Det begynte med små tekster på Facebook. Geir Gundersen skriver om hvordan livet er akkurat nå, uten kona Liv Riiser, som han har vært gift med i over 50 år. At tekstene skulle bli noe mer enn utløp for tanker og følelser, har han ingen planer om. Sønnen, forfatter Trygve Riiser Gundersen, mener derimot at han burde utvide tekstene til et større manus. Geir svarer at han ikke orker, men i det samtalen er over har noe endret seg.

– Då skjøna eg at eg eigentleg ikkje hadde noko valg. Eg var på hytta, gjekk rett til kjøkkenbordet og skreiv dei første setningane i boka.

Hyllet for sine personlige kommentarer

I åtte måneder skriver han om livet med Liv, om sykdomstiden og hvordan de to sto sammen.

– Eg visste frå første bokstav at det måtte bli eit korttekstformat. Eg visste og at eg måtte følgje kronologien i sjukdomstida, men bryte den med refleksjonar eller «utbrot» frå den skrivande nosituasjonen, forklarer Geir.

Det var Liv som var familiens skribent. Hun kom til Vårt Land som kulturjournalist i 1984 og jobbet i avisa helt til hun ble pensjonist. Hun var en profilert skribent, hyllet for sine personlige kommentarer og bredden i det hun skrev. Hun var en anerkjent kritiker av litteratur og teater og reiste landet rundt som medlem av Heddajuryen.

– Ho hadde ein heilt særmerkt stil som skribent og kom veldig nær lesarane sine. Eg møter stadig folk som har teke vare på tekstene hennar, sier Geir.

En kjærlighetshistorie

“Mi sorg er lys” er en bok om tap, om sykdom, om samhold og tunge perioder, men det er også en kjærlighetshistorie. Om to personer som sto sammen i motgang, og som kom hverandre nærmere i møte med døden. Da Geir møtte Liv synes han hun var vakker, og at de to fikk en god kontakt.

I boka skriver Geir: “Det vart oss. Liv og Geir. Vi fann kvarandre rundt eit bord i Fredrikkekantina på universitetet. Ikkje ei forelsking, men i kontakt, god kontakt som snart vart sterk kontakt. Vi byrja på den livslange samtalen vår. Vi byrja å dele tankar og brokkar av liv, og elska det. Etter eit friskt og lyst drama vaks kontakten til kjærleik.” Geir minnes Liv som åpen.

– Liv var god til å tenkje, skrive - og i heimen: god til å snakke. Ho var familie- og vennekjær.

Å skrive ut sorgen

Hvordan skriver man egentlig en bok når man står midt i sorgen? For Geir var det ikke et alternativ å vente til sorgen var på avstand. Han måtte skrive mens han sto midt i den, selv om det kostet. Han skrev, for så å gråte liggende på sofaen. Den prosessen gjentok han gjennom hele skriveperioden.

– Eg hadde ikkje klart å skrive denne boka om eg ikkje hadde hatt ei glede av å formidle personleg erfaring og refleksjon over den.

Det kan virke som at Geir har funnet en god måte å både bearbeide og stå i sorgen, men han mener ikke at han nødvendigvis har funnet noen fasit som passer alle. Han sier at det å sørge er noe dypt personlig, og ikke noe man kan sette inn i en formel.

– Nokre menneske kan trenge psykologisk eller sjelesørgerisk følgje undervegs. Men det beste er å leve den slik den melder seg, ikkje rømme frå den eller sky den. Eg har erfart at Jesus kjem veldig nær kjerna når han seier i Bergpreika: «Sæle dei som sørgjer, dei skal bli trøysta». Eg trur det gjeld alle variantar av sorg, alle variantar av tap, lys eller mørk sorg, at vegen til trøyst og nytt liv går gjennom sorga.

Savner samtalen som aldri tok slutt

Selv om han beskriver sin egen sorg som “lys”, er han tydelig på at den på ingen måte er over.

– Eg lever enno midt i den. Og merkar kor levande den er og gjer meg. Det er ei eksistensiell fordjuping, over tid, forklarer Gundersen.

Savnet beskriver Geir som både vedvarende og noe som kommer kastende på. I noen situasjoner er det sterkere enn i andre.

– Oftast når når eg blir mint om konkrete deler av historia vår, når eg sit aleine ved matbordet. Eg saknar den løpande, samtalen, den som aldri tok slutt.

I dag er Liv med Geir hver eneste dag, og han sier han ikke trenger å gjøre noe spesielt for å minnes henne.

– Ho minner meg på seg, heile tida! Men eg har ei særleg glede av å gå til grava hennar. Eg har kjøpt ein blå regissørstol som kan leggast saman. Den ligg i den blå bilen min. Når veret er godt, tek eg den med og sett meg ved grava. Eg kan snakke høgt til henne eller vere heilt stille.

Å miste sitt livs kjærlighet til sykdom kan kanskje påvirke troen til enkelte. For Geir har det å miste Liv styrket den.

– Å misse Liv, å erfare å vere heilt knust og djupt lukkeleg samstundes, har gjort trua djupare og enklare. No veit eg at kjærleiken er sterkare enn døden, avslutter han.