs seng», 234) lot seg rekonstruere.
«Sheteligs seng» er en av flere med pinnebunn. Tusjtegning: KHM, ukjent, CC BY-SA 4.0.
Ståndseng fra Norsjö, Nordsverige
Frittstående, senere seng med pinnebunn fra Norsjö, Nord-Sverige. Ågren 1978: 84.
Den udaterte Norsjö-senga regnes til renessanseformene på grunn av vulsten på sengevangen. Sjøl om stolpekonstruksjonen griper videre bakover er den neppe eldre enn 16-1700-tallet. Ågren beskrev den blant de løse møblene som blir vanlige, brukt midlertidig og oftest uten utsmykning. Kilene vitner om en seng som var laget for å demonteres, men det var også en funksjonell måte å stramme opp en knirkete seng. Over en sidebjelke med gjennomgående tapp og stor kile, er et tynnere bord som er felt inn i sidestolpene. Ikke i museets gjenstandsdatabase. Takk til Konrad E for tips!
Avbildninger av lavabokjele med fat og stativ finnes ofte i innledningen til Le Roman de la Rose. Her fra 1353, Bibliothèque de Genève MS fr. 178, f. 1r.
Jeg vasker mine hender i uskyld, og vil ferdes om ditt alter, Herre. Salmenes bok 26.6
Lavāre er latin for å vaske seg, og håndvask var i middelalderen en viktig seremoni, særlig knytta til mat og bønn. Vi har en rekke gjenstander knytta til handlingen, i første rekke en form for kar, en servant og et håndkle. Sammen ble de kalt lavabo og kunne befinne seg i et lavatorium. Man vaska seg i det rennende vannet. Karene kunne ta mange forskjellige former, fra tutekanner, via akvamaniler og utsøkte bordfontener, til ulike former for hengende sisterner eller lavabokjeler.
Roman de la Rose, 3. fjerdedel av 1300-tallet, BNF?? (Muligens denne?)
Med lavabokjele ser vi for oss et bolleformet kar med (minst) to tuter og oppheng. Det finnes under navna lavabo (som egentlig er hele vaskestasjonen), eng: hanging laver, fr: puisette og ty: lavabokessel.
Hva vi tror om Lavabokjeler har endret seg en del siden 1990. Tidligere dominerte bronsekjelene fra 1400-tallet i forskningen, og man tolket kjeler i keramikk som etterlikninger av dem, ofte med henvisning til Theuerkauff-Liederwald 1988. På bilder og i tekst fantes de imidlertid tilbake til midten av 1300-tallet («hanging laver» nevnt i regnskap fra 1355. link, city of London. Roll A7). Så fant arkeologene ut at keramikkjelene kunne være langt eldre (uten at det er grunn til se dem som forløpere for bronsekjelene). I Nederland og tilgrensende områder av Nord-Tyskland kan de føres tilbake til før år 1300. I spydspissen for dette skiftet var Verhaeghe 1991, Gross 1995 og Müller 1996 (og særlig 1997). Oppmerksomheten har åpna for nytolkning av keramikkfragmenter, og de siste årene har tidlige avabokjeler dukket opp flere steder.
Lavabo i innledningen til La Roman de la Rose, tidlig 1400-tall, Gallica.BNF Français 805, f. 1r.
Til tross for dateringsskiftet finner vi fremdeles tolkninger blant arkeologer som henger igjen i et eldre syn på relasjonen mellom lavabokjeler av metall og keramikk, så vær på vakt!
Forskjellige beholdere for håndvask. Müller 1997. Av billdet ser vi at han bruker den velbevarte Utrecht-lavabokjelen fra 1400-tallet som arketype.
Tidlige Lavabokjeler
Müller 1997 plasserte lavabos til tida fra 1200-tallet til 1500-tallet, og nevnte tidlige keramikklavabos fra seint 1200- og tidlig 1300-tall kjent fra Belgia, Nederland og Oldenburg i Tyskland. Seinere har flere kommet til.
Belgia
Lavabo fra Belgia (Verhaeghe 1991)
Nederland
Müller 1996 viste til lavabokjelen fra «Nieunburg[sic], Niederlande, datiert in die Zeit um 1290/1300 und markiert damit den bislang ältesten Horizont, med henvisning til Janssen 1983: 138-141 og Verhaeghe 1989b: 71 [egentlig 1991] .»
Lavabo fra Nederland (Verhaeghe 1991).
Oldenburg, Tyskland
Lavabo fra Oldenburg i Tyskland (Müller 1996: 164)
Geneve, Sveits 12-1300-tall
Heege & Baeriswyl 2019: «Abb. 99: Genf, Franziskanerkloster. 1 Glasierter und mit Auflagen versehener Lavabokessel mit Röhrenausgüssen und Stegen, 13./14. Jahrhundert; 2 Weitere Fragmente dieser Ware aus dem Kanton Genf. Zeichnung M. 1:4.» De har henta bildet fra Joguin Regelin 2011: fig. 12. Hun presiserte at fragmentene nede til høyre er fra andre kar.
Glassert lavabokjele med fire tuter fra Franziskanerkloster i Geneve, Sveits, etablert 1264. Utgravd i 1999 og datert til 12-1300-tallet. Den ble ifølge Regelin 2011 identifisert ved hjelp av D. Alexandre-Bidon, bekreftet av F. Verhaeghe i 2008. Den er omtalt i diskusjon om rørtut-fragmenter i Heege & Baeriswyl 2019.
Rekonstruksjon etter Regelin 2011.
Fragmentene fra Reichsburg, Wersau
Gross 1998 nevner fragmenter av lavabokessel blant store mengder keramikk datert til 12-1400-tallet fra Reichsburg Wersau (i dag Schloßmühle), funnet i 1996-97: «Det andre [Wersauer Fragment] stammer fra kragen på en såkalt lavabokjele, kun glasert grønngul på utsiden uten bruk av engobe (Plate 162,26). Sporene etter perforeringene er godt synlige på den indre veggen, noe som indikerer at vannet strømmer gjennom en av de to eller tre Grommets skal lette. Paralleller til Wersau-versjonen, som imiterer en lavabo-kjele i metall, er – glasert og uglasert – fra St. Michaels kloster på Heiligenberg kjent for Heidelberg.» Fragmentet er for lite til at bildet sier noe meningfullt, og Heiligenberg-kjelen er datert til 1400-tallet.
Noen seinere lavabokjeler
Vi tar med et par godt bevare seinere lavaboer, og noen av de skandinaviske lavabokjelene av kobberlegering.
Fragmenter av lavabokjeler i Gross 2012, Plate 31 1 øvre del av kanne; grå, middels godt glattet utvendig, horisontale lister presset ut av vegg, loddrett list plassert på tut, dia. 9 cm, funn 14°; 1907-1913. 2 overdel med håndtak; Grå, vertikal stang plassert på solid håndtak, diam. 9 cm, funn. 38, Halde SO. 3 helletut; grå, vertikal stripe påført; Halde S 4 Øvre del av lavabo; grå, dia. (på krage) 15 cm; Halde SO. 5 WS med tutfeste Lavabo; Grå; Halde SO. 6 WS med tut Lavabo (?); Grå; Halde SO. 7 Feltflaske topp; grå, dia. 3 cm, funn 360°; 1907-1913. 8 WS med håndtak (eller kantine?); mørkegrå, rektangulært rullestempel; Halde SO. 9 Standring feltflaske; grå, dia. 15 cm, lager SO.
Lavabokjele fra Aalst Hoptmark, siste fjerdel av 1400-tallet.
En nesten intakt lavabokjele fra Aalst Hoptmark er datert til siste kvartal av 1400-tallet, basert på antakelsen om at den er kopla til karmelittklosteret etablert på den tida, jf. de Groote & Moens 2018 som skreiv at den har den kjente pæreformen med to ører og to tuter. Kanten har en kort båndform med lokkspor og hviler nesten rett på skulderen. Karakteristisk rygg mellom skulder og mage tilsier todelt produksjon. Dekorert med ugjennomsiktig glasur og gjennomsiktig kobberholdig blyglasur med «sgraffito»-dekor. Slitasje på ørene og kalklag innvendig antyder bruk som vannbeholder. Med tanke på hvor vanlige lavabokjeler i kobberlegering var, virker de Groote & Moens i overkant forsiktige med å åpne for sekulær bruk og dermed et videre dateringsspenn.
I tillegg ble det på stedet funnet et par fragmenter. Et veggfragment, der ryggen mellom skulder og mage er av glasert rød keramikk. En stemplet dekorasjon viser calvariescenen. Et tutfragment i rødt, glasert keramikk, er mest sannsynlig også lavabo, dekorert med ansiktsmaske med skjegg.
Skandinaviske lavabokkjeler i kobberlegering
De fleste av metall er funn uten kontekst, men stylistisk fordelt på grupper som de skandinaviske (Theuerkauff-Liederwald 1988:369ff). Det er bevart en del svenske i bronse og «malm» tilskrevet en kirkelig kontekst. De er som regel datert til 1400-tallet og seinere, men et par åpner for stilistisk datering til vår periode: Svensk lavatorium i bronse og SHM 42326. Blant de norske udaterte finnes bl.a. T27880 og NF1907.0344. Se også udaterte vievannskjeler C3173, C3136og C23318.
Lavabomugger – en sideform
Lavabomugger i keramikk fra Schmalfelden (over) og fra Stetten am Heuchelberg (under). Etter Gross 1995 fig 7, s. 140. Disse er av en egen type med enkelt oppheng, enkel tut og lite/små hull i toppen. I sin gjennomgang gir ikke Gross noen mer presis tidfesting enn seinmiddelalder, i Tyskland regnet til ca 1250-1500.
Lavabomuggene en særskilt gruppe hengende sisterner av keramikk.
Litteratur
Barnet, Peter, and Pete Dandridge, ed. Lions, Dragons, & Other Beasts: Aquamanilia of the Middle Ages, Vessels for Church and Table. New York: Bard Graduate Center for Studies in the Decorative Arts, Design, and Culture, 2006. – Noen burde sjekke.
Geoff Egan 1998 (2010), The Medieval Household. Daily Living c. 1150-1450, Ex. of London. – lite om håndvask, men under beholdere av kobberlegering nevnes mulige støpte reparasjonsfragmenter til enten kjeler (cauldrons/skillets eller «two spouted hanging lavers«[s. 166], nr 465 og 466, fra overkant som har hatt diameter hhv 13 og 16 cm, begge fra fase 11 (c.1350-1400). En ring i kobberlegering fra fase 12 (c. 1400-1450) tolkes som mulig oppheng til «hanging wessels of various forms», illustrert med hanging laver fig 137, s. 170. Diskuterer ikke keramikkfunn. Til håndvask nevnes også akvamaniler og «ewers»[s. 158], «tripod ewers»[s. 161] (kanne), og fat («gemellions»)[s. 158]. «fragments from spouted lavers and ornate aquamanili and flagons may possibly also be present.»[s. 161] – refererer Lewis 1987 og Theuerkauff-Liederwald 1988.
Gaimster D. & Verhaeghe F. 1992: Handles with face-masks: a cross-Channel type of late medieval highly decorated basin. In: Gaimster D. & Redknap M. (eds.) 1992, Everyday and exotic pottery from Europe c. 650-1900. Studies in honour of John G. Hurst, Oxford, 303-323, s. 314.
Christian Holst 1886, s. 17: omtaler en fra Hovestuen fra Bergen med utstyr, bl.a. «Messingkjedel, som var bestemt til at hænge under Haandklædet og der stadig være fyldt med Vand; denne Kjedel er aldeles tilsvarende til dem, der endnu kunne findes i flere af Tyskerbryggens Handelsstuer og Skytningsstuer i Bergen. Nu er den overflyttet til Gols kirke.» Slike var altså vanlige på Bryggen, og ble først seinere overført til kirker.
Hans L. Janssen 1983a: ‘Later medieval pottery production in the Netherlands’, in: P. Davey/R. Hodges, Ceramics and trade. The production and distribution of later medieval pottery in north‐west Europe, 121‐185.
J.M. Lewis 1987, Bronze Aquamaniles and Ewers 700-1700.
Müller 1996, «Novationsphasen und Substitutionsprozesse. Regelhafte Vorgange am Beispiel des Handwaschgeschirrs im Hanseraum aus archaologischer Sicht», i Wiegelmann G. & Mohrmann R.-E. (red), Kulturelle Pragung im Hanseraum. Nahrung und Tischkultur im Spatmittelalter und in der friihen Neuzeit, Beitr. Volkskult. Nordwestdt. 91, Munster, 125-165, 164 Abb. 10). [s. 164 mangler i forhåndsvisningen!!]
Anna Elisabeth Theuerkauff-Liederwald 1988, Mittelalterliche Bronze- und Messinggefäße. Eimer – Kannen – Lavabokessel. (Bronzegeräte des Mittelalters, Band 4).
F. Verhaeghe 1991, «An Aquamanile and some Thoughts on Ceramic Competition with Metal Quality Goods in the Middle Ages», i E. Lewis, Custom and Ceramics. Essays Presented to K. Barton.
De Groote K, Moens J. & De Brandt h. 2006, Tijd voor Pottenkijkers. Cataloog bij de tentoonstelling ‘Gelieve de werf te betreden. 25 jaar archeologie in de Aalsterse binnenstad’, Aalst, cat. nr. 6.
De Groote k. 2008, Middeleeuws aardewerk in Vlaanderen. Techniek, typologie, chronologie en evolutie van het gebruiksgoed in de regio Oudenaarde in de volle en late middeleeuwen (10de16de eeuw), Relicta Monografieën 1, twee delen, Brussel, s. 240-242 og fig. 188-189; – to fragment av lavaboer, en i rød glasert keramikk og én i såkalt Tournai-keramikk fra klosteret Beaulieu i Petegem, datert til tidlig 1500-tall. Begge har kropp og skulder/kantdel formet separat og satt sammen etterpå, som framgår av utstående søm/rygg. Ryggen fungerer som et festepunkt for to horisontalt festede, diagonalt stående pølseører og for begge tutene. Båndformet kant med et lite lokkspor på kort, innsnevret nakke. Én har diameter kant 122 mm og høyde ca 165 mm. Den andre har ryggen, hvor tuter og ører er festet, lavere. Noter: Gaimster & Verhaeghe 1992, 314; Müller 1997, 260; Müller 2006, 272-279, Abb. 83.
Koen de Groote & Jan Moens (red.) 2018, Archeologie en geschiedenis van een middeleeuwse woonwijk onder de Hopmarkt te Aalst, RELICTA MONOGRAFIEËN 16 ARCHEOLOGIE, MONUMENTEN- & LANDSCHAPSONDERZOEK IN VLAANDEREN – Funnet 2 fragmenter og én hel lavabo i keramikk sannsynligvis tilknyttet et karmelittkloster datert til siste kvartal av 1400-tallet. Den hele har den kjente pæreformen med to ører og to tuter. Kanten har en kort båndform med lokkspor og hviler nesten rett på skulderen. Karakteristisk rygg mellom skulder og mage tilsier todelt produksjon. Dekorert med ugjennomsiktig glasur og gjennomsiktig kobberholdig blyglasur med «sgraffito»-dekor. Slitasje på ørene og kalklag innvendig antyder bruk som vannbeholder. Et veggfragment med ryggen mellom skulder og mage er av glasert rød keramikk. (fig 123) Med stemplet dekorasjon som skilder calvariescenen. Et tutfragment i rødt, glasert keramikk, mest sannsynlig også fra lavabo, dekorert med ansiktsmaske med skjegg. «Denne sjeldne formen ble brukt i den rituelle håndvasken, vanlig i de høyere kretser og i religiøse og klostermiljøer284. Vasken brukes hovedsakelig funnet i en religiøs sammenheng». Note 281- 284: De Maeyer et al 2014, de Groote 2008, de Groote et al 2006.
De Maeyer W., Van Cauwenbergh S., Klinkenborg S., Taelman E. & Cherretté B. 2014, Aalst Hopmarkt – fase 2. Onderzoek van de pandgangen en de poel, Solva archeologie rapport 25, Erpe-Mere, s. 48;
Müller U. 2006: Zwischen Gebrauch und Bedeutung. Studiën zur Funktion der Sachkultur am Beispiel mittelalterlichen Handwaschgeschirrs (5./6. bis 15./16. Jahrhundert), Zeitschrift für Archäologie des Mittelalters, Beiheft 20, Bonn. s. 272-279, Abb. 83.
Michelle Joguin Regelin 2011, «La céramique médiévale en Suisse occidental – Etat de la connaissance dans les cantons de Genève, Neuchâtel, Valais et Vaud», i Archäologie Schweiz, Schweizerische Arbeitsgemeinschaft für die Archäologie des Mittelalters und der Neuzeit und Schweizerischer Burgenverein (Hrsg.), Siedlungsbefunde und Fundkomplexe der Zeit zwischen 800 und 1350. Akten des Kolloquiums zur Mittelalterarchäologie in der Schweiz, Frauenfeld, 28.–29. 10. 2010. Basel 2011, 449–464.
En liten 1300-talls rosarius- eller relikvieveske fra Bock-samlingen i V&A-museet i London. Veska havnet i samlingen i 1863. Foto: V&A-museet.
En veske på veggen av Victoria & Albert museet i London er blant de mest populære kildene til rekonstruksjoner av almissevesker fra 13-1400-tallet. Veska er liten, bare 9 x 9 cm i kvadrat. Den tilhører samlingen etter Franz Bock (1823 – 1899). For tiden er den ikke utstilt.
De fleste rekonstruksjonene tar utgangspunkt i Timothy Mitchells dokumentering av vesken på A Stitch out of Time fra 1995. Det er elementer av vesken som ikke er like flatterende, så ofte tar rekonstruksjoner utgangspunkt i andre kilder samtidig. Across the Ages henter for eksempel inn brikkevevde kanter og tyrkisk knute.
Vi skal se om det ikke er mulig å trekke ut ytterligere noen detaljer.
For det første framstår dateringen til 13-1400-tallet som unødvendig upresis. Det var ved den første kataloginnføringen da vesken kom inn i samlingen i 1863, at den ble datert til 1400-tallet. I 1888-katalogen ble dateringen revidert til 1300-tallet med følgende tekst:
BAG of coarse linen, embroidered with green, blue, red and white silks, in long stitch, in diaper pattern of squares and crossed line forms. German. 14th centy. 3½ in. sq. Bought (Bock Colln). […] It may have been used as a reliquary or for carrying rosary beads.
Hvor eksklusiv var veska egentlig?
Vi finner eget veskemakerlaug i Paris og en del bevarte vesker som er brodert med figurative motiver, med gulltråd og edelsteiner. Sammenliknet med dem framstår denne veska som en nøktern affære. På 12- og 13-tallet var slike vesker en populær kjærestegave blant de bemidlede.
Ifølge handelstakster fra Bergen fra 1282 skulle Silketråd skal selges for 14 øre pundet (428,64 g). Med andre ord skulle silketråd i 1282 være 26 ganger dyrere enn lintråd etter vekt. Til sammenlikning var silketråd kun fem til sju ganger dyrere enn lintråd i de engelske Great Wardrobe accounts fra 1330-åra. (Crowfoot m.fl. 2001: 152) Forskjellen kan antakelig tilskrives avstand både i tid og geografisk.
Selve broderingen kunne trolig utføres som husflid, og man slapp utgiftene til profesjonelt utført arbeid. Geometriske mønstre var relativt overkommelige også for uøvde, og det åpner for en langt større utbredelse enn når det var utført av profesjonelle.
For en kvinne i en bedrestilt handelsborger-familie på midten av 1300-tallet er en silkeveske klart innafor. De rikere borgerfamiliene forsøkte å etterape adelens livsstil, og med 1300-tallets handelsrevolusjon kunne de forbigå dem i rikdom. Det er noe av bakgrunnen for tidens luksuslovgivning. Når folk får bedre råd er det nettopp i slike ting som vesker hvor silke først får sin plass. Spørsmålet blir hvor langt videre ned i de sosiale lagene man kunne unne seg slik luksus.
Et sjeldent sett med bilder fra før samlingen ble tatt ned finnes på drakt.no.
Frantz Bock 1859-71, Geschichte der liturgischen Gewänder des Mittelalters: oder Entstehung und Entwicklung der kirchlichen Ornate und Paramente in Rücksicht auf Stoff, Gewebe, Farbe, Zeichnung, Schnitt und rituelle Bedeutung, 3 bind. bd 1 1859, bd 2 1866, bd 3 1871. Skriver om broderte vesker som luksusgjenstand bd 1 s. 219ff.
Michael Camille 1998. The Medieval Art of Love. London: Harry N. Abrams. – Skriver omkring sidene 51-53 at med den høviske kjærligheten hadde vesker vært brukt som gaver kjærester imellom. På 1300-tallet [men når?] var de også moteriktige gaver.
Joan Evans 1952, Dress in Mediaeval France. Oxford: Clarendon Press. – Hevder s. 18 at det på 1200-tallet var vanlig “[to] wear an aumônière or pouch hanging from the belt. This was usually of embroidered silk; such pouches were often made by ladies and given as presents to their lovers.”, med referanse til Liénor i Guillaume de Dôle, en 1200-talls fransk romanse.
Vevstol, oppgitt til 1500-tallet, men trolig langt yngre (den ser ut til å ha separat brystbom). Rotknær er brukt både i stol og i overbygning. Konstruksjonen er sammenleggbar, og de to sidene holdes sammen av tre strekkfisker. Dalarnas museum, Sverige.
Middelalderens maskiner er kule. Og få er like kule som flatveven, vevstolen som supplerte oppstadveven. Hold dere fast, er blir det teknisk: Skal du ha hovler, skaft og trøer, og vevskje i slagbom, må du ha en overbygning. Som vi ser av bildene kunne den variere i størrelse fra en svær ramme til en enkel liten bukk. Vevskjeen bør ikke skubbe borti veven på under- eller oversida, slagbommen kan ikke henge kloss oppi hovlene, heter det, men heller ikke være for langt unna slik at skillet må gjøres større enn nødvendig. Allikevel er mange vevstoler tegnet slik at salgbom og skaft har felles oppheng.
Bryst- og strekkbom finnes ikke på vevene før på 1600-tallet. Garnbom (varpbom) og tøybom rådet grunnen aleine. De kunne bli tegnet med låsingen som hindret dem i å snurre.
Skaftene var opphengt i vippepinner (hester) og trinser. For toskaft var hester eller trinser alene tilstrekkelig, men skulle det veves med flere skaft var begge nødvendig. For treskaft kunne det brukes en trekantet hest.
Veveren Åsa Martinsson har snakka om Naama-typen (boksramme) og Alexander-typen (med enkel overbygning) som to middelalderske hovedtyper. De er også kalt henholdsvis «helbyggd vävstol» og «mellanståndarvävstol«. Hoffmann kalte dem «vevstol med hel ramme» («Box frame») og med overbygning («leiner») med leinearmer vendt mot veveren.
Med den store variasjonen i utforminga av overbygningen på mellomstendervevstolene kunne vi antakelig ha trukket ut flere typer. Avbildninger viser også ulike varianter fra jordgravde stolper til mobile konstruksjoner med strekkfisker, mer eller mindre integrert i rommet de befinner seg i. De kunne være med eller uten integrert sete. Kanskje kunne et alternativt, mer funksjonelt, skille være muligheten for å uavhengig justere avstand til slagbom og hovler?
Alexander-typen (enkel bukk)
Denne alexander-vevstolen er mye avbildet i vevhistorier. Naken filosof som vever, “the naked philosophers” of India»? Alexanderromanse, ca. 1250, muligens laget i st Albans, Cambridge, Trinity College Library MS 1446, fol 32v. CC BY-NC 4.0.
Åsa Martinsson beskriver Alexandertypen som en enkel konstruksjon. På bildet over er perspektivet sammensatt, vi ser vevstolen både ovenfra og fra siden. Fire bein holder to langsgående stokker. De holder oppe en enkel overbygning eller bukk med en stang tvers over veven (på tegningen ser det ut som om den står på én side) hvor trinsene til hovlene (skaftene) er tredd på. Bildet viser et enkelt oppsett for toskaft, men samtidig en komplisert, mønstret vev. Trøene er festet foran i vevstolen. Slagbommen med vevskjeen henger i et snøre fra overbygningen. Det framgår ikke hvordan tøybommen er låst, men varpbommen er låst med en fastbundet pinne.
Her er er et annet eksempel på vevstol brutt ned til sitt enkleste. Konstruksjonen hviler på fire påler, nedgravd for stabilitet. To horisontale stokker er underlag for varpbom og tøybom. Slagbom og hovler ser ut til å ha felles oppheng. Opphenget for slagbommen er ikke tegnet inn, men det må ha vært der for den ville ellers ha hvilt mot renningen. Hovlene er detaljert tegnet med trinser, hester og trøer, men kan virke litt misforstått? Varpbommen er låst med en lang kjepp, som antakelig gir varpen litt fleks. Skillepinner mangler, men har sannsynligvis vært i bruk. « Livre que fist Jehan BOCACE de Certalde des cleres et nobles femmes». 1400-tallet. BNF, Français 12420, fol 69r.Samme vevstol som over, men nå i bruk. « Livre que fist Jehan BOCACE de Certalde des cleres et nobles femmes». 1400-tallet. BNF, Français 12420, fol 71r.
Naama-typen (boksramme)
Donorvindu, veverne, Chartres-katedralen. Vanligvis datert til 1215-25, men spinnehjulet under antyder at det er minst hundre år yngre (eller sveiver han tråd på snelle?). Slagbommen kan kanskje tolkes som den har opphengsramme i tre? To trøer under og to trinser over peker mot toskaft, uten at sjølve skaftene med hovler er synlige. Via univ i Pittsburg.Vevstol dekonstruert ved at ramma (boks-ramme) nærmest er brettet ut så vi ser inni fra alle tre kanter samtidig. Den har inntegna separat oppheng for slagbommen. Trøene er festa i forkant. Hovlene er bundet opp i trinser og hester. En børste henger på ramma og på gulvet står ei krukke, Åsa gjetta at det var klister til varpen. Dronning Isabellas psalter, England ca 1303-8.Boksramme av typen kjent fra «Naamas vev»Rigid oppheng for slagbom, men hovlene er utelatt. The Triumph of Minerva: March, detail of the weavers, c.1467-70, by Francesco del Cossa, Palazzo Schifanoia (Ferrara)Eldste eksempel der veven ser ut til å være satt opp på skrå, som er vanlig på bevarte skandinaviske vevstoler. Rigid oppheng for slagbom. Fremdeles mangler bryst- og strekkbom. Personen i midten klargjør ny varp, mens personen til høyre klargjør tråd til skyttelen? Ukjent kilde, 1400-tall?Keurboek, Ypres, Flandern 1366, tapt i 1914. Tomanns-breivev (broadloom). Øye 2016 fig 3. Motsatt hva som hevdes er det hverken første bilde av breivev eller av spinnehjul.
T-bukk
Andrea med skyttel i handa. Her ser vi hovler med hester og trinser, og det kan se ut som slagbommen har rigid oppheng. Renningsbommen, sikkert tøybommen også, hviler på to bukker, eller er det tøybom under og separat brystbom vi ser? Også også overbygget er tappet ned i bukkene. PISANO, 1337-42 Relief Campanile, Duomo, Florence.
Enkeltdeler
Trinse og hest
Vevskje
Vevskje (reed) er funnet i Riga 1100-tall (el ca 1200?), Braunschweig 1200-tall og Winterthur ca 1300.
Fragmenter av vevskjeen, «Teile des Weberkamms mit 10 bis 11 cm Zirhnen in 1 cm», 1100-tallet. Caune & Ose 2006, fig 7 nr 1.
Hovler og skaft
Hovlene ble først bundet på et hoveltre, så de skulle bli like store, før de ble tredd på skaftene.
Hovler? Denne måten å lage hovler på var vanlig. Fraværet av knuter gir mindre slitasje på varpen. Caune & Ose 2006, fig 7 nr. 4 og 5.
Moderne rekonstruksjoner
Blant moderne rekonstruksjoner finner vi
«Naamas vev» av Åsa og Martin Martinsson, med boksramme.
En tilsvarende men større boksvev på Middelaldercentret Nykøbing, Falster er utført av Olof Andersson, tømrer ved Kulturen i Lund, etter Åsas og Martins forarbeid. Tine Ditmar Unnerup vever på Anderssons vev her, og Åsa Martinsson her.
Litteratur
Helena Březinová og Michal Ernée 2005, «Model of a horisontal treadle loom«, EXARC – uten slagbom, men med en liten vevskje som fløt i veven. Wessex Archaeologys 3D-modell virker som den er basert på deres rekonstruksjon og mangler både slagbom og vevskje.
Renata Windler 1994. «Spätmittelalterliche Webkeller in der Altstadt von Winterthur (Kanton Zürich)», i G. Jaacks & K. Tidow (red.) Archäologische Textilfunde–Archaeological Textiles. Textilsymposium Neumünster NESAT 5 1993.
Renata Windler 2008, «Mittelalterliche Webstühle und Weberwerkstätten – Archäologische Befunde und Funde», i Archäologie und mittelalterliches Handwerk–Soester Beiträge zur Archäologie 9, 201–215.
The Oseberg bench C55000/115. 92,5 cm wide, 33 cm deep and 28,5 cm high, it is larger thant it looks. The legs are all modern, the fragmented originals left with a consistency between tofu and fog after beeing boiled in alum. Luckily the seat was treated with creosote in stead. Foto: KHM/ Storbekk, Elin Christine. CC BY-SA 4.0.
Found among the rubble on the Oseberg ship was a low and wide bench or stool made with seat from oak and four legs from some softer wood. In spite of its aparent simplicity, the seat has a complex form with the thickness increasing around the mortises for the leg tenons and thinning towards the sides and ends. Seen from above, the seat approach the trapezoid with rounded ends. The trough-mortise-&-tenons are oblong, the mortises probably made from two bored holes and the remaining wood between them chiseled out. The current tenons are modern, probably coloured to fit the treated seat. They are wedged, but it is not stated if that was the case for the originals. The legs are splayed, but in one direction only.
Top side. Notice the oblong tenons. The seat seem to be from radially split wood. Foto: KHM/ Storbekk, Elin Christine. CC BY-SA 4.0.The seat is in relatively good condition, and you can see the traces from a rounded inshave and swift cuts with a blade to camfer the edges. Foto: KHM/ Storbekk, Elin Christine. CC BY-SA 4.0.Remains of legs. It looks like the tenons are on the left. They look fragmented and I’m not sure if the were wedged or not. Foto: KHM/ Farnes, Elisabeth. CC BY-SA 4.0.
Sagån (or Sala Hytta) stool (or table?), Legs 10,5 cm, 45 cm wide, 20 cm deep and with elevated sides.
Grieg called the Oseberg bench «the kitchen stool» and compared it to a find from Sagån, Sala, Sweden (Almgren 1907). Generally called the Sala hytta stool. Lately, Vlasatý 2024 has pointed us in the direction of a whole bunch of similarly aged stools. Sven Skildbiter interpreted the bench as a table top.
In my opinion, the extra thickness around the mortises alone is sufficient to denote this as a seat rather than a table. Despite its width, it was clerly meant for one person only, demonstrated by the placement of the legs. The lack of height both for this and for the Oseberg chair is a reminder of how little we know about viking age seating habits.
Pilatus i doms-stolen vasker henda for sitt ansvar, Naumburgerdomen ca 1250. Via Commons.
Vi har tidligere snakka om stolpestoler som ikke var dreid, spesielt Blakar– og Gålås-stolene. Her er temaet bevarte, dreide stolpestoler. Samtidige avbildninger finnes det flust av, både i to og tre dimensjoner. Ringpfostenstuhl, kaller tyskerne dem når en madonna troner på dem. Også en gruppe av bevarte benker og pulter finnes i samme stil, og bilder av senger. Forskning på de norske stolene er det allikevel mindre av.
«Byzantinske», blir denne felleseuropeiske stoltypen kalt i eldre norsk og europeisk litteratur.(Fett 1907) Det forklares med at tilsvarende dreide stoler er avbildet i bysantinsk kunst ca. 400-1200, og på grunn av den formidlende rolla den østromerske kulturkretsen hadde spilt «for teknikker som i 1100-årene så å si dominerte møbelkunsten på det europeiske område».(Bugge 1957) Seinere har man i stor grad gått over til å kalle typen «romansk», uten at det er særlig mer opplysende. Urnes, Baldishol og Vallstena er trukket fram som skandinaviske eksempler på denne felleseuropeiske typen.(Kielland 1932)
Stoltypen har en lang produksjonstid her til lands, og gikk over i bygdehåndverket – blant annet kjent som Ryfylkestolen. Allikevel er det så seint som i 1583 vi for første gang hører om en «stole-drejer» i skriftlige kilder.(Norges kunsthistorie 3) Nyere varianter på Maihaugen her og her, og et par til her. Sverige her. Typen ble også med over Dammen. Ett skille som er dratt mellom eldre og yngre utgaver, er tjukke stolper i de eldre, der de yngre er smekrere.
Blant møbelhistorikerne diskuterte Eames 1977 Vallstena-gruppen fra Gotland i relasjon til den engelske Hereford-stolen. Appuhn 1979 er standardverket, og tok for seg dreide møbler med utgangspunkt i Isenhagen-klosteret og det øvrige tyske tilfanget. Han diskuterte en del av de svenske, men ingen av de norske stolene. Det svenske materialet er mest utførlig dekket i avhandlinga til Karlson 1928, mens det norske savner internasjonalt tilgjengelig litteratur utover Grieg 1928. Anker 1968 ila gruppen en svært kort visitt. Mens Hauglid 1969 avskreiv de to stolene fra Urnes og Baldishol som seine, regna Anker dem som de eldste, vakkert utført med tettstilte sprosser i rygg og mellom armlene og sarg. Felles for de norske kunsthistorikerne var at de i svært liten grad sammenliknet de norske eksemplene med det samtidige europeiske tilfanget.
I seinere år har et nederlandsk funn blitt nærmere undersøkt med hensyn til konstruksjonen, mens et sørtysk funn fra folkevandringstid knyter bånd bakover i tid.
Urnes
Urnesstolen. Setehøyde 59 cm, rygghøyde 81,5 cm, dybde 50,5 cm, bredde fra 58,5 til 69 cm. Foto: Jiri Havran, Fortidsminneforeningen (opphavsrett).
Stol i Urnes stavkirke, F284-8, eies av Fortidsminneforeningen. Stolpestol som vanligvis dateres til 1100-tallet, fylt med dreide sneller i ryggen og under armlenene. Flattrykt kule avslutter rygg- og setestolper. Stolper, sprosser og sarg i ask, sete i eik. Fortidsminneforeningen omtaler den som lav, men med en setehøyde på 59 cm er det en smule misvisende. Stolen har kommet i skyggen av kirkebygget, den er mye omtalt men lite forska på.
Nicolaysen 1862 nevnte den ikke blant kirkas inventar, og ennå i 1879 ser en bevissthet om stoltypen ut til å mangle. Blix 1895 gir fremdeles de mest detaljerte, men ikke målsatte, tegningene av stolen. Roar Hauglid mente stolen neppe kunne være middelaldersk, og ville datere den til 1500-tallet eller begynnelsen av 1600-tallet, «da dreierfaget kommer særlig på moten med stoldreiere, rokkdreier osv.»(Hauglid 1969: 68) Ennå i 1973 ville han hensette den og Baldisholstolen til etter middelalderen. Ellers er den allment anerkjent som vår eldste dreide stolpestol. Stoltypen regnes fremdeles som vanskelig å datere, men det utelukkes ikke at den er like gammal som kirka.(Stang 2017: 165)
Mangelen på gode beskrivelser av stolen har gjort at den har falt utafor den europeiske forskningsfronten. Appuhn 1979 etterlyste en nærmere studie av den. Stolen likner mest på Husaby-stolen, og vi får tro at Appuhn ville betegna ryggstykket også på denne som «flettverksstil» med sine dype riller og lys/skyggeeffekten de gir.
Baldishol
Baldisholstolen, høyde 98 cm, bredde 64 cm, dybde 54 cm. Setet: Høyde 41 cm, bredde 54 cm foran, dybde 46 cm. Foto: Nasjonalmuseet/Andreas Harvik
Stol på Nasjonalmuseet som vanligvis stedfestes til Baldishol kirke, har en datering til 1200-1250, dreid i bjørk og med sete i gran. Dedekam 1926 betegna den som furu, men det er åpenbart feil. Legg merke til de løse ringene, som vi finner igjen på Herrestad-stolen.
Appuhn 1979 etterlyste en nærmere analyse av stolen. Vi kommer tilbake til den i en seinere post.
Lunder-stolen
Lunder-stolen D7642. 87,5 cm høy, setet 45,6 cm bredt og 40 cm høyt. Bonden overtok den og én til ved reparasjon av kirka i 1882, til museet i 1933. Den andre ble omgjort til krakk. Foto: Drammens museum
Lunder-stolen, Buskerud. Samme rygg-konstruksjon som Baldishol-stolen med dreide sprosser satt sammen i rektangler.(Christie 1993: 325) I Drammen Museums innberetning fra 1933-38 ble den meldt som innkommet stol fra Lunder stavkirke i Soknedalen. Opprinnelig var det to slike stoler i «bysantinsk stil», men bare én er bevart. Ryggen er fylt med sprinkelverk av dreide stokker satt sammen i rektangler som blir mindre og mindre inn mot sentrum. Hele bakstykket er i ask, sarg, forbein og brett av bjørk og sete av furu. Sarg og sete er 1800-tallsreparasjon, og hele stolen pusset opp med rød bondemaling og setet lett marmorert. Den sammenliknes med Baldishol-stolen, men er lettere og langt mindre monumental.
Stolen antas gjerne å være fra før Svartedauden, yngre enn Baldishol-stolen men så nært opptil at den ikke kunne antas å høre til seinere etterlikninger. Antakelsen er basert på tilknytninga til Lunder stavkirke, som gikk ut av bruk etter svartedauden.(Drammen museum 1933-38: 80-2) Etter mitt syn er den langt yngre. For det første er det metodisk feil å bruke ei kirkehistorie til å datere en flyttbar stol til før Svartedauden. For det andre peker de tynne beina og mangelen på monumentalitet mot en annen rolle. Den gamle stavkirka stod ved sida av den nye ennå i 1743, og «hadde vært i stadig brug lige siden den var blevet gjenfunden efter den Sorte Død og videre indredet i 1644».(Rygh, Buskeruds Amt: 49) Stolen kan vel så gjerne skrive seg fra denne innredninga, eller seinere.
Norsk stol på Nordiska Museet
Fett 1907 omtalte en norsk stol tilhørende Nordiska Museet. Han regna den for å være samme type som Urnes og Baldishol, men fra seinere tid. Dermed har den blitt lite omtalt, og jeg har foreløpig ikke klart å identifisere den på museet. Stolen likner Skällvik og Overschie, men framstår som et bondearbeid og vi skal være forsiktige med datering.
Nordiska Museet kunne ikke identifisere stolen i sine samlinger eller bildearkiv, men opplyste at de fleste gjenstander fra Norge er deponert på Norsk Folkemuseum. Nesten alt avfotograferes digitalt ved oversending. Det som ble deponert tidlig er ikke fotografert digitalt, men skulle til gjengjeld ha bilder i svarthvitt på katalogkortet. De konkluderte: «Kanske togs aldrig stolen in i museets samlingar eller så har något annat ovanligt skett som vi inte känner till.«
Overschie, Nederland
Overschie-stolen er rekonstruert av Joost Kramer til 95 cm totalt og 40 cm høy til setet, som er lavt i forhold til de øvrige stolene her. Det er verd å understreke at sjøl om stolen er funnet på en gard, er det lite folkelig ved den både med tanke på dimensjonene og at garden var et adelssete.
Stol funnet i arkeologiske lag som ved keramikk er datert til ca. 1150-1200. Stolen var sannsynligvis eldre, for deler av den var spist av treorm, reparert med tre av klart dårligere kvalitet (pil/selje, ask og or).
Stolen fra Overschie/Schiedam er av ukjent høyde. Stolpene har diameter på 6-7 cm, og kommer fra en relativt liten del av et stort tre. Opprinnelig materiale er bøk, hugd i øvre deler av Rhinen eller Maas. Alle tapper er låst med én til to diagonale plugger. Seteplankene er tynnet på langs, slik at de passer inn i et u-formet spor som går langs alle sidene av seterammen. Setet var 66 cm foran, 42 cm bak, og sidene 55 cm. Inkludert beina er stolen 79 cm bred foran, 55 cm bred bak og 68 cm dyp.
Flere tynnere pinner mangler fra rekonstruksjonen, antakelig dreier det seg om seinere forsterkninger rett under setet.
Utgravningsrapport kom i 2015, Thomasguild diskuterte stolens konstruksjon godt i 2016, og Proos ga ut en kort rapport i 2018, knytta til en rekonstruksjon. Sistnevnte gikk lite inn i historiografien, for stoltypen begrenset til Thomasguild og Appuhn 1979.
Fastlands-Sverige
Husaby, Västergötland
121,5 cm høy, 70 cm bred foran, 65 cm bred bak, 59 cm dyp. Stolpene 7,5 cm diameter. Rygg og sidelener hhv 53,5 og 26 cm høye. Foto: Gotogo, via Commons.
Fra 11-1200-tallet fra Husaby kirke, nå på Västergötlands museum.
Appuhn 1979: Eikesetet slisset inn i sargen. Ramme dreid i ask. Opprinnelig umalt, men forsirt med brente riller. Seinere malt rød på poster, sprosser og sarg og ellers grønn. Dreiingen framstår som upresis. Allikevel det rikeste arbeidet av de skandinaviske. Rygg- og sidelenene er innfylt med dreide strebere, som i midten av ryggen danner et kors. Han kalte stilen med de dype dreide rillene her og på Alpirsbach–benkene «flettverkstil», et uttrykk som også kan passe Urnes-stolen. Det er de romanske buene foran som navngir typen .
Opphav: Anställd vid SHM, Historiska museet/SHM (CC BY 4.0)
Herrestadstolen (116354_HST) har I likhet med Baldisholstolen dreide, løse ringer i ryggen, og dateres til ca. 1250-1349 (tidligere til 1100-tallet). En kopi av stolen står i kirka, omtalt som biskopsstol.
Ikke(?) nevnt av Appuhn 1979, men omtalt av Karlson 1928.
Misterhult, Småland
Stolen er 97 cm høy, 63 cm bred, 48 cm dyp. Opphav: Melin, Pia/SHM (CC BY 4.0)
Stol fra Misterhult kirke ankom Historiska museet i 1893. Datert til middelalder, 11-1500. Sargen er ornert med halvsirkler foran og palmetter bak i utpreget romansk stil. Dreid ryggfylling, hvorav de indre delene er tapt. Framre stolper framstår som dreid, så dampet og bøyd. I motsetning til ornamenteringa peker vel det mot en sein datering.
Ikke nevnt av Appuhn 1979, men diskutert av Karlson 1928.
Litslena, Uppsala
Nordiska Museet, NM 23074, innlevert 1879 av «Listlena» forsamling. Omtalt som korstol fra Litslena kirke. Udatert.
Ikke nevnt hverken av Appuhn 1979 eller Karlson 1928, og mangler i teksten om Litslena kire.
Läby, Uppsala
Stol i Läby kirke. Kringla. Ikke nevnt av Karlsson 1928. Udatert men regnes vel som sein.
Gotlandsstolene
Vallstena, Gotland
Stolen er 106 cm høy, 60-72 cm bred og 53 cm dyp.
Stol fra Vallstena kirke. Kun én av de tre dreide kolonettene foran på stolen er igjen (på nyeste bilde mangler også den siste), og over dem er trepass-buer. Ellers geometriske ornament på sargen. Diskutert av Karlson 1928. Kringla.
En benk og pult i samme stil ble innlevert SHM samtidig i 1906, og sammen utgjør de Vallstena-gruppen. Stolen er blant de skandinaviske stolene som er mest sitert i internasjonal litteratur.
Jeg ville ikke blitt overraska om ryggen viser seg å være sekundær, og opprinnelig hadde vært dreid som Vallstena-benken og de andre Gotlandsstolene.
Diskutert av Appuhn 1979 som daterte den til ca. 1300. Stolper i eik, dreide sprosser i ask og sete i furu. Han sammenliknet den med Husaby, men forenklet, og benk fra gamle Uppsala.
Lärbro, Gotland
Via Guteinfo.
Fra Lärbro kirke, via Guteinfo. Framstår som svært lik Norrlanda-stolen. Er kulene fjernet?
Hereford, England
Alle stolpetoppene er knekt.
Stol i Hereford-katedralen, England. Tapt fotbrett. Buene daterer den til seint 1100-tall/ tidlig 1200-tall, sjøl om stolpene og sprossene er av type som finnes så seint som på 1500-tallet. Penelope Eames sammenliknet den med Vallstena-gruppen, som dateres til 1100-tallet. Stolen regnes altså ikke lenger som Stephens (1135-54) trone.(Eames 1977: 210-12). Nærmere beskrevet 1931, og jf Eames da sammenliknet med stol fra Rusby[sic], Sverige. Hun sammenliknet også med sittende madonnafigur fra Frankrike i Stockholm,
Gert Kortekaas & Marcella Blom med Rogier Kruisman 2011, «Over stoelen en banken. Een middeleeuwse meubelvondst uit Groningen. 2010«. Archeobrief 2: 15-17 – Diskuterer stol-/benkesida fra Groningen funnet 2010 i relasjon til Vallstena-benken, Uppsala-benken (via Greydragon) og Heddalstolen (via ukjent blogg). Bildene av de to siste er bytta om.
F.A.C. Haans 2015, «Bouwhistorisch onderzoek houtfragmenten«, i J. Loopik (red.), Hof van Cyrene – Wonen aan de Schie. Bochtafsnijding Delftse Schie, gemeente Schiedam, ADC Rapport 3617, Amersfoort. s. 157-60, 166-69.
Det vi kan kalle en kasse- eller stolpeseng fra Gokstad. Merk at det bare er kiler i de doble tappene til sidevangene, mens endevangene er plugget.
La oss kikke litt på frittstående senger (norrønt hvíla, rekkja), deres konstruksjon og utseende. I KLNM 15 regnet Hilmar Stigum med tre typer seng: Flatseng, oppbygd seng og veggfast seng. Veggfaste senger regnes for å høre til laftede bygg, og kunne være innbygde skap. Vi kommer tilbake til dem en annen gang. Flatseng var et leie som lå rett på gølvet, på «flettet i salen og senere i andre hus», og kan altså reduseres til madrass og sengetøy. Fokuset her er den midterste, det svenskene kaller ståndsäng og som vi kan kalle stolpe- eller kasseseng.
Vi har en unik samling frittstående senger fra vikingtida. Oseberg rommet minst seks senger av bøk, tre store med ornamentale stolper og tre mindre. Gokstad rommet minst fem senger av eik. En kort seng tolkes gjerne som for sittende soving, men kan det også ha vært en dagseng? Som kontrast er den lengste Gokstadsenga 230 cm lang.
«Sheteligs seng», Osberg. Pinnebunn.
Stigum skrev at begge de to rekonstruerte Gokstadsengene hadde bunn av tynne, i kryssvis anbrakte pinner (dette stemmer ikke). Han antok sengene med pinner hadde flettet pinnebunn, som krevde at halmen var i sekk. «Slike frittstående senger har imidlertid bare hørt hjemme i høyere sosiale lag. Ellers har halmen ligget fritt på en tett trebunn med et teppe oppå, vanligvis av vadmål.» Stigum beskrev formen som velkjent fra europeisk middelalder, med henvisning til M. Heyne 1899, Deutsche Hausaltertümer I. Slike senger passet i langhus, ikke i tømmerhus, og det er ingen norske litterære beskrivelser av frittstående senger fra seinmiddelalderen. Derimot er veggfaste senger bevart på loftene i Numedal og Telemark. Som det framgår av bilder og europeiske forelegg var allikevel frittstående stolpesenger utvilsomt vanlige.
Visuell kilde til tapper med kiler i endevangene, dreide stolper. Ukjent spansk 1200-tallsmanuskript.
Fra Danmark nevnes «foldebænk» = slagbenk i kilder fra 1500-tallet og seinere som ikke må forveksles med skryzitten. Fra Island er det ikke direkte vitnesbyd om frittstående senger, men: «Det ofte omtalte hú[d]fat betegner ikke blot en slags sovepose af skind til rejsebrug, men ses også at være benyttet i skålen. Ifl. Sturlunga saga o.a. kilder har [den] også haft trægavle og ben at stå på, endog hjørnestolper (M. Hald), hvorved det har nærmet sig en løs s.» Sturlunga saga omtaler tre slags senger i islandske hus på 1200-tallet: set, stafnrekkja og lokrekkja. De kunne være avdelt med paneler eller tepper.
Fra Sverige og Skåne har vi de eldste sengene som er bevart over bakken. Også der handler det mest om veggfaste senger, men det ble gjettet at sikken å re opp seng på en benk eller brisk var førmiddelaldersk. Den frittstående senga kalles «ståndseng«, siden eldre middelalder vanligvis utførte i stolpekonstruksjon med sidene tappet inn i slisser eller gjennomgående tapphull i stolpene, og festet med trenagler. Døpefonter og kirkemalerier viser senger med rundskårne eller dreide stolper.
Ståndsäng, Västerbotten. Dreide stolpehoder, sidevangene forankret med kiler i de dreide hjørnestolpene. Slik vi ser mange steder, har sidevangene dreide spiler. Middelalderlige trekk, men seinere. Det er denne sengen Grieg sammenliknet de små Osebergsengene 191 (234) og 192 med, men bemerket at den hadde langt mer komplisert konstruksjon. Tegning J.A. Linder 1875, i Erixon 1970 og Grieg 1928 fig 52, via Unimus.
Bevarte svenske senger:
bevart ståndsäng fra Skåne med middelalderlige stildrag, men er yngre.
bevart ståndsäng fra Hjortsberga k:a i Blekinge viser gotiske stildrag.
en sannsynlig seng, bevart i ôje kapellförsamling, Dalarna. har sengestake, en rikt profilert sengestender, ornamentert med karveskrud – Denne typen seng ble definert som en vest/sørskandinavisk type.
Profilerte sengestolper av «middelaltertype» fra Mora i Dalarne til to senger, innkjøpt til Nordiska museet 1929 og rekonstruert til én seng oppstilt i Venjans-stugan (Back-Mats stuga) i Moragården på Skansen.
Framside av seng fra Albo herred i Skåne har også «middelaldersk form». «Den har tillhört en säng av det slag, som tidigare också i flera exemplar äro kända från östra Skåne och vartill motsvarigheter äro att finna även i Dalarna. (Jfr Sigurd Erixon: Möbler och heminredning, del I, fig. 31-33).«Fataburen 1929.
«Fållsäng«, en sammenleggbar seng hvilende på to krysstilte gavlstendere er avbildet i S. Råda k:a, Värml. fra 1300-tallet. [egentlig ca 1490?]
«Fållbänk» er en mekanisk sammenleggbar seng, om dagen oppbevaringsmøbel, benk, bord, belagt fra 1500-tallet.
Stolpeseng med spileverk. 1200-tall. Ukjent manuskript.Seng med dreide stolper og flettverk i vangene. Bunnen er av spiler og fletta granrøtter. 1600-tall. Vi kjenner igjen flere detaljer fra 1200-tallssenga over. Foto: Mohr, Jens, Skoklosters slott/SHM (CC BY 4.0)
I sum har vi vært innom stolpesenger med to typer vanger (hele og åpent spileverk), tappet til stolpene med enkle eller doble tapper og forankret med plugger eller kiler, og tre typer bunn (planker, pinner og tau). Bunnen er ofte plassert lavt, så konstruksjonen danner en kisteseng, men ikke alltid. Denne allsidige lista er ikke utfyllende for flyttbare senger. Fållsängen, så vidt nevnt over, kommer vi tilbake til i en seinere post.
Hald, M. (1943) Om Soveskik og Sengetøj, i Fortid og Nutid, Tidsskrift for Kulturhistorie og Lokalhistorie, hæfte XV, Dansk Historisk Fællesforening, H. Hagerups Forlag, København, s. 21-41 (af 72 s.)
Vadstena Klosterregler 1451-52: «De som ikke er tilfreds med å ligge på halm og et bjørneskinn, skulle ha priorinnens tillatelse for å ligge på bolster, vadmelslaken eller linlaken. Bolster var altså et skritt opp fra halm med skinn oppå.»
Rustningshistorie – en arena for verdifulle nytolkninger og seiglivede myter om hverandre. Hvorfor er det slik? Vi skal kikke litt på det, og samtidig introdusere den underkjente norske rustningshistorikeren Otto Blom.
Otto Blom (1830-1903) var artillerioffiser med en sterk militærhistorisk interesse. I 1867 utkom han med Bemerkninger om Kongespeilets Affattelsestid. Ved hjelp av rustningsteknologien som ble beskrevet, ville han gi et bidrag til å datere skriftet som i 1848 hadde blitt oversatt av filologen Rudolf Keyser med hjelp av bl.a. Munch. Bloms datering står seg, og selv om en del detaljer er tilbakevist, utgjør verket ennå en sentral introduksjon til 1200-tallets rustningshistorie.
Blom hadde en kildekritisk tilnærming til skriftlige kilder og avbildninger, og nyttiggjorde seg det sparsomt tilgjengelige arkeologiske materialet. Blom tok inn illustrasjonsmateriale fra den internasjonale litteraturen, men la også til noe norrønt billedmateriale. Ikke minst nyttiggjorde han seg de nye norrøne kildeutgivelsene. De fikk stor internasjonal oppmerksomhet, og allerede i 1855 hadde John Hewitt (1807-1878) presentert Kongespeilets og Landslovens våpenbestemmelser for et internasjonalt publikum. Blom utvidet bruken av det norrøne tekstmaterialet, og inkorporerte også arkeologisk materiale, bl.a. fra Nordiske Oldsaker.
Blom var en varm tilhenger av Hewitt, og baserte seg tungt på ham. Som Blom skriver et sted: «Jeg benytter Leiligheden til særligt at anbefale dette fortrinlige Skrift til den, der maatte ønske at gjøre sig bekjendt med den ældre Middelalders Vaaben.» I sitt Pantheon glemte han heller ikke forløperen: «Til disse forfattere hører sir Samuel Meyric, hvis ovenfor citerede Værk ei alene har den fortjeneste at have brudt isen for det videnskabelige Studium af Middelalderen Vaaben, men endnu er at betragte som et Hovedverk ved dette Studium.» Hewitt stod altså på Meyriks skuldre, men hadde øyne for alle de feil og misforståelser som et slikt pionerarbeid drar med seg.
Bloms etterfølgere har gitt ham et påfallende blandet ettermæle. Gustav Storm (1886, i arkiv for nordisk Filologi III, s. 83-88) var relativt balansert: «selv om ikke alle Detaljer her er uomtvistelige, synes det dog sikkert, at Hesterustning og Knæskinner ikke kom i almindelig Brug før henimod Midten af 13de Aarhundrede.»
I 1914 utkom filologen Hjalmar Falk (1859–1928) med sitt standardverk, Altnordische Waffenkunde (se Falk for folket). Han stod på Bloms skuldre, slik Hewitt hadde stått på Meyricks, og gjennom sin polemiserende gjengivelse har Falk gitt Blom et ufortjent dårlig rykte. Blant annet mente Falk paradoksalt nok at Blom gikk for langt i sin tekstkritikk, samtidig som han overså at Blom var ukjent med fenomen som eksotisering i malekunsten.
I sitt forord til Jónssons oversettelse av Kongespeilet fra 1920, vektla Falk Bloms henvisning til brynjebroka og kneplatene «som skal henvise til tiden efter 1250, samt brynkniven, som synes å peke på en enda senere tid.» Falk mente Blom forholdt seg alt for ensidig til billedstoffet. «De litterære dokumenter gir supplerende oplysninger som i betydelig grad modifiserer hans slutninger. Således kjennes kneplatene i Tyskland og Frankrik alt fra slutningen av 12. årh.»(Falk 1914: 189) Dolken var ikke vanlig, men nevnes enkeltvis som ryttervåpen i end eldre tid.(1914: 124) Brynjebroka, som Blom hevdet neppe fantes omtalt før midten av 1200-tallet, mente Falk derimot, med henvisning til Schulz 1889: 35[eg. 29] at «et tilsvarende kledningsplagg med sikkerhet tør forutsettes som nødvendig del av drakten. Sikre holdepunkter for tidsbestemmelsen gir således intet av de nevnte ord.» I virkeligheten ga ikke Schulz noen slik støtte til Falks spekulasjon, og brynjebroka forblir unik i sin samtid – vanligvis omtolket til gamboised cuisses.
La oss avslutte med å se nærmere på et knippe av rustningsteknologiene Blom diskuterte:
Brynje. Blom mente spangbrynjer var utvetydig påvist, og identifiserte dem med skjellrustning (scale armour), men han avviste Meyricks brynjeteori med henvisning til en rekke arkeologer som har forkastet den.(note 20 m.fl) Han raljerte over forkjemperne som han omtalte som antikvarer. Den mest outrerte utøver av ring-mail-teorien fant han i von Sacken (note 21): «Kortest og mest eksplisitt finnes teorien om den tidlige midelalders ringbrynjer framsatt i von Sackens «Die k.k. Ambraser Sammlung», Wien 1855, bd 1 s 57-62″. Meyricks brynjeteori var tidligere blitt tilbakevist av Hewitt 1855, og av seinere autoriteter som Ffoulkes 1912 og Laking 1920. Men det var for seint. Teorien hadde allerede blitt popularisert av berømte Viollet-le-duc i 1850-åra, og ble blant annet videreført ukritisk av Ashdown 1925. Først så seint som i 1959 kunne Claude Blair slå den forhåpentligvis siste spikeren i kista for en teori som nektet å dø. Historikere videreførte Meyricks teorier og brakte dem ukritisk inn i miljøer som sjelden stakk snuta ut i spesialfeltet rustningshistorie. Slik fikk teoriene et «zombieliv».
Pláta var sentral for Blom. Tidligere hadde man ment at bruken av en jernplate til vern av brystet hørte 1300-tallet til, men Blom refererte til at tyske diktere beskrev «plate» allerede fra begynnelsen av 1200-tallet, hyppigere etter 1250. Han identifiserte pláta i Hirdskråen som brystplate. Her gikk han imot en eldre tradisjon som siden Dolmers hirdskrå-oversettelse i 1666 hadde tolket ordet som en stridshanske. Vosgraff beskrev det som 1834: 233: Plate- eller brynjehanske. Filologen P.A. Munch hadde i en kritikk av Vosgraff fra 1835 påpekt at stridshansker i seinere handskrift av Hirdskråen var dekt av ordet brynglófar. I stedet lanserte Munch den alternative betydningen av pláta som «parérplate eller et slags skjold», og Vosgraff 1837 aksepterte Munchs redefinisjon. Blom 1867 s. 77 missa imidlertid denne distinksjonen, og trodde at ennå Munch 1858 s. 608 gjenspeilte synet fra Dolmers tid. Dette, mente Blom, gjenspeilte en seinere bruk av ordet. Til tross for Bloms identifisering av Pláta som brystplate har middelalderhistorikere benyttet Munchs mer kjente definisjon helt opp til vår egen tid.
Panser. Ordet er allment anerkjent som en betegnelse på tekstilrustning, men uttrykket «vælsvartaðum» har vært vanskelig å tyde fordi det ikke opptrer andre steder. Blom hevdet at ‘svertet’ i ett manuskript (tekstvitne) var byttet med ‘lukket’, som han mente ga mer mening. Han han snakket om ‘opplukket’ o.l., «blødt og opplukket eller opplydset [opptrevlet] lerret». Blom regnet denne tolkningnen som mer plausibel enn «svertet». – varianten er sortudum. (ordboka har bare ett oppslag på ordet svarta, flere på sorta, men med samme betydning.) Seinere norske og internasjonale forskere har holdt på betydningen svertet, gjerne med henvisning til de svarte Lybeck- og Stendalpansrene, uten at spørsmålet har nådd noen nærmere avklaring.
Litteratur
Vosgraff 1834: Norriges Krigshistorie i Middelalderen. Første Deel. Krigskunst, Krigsmaterial og Krigsskueplads
Peter Andreas Munch 1835, Anmeldelse av Vosgraff i Anonym anmeldelse [av P.A. Munch] 1835 i Maanedsskrift for litteratur bd 14, s. 287ff.
N. Nicolaysen 1862-66, Norske Fornlevninger, Christiania. Om hjelm i Setesdal note 4 s. 258; Om det ene trekantskjoldet i Vang. s. 116; Om det andre s. 117.
Otto Blom 1867, «Bemerkninger om Kongespeilets Affattelsestid» s. 72, fig 5 og s. 79 fig 9. Aarbøger for Nordisk oldkyndighed og historie. – tar også her for seg våpenhistorien. Og går bl.a. til rette med P.A. Munch om tolkningen av Plata.
Alwin Schulz 1889, Das höfische Leben zur Zeit der Minnesinger, Leipzig, II: 35. «Den oberen Teil der Beine und den Unterlieb deckte jedenfalls, wie bei der Civiltracht, die niderwat«.
Hjalmar Falk 1920, «Militærvesenet», i Finnur Jonsson (red.), Konungs skuggsjá, Gyldendal.
Laking 1920, arms and armour through seven senturies – betegnes som monumental typologisk studie, jf Dupras 2012 «still the longest single publication on the subject».
Vokstavler var vanlige notisbøker i middelalderen, og er godt kjent både før og etter. De kunne være laget av tre, elfenbein eller metall. Jo hardere treslag, jo tynnere kunne tavla være. Skriften på vokstavler er gjerne spissere og har færre slepelinjer enn de skrevet med blekk. Den ble skrevet med griffel/stylus, et skriveredskap med spiss i den ene enden og avrundet eller flat «viskelær» i den andre.
Vokstavle fra Oslo C60005/072. 072) Innrissa streker hjelper voksen å feste seg. 15,2 x 4,9 cm, 9 mm tjukk. Kanten er 1,1-1,7 cm brei.(Nordlie m.fl 2020)
Universitetsmuseene rommer en rekke slike fra byutgravningene, og andre steder. Mest unik er en fra Hopperstad stavkirke, datert til seint 1200-tall. Den utmerker seg ved utsmykningen med innfelte trestykker på for- og bakside og langs kantene, men mest spennende er at voksen og teksten på den er bevart, skrevet i latinske bokstaver. Tavla rommer opptegnelser fra en gardsrettsak fra Graven i Hardanger, ytelser av garder og personer i Åkre, Kvinnherad, Strandebarm, Voss, Øystese(?) og Herdla, notiser om lokale begivenheter og en del latinske gloser med norsk oversettelse. Den har tekst datert til 1200-tall, ca 1300 og omkring 1350 før den fant sitt hvilested under kirkegulvet. (Hødnebø 1960, 110, DN 13 nr 2)
Innbundet vokstavle fra Hopperstad kirke C13270. Seks utsøkte små tavler datert til seint 1200-tall, med læretui. «Boka» er 8×4 cm og de seks bladene er til sammen bare halvannen cm tjukke! Tavler i bøk, innfellinger i kirsebær, lind og valnøtt. Utsmykningen på den ene utsida utgjorde 72 6 x 6 mm store kvadrater. De gjenværende 28 forteller oss hvordan de er laget, med det som framstår som tynne finérplater fra ulike treslag limt oppå hverandre med fibrene i samme retning. Deretter ser emnet ut til å være skåret opp i kubber fra siden, diagonalt på fibrene. Til slutt er en og en kvadrat skåret eller splittet ut. På de fleste er flisa i midten tjukkere enn de andre, så bunten av finérplater har neppe vært særlig tjukkere enn at én kubbe kunne tas ut. Ellers varierte de enkelte finérplatene en del i tjukkelse.
Eget forsøk
Mitt eget forsøk på vokstavle er av noe lønneemner jeg hadde liggende, høvla og kutta til, og med hull for hengsling boret og filt ut. Forsenkingene tok jeg ut med hoggjern. Bivoks ble varma opp i ei kjele og tilsatt en dæsj kullpigment.
Jeg tilsatte voksen i flere tynne omganger, og varma opp tavla i ovnen mellom hver gang så laga skulle smelte skikkelig sammen og trekke seg godt nedi treet. Det er viktig at voksen slutter litt nedafor kanten så overflata beskyttes bedre. Jeg satte inn treet med linolje etterpå, så det ikke skulle skape problemer for voksens heft. Til slutt var det å surre silketråd som hengsling. Ellers er vel pergament- eller skinnstropper vanlig, men jeg ville ha noe som tåler å bli varma opp til voksens smeltepunkt.
Resultatet er en smule enklere enn Hopperstad-tavlene, men fungerer godt nok. Nå gjelder det bare å få tak i en griffel!
Halv kurvbunn eller -lokk fra Søndre gate, Trondheim N12024 funnet i 1971. Udatert og uspesifisert treslag. Stubben av et piletre ble funnet i nærheten (kan være selje?). Pinner og pisker er omtrent like tjukke. Hovedsystemet er enkeltfletting. Nærmere kanten er endene på stakene stukket inn på begge sider av bunnpinnene som på moderne kurver. Det er ingen spor av bark. På nyere kurver er to-pisk vanlig hovedsystem i bunn. Foto: Vitenskapsmuseet/Ole-Aleksander Ulvik. CC BY-SA 4.0.
Kurvfletting regnes som et tidløst håndverk men som det meste av alt vi har omgitt oss med, bør også det kunne plasseres geografisk og kronologisk gjennom forskjeller i teknikk og materialvalg. Håndverket har etterlatt seg få spor i skriftlige kilder, er lite avbildet og i arkeologiske funn er gjerne for fragmenterte og skjøre til at de lar seg konservere.
Interessen for håndverket nærmest eksploderte på 1800-tallet. Dermed kan vi med en viss rett regne det som et konstruert tradisjonshåndverk. Ettersom feltet i våre dager også domineres av praktiske lærebøker med et nærmest tidløst syn på hva som er «tradisjon», kan det være en aldri så liten utfordring å orientere seg. Vi gjør et forsøk ut fra noen historiske kurver.
Ordet kurv finnes som låneord i religiøse tekster på formene korf og korvér, oversatt fra latin canistrum og betegnet antakelig fletta kurver. De norrøne orda var hrip(kløvkurv), svarende til nynorsk rip, og kippa (kurv), svarende til nynorsk kipe. En kurv bundet av teger kaltes antakelig tægja, av tág (tæger).
Fokuset her blir kurver flettet på stående ribber med pil og pil-lignende materialer. Binding i strå og teger, og fletting med spon, fortjener egne omtaler. Begge hovedteknikkene, både fletting og binding, er i Norge belagt tilbake forbi vikingtida, men vi veit mindre om detaljkonstruksjoner og formvariasjon. For å klassifisere de forskjellige teknikkene er det greit å bruke et system utvikla av arkeologen Willeke Wendrich, basert på egyptisk materiale. Hun så på fem aspekter (Wendrich 1999):
1 Basic structure – identifisere systemer bestående av en lang og flere parallelle pisker
2 Beginning and end of the basic structure (avslutninger)
3 Incorporation of raw material
4 Construction of the shape
5 Decoration
6 Additional features
Sjøl med den kraftige avgrensinga vi har gjort på flettetyper, sitter vi igjen med et stor mengde muligheter når det gjelder hovedsystem, forsterkninger, avslutninger. Mange er vanskelig å identifisere ut fra arkeologisk materiale, for eksempel enkeltfletting (krever et oddetall staker) og fletting med to pisker (kan brukes på partall). Elementer som framstår som dekorasjoner kan ha strukturell funksjon og omvendt. La oss kikke på hva vi kan lese ut av et knippe konkrete kilder.
Wendrich 1991: 58. Forskjellige hovedsystem. Oversikten dekker ikke skråfletting og kan ikke brukes til å skille enkeltfletting (a) fra fletting med to pisker (kke avbildet).
Tilfeldig ordliste
Pinner, bunnpinner, ribber.
Pisk, pil, skinne, kløyvde pilevidjer,
Staker, stendere, ribber.
Hovedsystem som krever ulikt nummer pinner/staker:
Enkelfletting/enkelpil
Hovedsystem som kan bruke likt nummer pinner/staker:
Kurvfletteren i Longthorpe-tårnet ca. 1330. Kurvfletteren representerer ‘arbeid’,. Bak ham står ‘bønn’. De formidler Guds bud til sankt Antonius og oss: «[SIC FAC ET S]ALVUS ER[IS]» (‘Gjør slik og du vil bli frelst’). Som med sivfletteren vi har vært innom tidligere, representerte kurfletteren et beskjedent håndverk. Det er i denne beskjedenheten, og ikke som noe uttrykk for hvor vanlig det var, vi finner forklaringa på at kurvfletteren er så sjeldent avbildet i middelalderen.Foto: James Alexander Cameron 2015, CC BY-NC-SA 2.0 (utsnitt)
På vestveggen i Longthorpe-tårnet i England er noe så uvanlig som en kurvfletter i arbeid avbildet omkring 1330. Han sitter på en sekk med emnet i fanget og slår piskene på plass med en treklubbe. Stakene er langt tjukkere enn piskene og systemet framstår som enkeltfletter, sjøl om det er vanskelig å fastslå.
Kurvfletteren, tydligere bilde av Glass Angel, Flikr.
To kurvflettere 1400-tallet
To kurvflettere avbildet i et ukjent fransk 1400-tallsmanuskript. Den ene har en merlespiker/pren til hjelp i arbeidet Via.
Korstolene st Pierre-katedralen, Poitou, Frankrike
Brødkurv, korstolene i Poitiers-katedralen ca 1250 har to runder med forsterkningsfletting i hver sin retning, men det passer ikke med tre- eller fire-pisk. Feilrepresentasjon, eller ukjent type? Tilslaget er konvensjonelt, og kraftig. Hovedsystem framstår som enkeltfletting. . .
Fiskefeller, britiske øyer
Fiskefeller, utløpet av Severn, England, 1300-tallet. Laget av pil og hassel. Ingen spor etter annet enn enkeltfletting? Foto: The Black Rock Lave Net Heritage Fishery.
Fiskefeller, England 1300-tallet. Se også her. Og her. og Themsen. En fiskefelle har spor etter to-pisk, mens andre har tre- eller fire-pisk.
Kurvbunn 22028 Glimmingehus, vollgraven, 11-1500. 60 cm diameter. Foto: Historiska Museet.Tilsynelatende mangler innerste del av kryssflettingen, utenfor den er det som framstår som enkeltfletting, men likt antall pinner og upresis tegning kan peke mot andre typer. Størrelse og plassering gjør det fristende å tolke det som en flettverksgabion?
Kurven fra Riddarholmskanalen
Båt 11 i Riddarholmskanalen, Stockholm, sunket 1495, rommet en halvkuleformet kurv med midtgrep, flettet i toskaft på varp av hele vidjer, som stråler ut grepets to festepunkt ved en grovere kantvidje. Innslag av kløyvde vidjer. Stockholms Stadsmuseum 18.445. Typen regnes som en vanlig middelalderlig form.
Mary Rose 1545
Flaskebeskytter der hovedsystemet ser ut til å være to-pisk, forsterket med tre- eller fire-pisk på magen. Hovedsystemet er stedvis påfallende likt skråfletting.
Gerard David, Jesu fødsel ca. 1510-15
Kurven viser en rekke moderne teknikker. Lokk: Kantet med ni-piskflette med tre totter tilsyntelatende bundet til toppen med et tege-liknende materiale. Foto: The Met. Public domain.
Nederlandsk maleri av Gerard David, The Met: En kurv ved sida av Jesu krybbe rommer båndene barnet skulle reives i. De tolkes også som en henvisning til jesu offer; til svøpingen av jesu’ døde kropp etter korsfestelsen. Kurven er ikke en rein bruksgjenstand, men har ornament i form av farger og varierte systemer.
Nederst ser vi kanten begynt med en tre-pisk (three rod wale), fulgt av det som framstår som skråfletting (french weave) eller enkeltfletting, så to-pisk (S and Z pairing/twining weave) med kontrastfarger, ny tre-pisk (three rod wale) og skråfletting. Så er det en fire-pisk fulgt av ny runde med skrå- eller enkeltfletting, avsluttet med en kant (trac border). Lokket har (pairing weave) er kantet med ni-piskflette med tre totter, tilsynelatende bundet til toppen med teger.
1400-tallskurv
Enkel brødkurv med tilsynelatende enkeltfletting, enkel kimming oppe og nede (tre-pisk?), og enket tilslag (to foran en bak?). Føtter og hanker av pinner.
praktisk introduksjon med fagbetegnelser. Beskrivelse av rundbunnet kurv med åtte bunnpinner + én, for hovedsystemet er enkeltfletting, avsluttet med to-pisk. Kantene har enkeltfletting avsluttet oppe og nede med tre- eller fire-pisk. Kanten legges med utafor-tre-innafor-to: Avslutning ved at sju av stenderne bøyes litt over fletningen den venstre legges mot høyre innenfor to, utenfor tre og innenfor to og så ut. Ditto med andre, tredje, fjerde og femte. Når man kommer til den sjette, lar man den gå innenfor to, utenfor tre men så bare innenfor én og så ut ved siden av den forrige. De øvrige stenderne legges som de første.
To-piskkant brukes på små kurver, to jevne pisker, innenfor én og utenfor én, alltid med venstre over høyre. Tre-piskkant er lik, men utenfor to og innenfor én. Fire-piskkant utenfor tre og innenfor én, men kan også legges utenfor to og innenfor to. Fem-piskkant utenfor fire og innenfor 1, brukes mest på større kurver som ved-, vogn- og vuggekurver.
Lokk gjøres enten som bunnen, eller lager en ring som passer åpningen hvor tverrpinner surres fast og det veves frem og tilbake med høvlet pisk. Lokk som bunnen hamres med rundhammer for å få krumming, små stendere settes inn mellom ribbene og det legges en fire-piskkant før stenderne felles som på en kurv.
I sin neste bok hadde Øde revidert teknikken. Han presiserer at bunnen avsluttes med to runder to-pisk og presenterer en annen type tilslag.
Finn H. Gulliksen 1932, Kurvarbeide : praktisk veiledning. Introduserer flere teknikker, inkludert skråfletting. Bruker nesten konsekvent andre betegnelser enn Øde, og langt mer utfyllende på teknikker enn Munksgaard.
Delte flettverkskurvene i fire grupper: 1) fletting på liggende ribber, 2) fletting på stående ribber, 3) sponfletting hvor det ikke er forskjell på innslag og renning og 4) knippefletting der sponene er erstatta av et knippe kvister fletta slik av kurvveggen får gitterlignende mønster. Kurver fletta på stående ribber var ofte festet på trebunn. Kalt kiper (store) og handkiper på Vestlandet.
Han forholdt seg bare til enkeltfletting og skreiv at «Antallet ribber må fortrinnsvis være ulikt for at flettingen skal kunne gå i konsentriske baner opp til kanten av kurven.» Enten fantes ikke skråfletting og kryssfletting i materialet han så på, eller så overså han det.