«Gjestene» av Agnes Ravatn har urpremiere på Lille Scene på DNS, regissør Morten Joachim står for dramatiseringen.
– Først og fremst synes jeg det er en veldig spennende og morsom roman av Agnes Ravatn. «Gjestene» tar opp en del tematikk og problemstillinger som jeg kan kjenne meg smertelig enig. Boken fenget meg fra første stund, og har et slags naturlig kammerspill over seg, sier Morten Joachim.
Handlingen utspiller seg i en hytteskjærgård, og stykket gir et sylskarpt blikk på sosial usikkerhet og misunnelse. Hovedkarakteren Karin sliter med mindreverdighetskomplekser, og spinner seg inn i et nettverk av løgner for å fremstå som det hun ser på som mer vellykket.
– Så er jo spørsmålet, hvor kommer dette fra? Er det noe som har skjedd bare med henne lokalt eller i barndommen, som har gitt henne denne skavanken? Eller er det et større menneskelig problem? Det er veldig lett å trekke paralleller til nåtiden med sosiale medier, og at vi sammenligner oss med andre. Men jeg tror det stikker dypere, jeg tror det er en menneskelig grunnleggende smerte.
Misunnelse som drivkraft
Karin er kanskje ekstrem, men vi kjenner oss alle igjen i henne, mener regissøren.
– Vi får se henne på hennes aller, aller småligste, men hvis vi er ærlige med oss selv, så kjenner vi oss igjen i det meste. Jeg synes stoffet gir oss anledning til å reflektere over hvordan vi lyver helt unødvendig, bare for å oppnå et midlertidig dopaminrush eller anerkjennelse.
Så hvorfor pynter vi på sannheten, selv når vi ikke må? Hvorfor overdriver vi hvor spennende helgen var, hvor flinke barna er, eller hvor suksessrike vi selv er?
–Ofte finner vi ut senere at vi kunne bare vært ærlige, vi kunne vært oss selv. Stykket er en slags reise, en slags kognitiv selvterapi. Karin oppdager i løpet av reisen at hun bare kunne vært seg selv, og det er mer enn bra nok.
Scenekunstens Rolls Royce
Å overføre romanen til sceneformatet gir mulighet til å skjerpe stemninger og til å se historien fra nye vinkler, forteller Morten Joachim.
– Det kan gi oss blikkene, de vi ser for oss når vi leser. Vi kan se tvilen i ansiktet på karakterene. Vi kan se stresset, der svetten pipler ut av pannen. Og så kan vi, fordi teater er scenekunstens Rolls Royce, bruke alle virkemidler, skjerpe stemninger med lys og lyd, og se historien fra en annen vinkel enn når vi leser en bok.
Scenografien i «Gjestene» er inspirert av moderne, eksklusive hytter, de vi ser i glansede interiørmagasiner, men få har råd til i virkeligheten.
– Vi prøver å gjenspeile en lukrativ moderne hytte på Sørlandet, i Grimstad eller noe. Men med materialer som vi andre ikke har råd til, betong og glass som smelter inn i uberørt natur på lekrest mulig vis.
Samtidig har scenografien en leken kvalitet, som gjør at skuespillerne kan omforme den underveis og skape mer metaforiske bilder.
– Vi prøver å lage naturalistiske situasjoner som publikum kan kjenne seg igjen i, men siden dette er teater og ikke en film, så har vi anledning til at karakterene plutselig går ut i mye større uttrykk og viser fram hvordan det indre livet er. På den måten kan vi leke mellom de ulike formatene gjennom hele forestillingen.
Et speilbilde av oss selv
Når publikum forlater salen etter «Gjestene», håper Morten Joachim at de tar med seg en viktig følelse: at vi alle er litt som Karin – og at det er greit.
– Jeg håper at når publikum kommer ut etter å ha sett «Gjestene», så har de både sett et speilbilde av seg selv, men også tilgitt seg selv. Fordi vi er alle skrøpelige, og vi har alle vårt. Og hvis vi kan begynne å se litt mer positivt på oss selv, så tror jeg vi blir bedre mennesker overfor andre også.