Jolleturar

Det var ikke første gang jeg tok turen langs turstien ved sjøen på Joa, men sist gang var jeg på sykkel. Jeg syklet rundt å kikket på historiske steder knyttet til vikingtiden, det er mange av dem her ute. Men nå hadde jeg planlagt å gå turen med en god venninne, mest fordi hun aldri hadde gått her før. Det tror jeg gjelder mange, de vet ikke hvilken fantastisk tursti som ligger her og hvorfor Ormen Lange ligger og speider i Sørnesvågen. Her får man en lettgått tur med havbris og mye spennende historie, så denne stien anbefales varmt.

Turen vi gikk, er del av en merket løype, Sørnesturen. Den finner du på ut.no og hele turen er merket med egne DNT merker, som en av nærturene i Sola kommune. Det er gode muligheter for parkering både ved Sola kulturhus og i Sørnesvågen. Vi valgte å gå frem og tilbake samme vei, men turen er egentlig en rundtur. Dersom du vil gå den merka løypa, er den 9,1 kilometer, middels krevende og du har 96 høydemeter totalt å forsere. Det er ikke allverdens…

Ormen Lange derimot, var det berømte vikingskipet til Olav Tryggvason. Det ble bygget på slutten av 900-tallet og var mest kjent for størrelsen. Det var et langskip som var usedvanlig langt, men jeg er usikker på om Snorre Sturlason(som skrev kongesagaen i Heimskringla) kanskje la på litt. Han skrev nemlig at skipet var rundt 50 meter langt og hadde et mannskap på omtrent 500 mann. Det er mulig at det er kraftig overdrevet, men siden skipet aldri er funnet, vet man ikke sikkert. Navnet kom av dragehodet i front og ormehalen bak. Når seilene var oppe, fløy skipet som en drage over havet. So seier soga..

Det finnes utallige steder rundt Hafrsfjord som kan knyttes til vikingtiden. Selve starten på vikingperioden her til lands, sies å starte med slaget i Hafrsfjord. Her møtte Harald Hårfagre sine motstandere og det hele endte med at han ble konge over landet. Norge ble for første gang samlet til et rike og Harald kunne endelig klippe håret. Det er ikke funnet noe som kan bekrefte denne historien om at slaget fant sted her i fjorden, verken arkeologisk eller vitenskapelig. Men man setter sin lit til det som er beskrevet i sagaen Heimskringla, selv om den muligens er like upålitelige som media idag.

Jeg ble veldig overrasket første gang jeg kom syklende til stranden. Her står nemlig 8 vikingfigurer utskåret i tre, samt Ormen Lange som slanger seg i vannet. Ormen er en lekeskulptur laget av Michael Lengauer i 1986 og gjør at hele området idag kalles for Ormen Lange. De 8 figurene er skåret ut av trær som stod her og kunstneren Oliver Vogt har brukt motorsag. Det er mildt sagt et imponerende syn og gir en helst spesiell følelse av stedet. Like ved ligger Ytraberget, selve symbolet på slaget ved Hafrsfjord. Her kan man virkelig være turist i eget land….

Det var en flott dag og vi var heldige med været. Det er fullt mulig å kombinere turen med å gå både sørover eller nordover, så strengt tatt kan man nok gå rundt hele Hafrsfjord. Men ikke helt i vannkanten alle steder og jeg hadde nok foretrukket å bruke sykkel. Det er fint med tursti på asfalt og grus, men min kropp liker nok best tur i ulent terreng. Men variasjon sies å være bra for det meste og jeg har enda til gode å gå denne turen en vakker sommerdag. Med badetøy og god tid… Det får være til neste gang.

Det finnes noen steder som er vakrere om vinteren og Rennesøy er ett av dem. Selv om det egentlig kan være at øya er finest om sommeren, for jeg har strengt tatt aldri gått tur der på sommerstid. Men jeg har gått mange turer på kryss og tvers av øya, selv om det bare har vært på vinterhalvåret. Her ute mot havet er det nemlig perfekte forhold på den kalde årstiden, med mildt vær og mye lys. Legg til en fantastisk utsikt i alle retninger, så forstår man bedre hvorfor Rennesøy er et flott sted hele året. Det er også et pluss at øya kan nås enkelt, gjennom tunnel fra sør eller ferje fra nord.

Jeg har vært på Hodnafjellet, som er det offisielle navnet på toppen. Det var for noen år siden, en kald og forblåst påskedag. Sola skein og vi lette etter påskeharen. Det var på den tiden barnebarnet fremdeles trodd på påskehare og julenissen. Altså endel år siden.. Jeg tenkte endel på den dagen, da jeg ruslet avsted. Men idag var det ikke tegn til hare noe sted og sola hadde gjemt seg bak et lett skylag. Det var frost i bakken og en kald bris. Men oppå her blåser det nok alltid, tenkte jeg….

Det finnes flere steder å starte turen fra, men starter man på Sel, har man unnagjort de verste bakkene med bil. Sist gikk vi fra Hegglandslia, men det er bare fantasien som setter grenser for hvor langt man vil gå. Eller hvor bratt.. Toppen er ikke høyere enn 234 meter over havet og er det høyeste punktet på Rennesøy. Så da ruver den litt i terrenget uansett og jammen er det bratt nok enkelte steder. Allikevel er området mest kjent for å være en av de eldste kystlyngheiene i Norge.

Kystlynghei er vanlig i alle land som ligger rundt Nordsjøen og allerede i yngre steinalder slo de første bøndene seg ned her på Rennesøy. Her kvittet de seg med skogen, slik at det var gras og lyng som vokste istedet. Denne kunne brukes som beite for husdyra og enda holdes området fra å bli overgrodd, ved at kyr og sau beiter ute hele året. Jeg må innrømme at jeg såg ingen dyr på hele turen. Det var heller ikke særlig folksomt, men det har nok mer med tidspunktet å gjøre. For jeg vet av tidligere erfaring at området er populært.

Jeg har besøkt lynghei tidligere, både i innlandet og utlandet. De ligger ofte ved kysten og er skapt av mennesker gjennom tusener av år. Det synes jeg er fascinerende og jeg kikket etter spor fra fortiden hele tiden. Det er en lang historie av bosetting her ute, noe som har satt sitt preg på naturen. Både  røsslyng og gress var i dvale nå, mens noen steder var einerbuskene enten hugget eller gnaget ned.  Lynghei er en sterkt truet naturtype og Norge har forpliktet seg til å bevare den. Det krever kontinuerlig arbeidet, ved å la dyra beite, brenne eller hogge ned trær, for å hindre at området gror igjen.

Jeg ville nok ikke kalt turen for en topptur, ihvertfall ikke når man starter fra Sel. Tar man en av løypene som starter nede ved sjøen, har man derimot en god økt foran seg. Nå følte jeg at jeg svevde fremover og opp, så det var en ny følelse. Det ble litt klatring over noen steiner på slutten, men snart kunne jeg nyte utsikt i alle retninger. Jeg forstår godt hvorfor man hadde en bygdaborg her under eldre jernalder. Det samme gjorde tyskerne under andre verdenskrig, de bygde murer av steinene som allerede var her.

Som sagt ville jeg gå rundturen. Jeg gikk ytre veien opp til toppen og den indre tilbake. Vil du ha den raskeste, kan du gå opp og ned den indre. Selv om den er noen hundre meter lenger, er den mer lettgått og med bedre sti. Du er mer i lyngheia, mens den ytre veien hadde finere utsikt. Det er satt opp piknik bord flere steder, både i skogen og på utsiktspunkt. Så her kan man hygge seg på tur, uansett hvordan vær og vind er. Både stier og merking er godt vedlikeholdt, så all ære til Rennesøy og Finnøy turlag som jeg antar gjør den jobben. Og ikke minst grunneiere, som tillater ferdsel på sin eiendom.

Jeg har allerede bestemt meg for at jeg vil tilbake til Rennesøy på sommerstid. Mest fordi jeg har lyst til å se lyngheia når det ikke er vinter. Dessuten er det mye annet å oppleve på Rennesøy, selv om de ikke lenger er en egen kommune. Alle de 8 bebodde øyene, som før tilhørte Rennesøy kommune, er nå under Stavanger. Å ta en øyhopping her ute, i det milde, fuktige og maritime miljøet, bør stå på de fleste sin liste over opplevelser. Jeg er ihvertfall veldig klar…

Jeg har alltid tenkt at det gamle navnet på Egersund er mye finere enn det nye. Det har en melodiøs klang og høres gammelt og herskaplig ut, hør bare: EIKUNDASUND. Navnet er et av Norges eldste stedsnavn, det stammer fra norrøne skrifter og betyr sundet mellom eiketrærne. Her har det bodd folk siden steinalderen, fordi stedet ble tidlig fri for is og dermed beboelig. Men glanstiden var nok under vikingtiden, da det kunne ligge tett i tett med skip i havnen. Særlig har historiene om Olav den hellige og hans menn sine besøk i Egersund gjort byen kjent langt utover landets grenser. Det var ofte hit vikingene søkte seg for å ha en trygg havn, mens de planla neste raid ut av landet. Selveste pave Nicolaus IV i 1292 nevnte byen i noen dokumenter, og den ble regnet som en viktig havn for katolikker og for spredningen av kristendom i Norge.

Jeg har hatt mange besøk i Egersund og er usedvanlig betatt av denne lille perlen av en by. Jeg har en tendens til å blande litt sammen, byen heter Egersund og kommunen Eigersund. Ikke spør meg hvorfor… Byen er mest kjent for fiskenæring og fajanse, men keramikkfabrikken ble lagt ned i 1979 og kopper og kar kan nå kun sees på museum. Fiskenæringen har gått ned fra ¨å være stedet hvor det ble ilandført mest fisk i Norge, til mer begrensede mengder. Men mye industri er fremdeles relatert til sjø og båt, så det er en aktiv havneby. Jeg var her denne gangen for å fullføre mitt viking-kart, en reise i vikingen Orvar Odds mystiske rike. Kartet kan fås på Turistkontoret i Egersund og muligens andre steder. Vær forberedt på litt gåing og leting etter stedene. Jeg startet dagens jakt med å lete etter viking-skatten som ble funnet i 1836. Selve Årstad-skatten ligger trygt forvart i Universitetets myntkabinett og det var vanskelig å se hvor den var funnet. Men jeg var på Granholmen, selv om jeg ikke så tegn til skatten.

Etter å ha krysset av for både skatt og haug, siktet jeg meg inn på Hedningholmen. Det var muligens aldri en holme, men snarere en halvøy. Her skal vikingskipene ha blitt fortøyd trygt, siden havnen ikke har noen flo eller fjære.  Det ble tidlig bygget en kirke her, men den vakre trekirken som står nå, ble påbegynt i 1623 og stod ferdig i 1634. Før det antar man at det har vært et slags kultsted, hvor man muligens ofret og ba til de norrøne gudene. Men det er bare mine antagelser, basert på det jeg har lest om historien. Noe informasjon får du fra kartet og leter du godt, kan du finne litt rundt i byen. Men Egersund gjør ikke et stort nummer utav vikingtiden… Uansett, kirken var stengt på en søndag og det var helt greit fordi jeg har vært inne i den ved flere anledninger. Jeg gikk en runde rundt og tenkte på alt som var skjedd her i fortiden.

For å komme til de neste severdighetene fra kartet, må man litt ut av byen. Jeg gikk opp den Gamle prestegårdsveien og lette etter bautasteinen som skulle stå på høyre side. Men den fant jeg ikke. Lettere var det å finne stedet hvor den gamle kongsgården Husabø trolig lå, der ligger nå den gamle prestegården. Det var vanlig i vikingtiden med mange kongsgårder, de reiste mye rundt, de gamle kongene. Skjønt de ble vel aldri særlig gamle, det var rift om makten på den tiden. Jeg gikk innom helleristningsfeltet fra bronsealderen som ligger like ved og fikk se to ferdige og et uferdig skip, hugget i fjellet. Deretter var det en bratt stigning opp til Varberg, hvor det ble brent bål i gamle dager. Denne varslingsmetoden ble brukt ved at det ble tent bål på alle høye topper når fiendene nærmet seg, slik at folk kunne være klar til å møte fare og ufred. Det  var sånn de gjorde det, mellom år 950 og 1814. Fremdeles kan man flere steder se spor etter denne praksisen.

Med bare to mål igjen på kartet mitt, var jeg fast bestemt på at de skulle jeg finne. Dermed ble det samme vei ned igjen og med målrettede skritt gikk jeg etter bautaen. Det var helt tilfeldig at jeg fant den, den stod bortgjemt i en hekk. På andre siden av veien, ligger en liten park med noen gravsteiner. Her kan bautaen ha stått, oppå en gammel gravhaug. Jeg tok en kjapp runde, før det var å trave tilbake til bilen. Nå var jeg begynt å se slutten, så det var bare å gasse på. Siste stedet jeg skulle besøke, var Krossnes/Krossvik. Tanken er at det her har stått et kors, til å navigere etter eller vise at området var kristen jord. Men det var ingenting å se nå, annet enn et byggefelt, hvor jeg ble sett med mistro der jeg gled gjennom gatene i bilen min. Og dermed var jeg i mål. Alle de historiske stedene i Egersund og Sokndal knyttet til vikingen Orvar Odd var besøkt og jeg var blitt litt klokere. Det finnes mye spennende historie rundt oss som er verd å sjekke ut, så dra gjerne til Eikundasund, få tak i et kart og lag din egen vikingreise.

Dersom du har kjørt E39 forbi Vikeså, kan du ikke ha unngått å se det store fjellet som ligger mot nordøst. Det som gjør at denne høye toppen skiller seg ut fra andre høye topper i område, er at du såvidt kan skimte et lite hus mot himmelen, helt øverst. Hver gang jeg har passert Vikeså og ser den toppen, har jeg tenkt at opp dit må jeg gå en gang. Men det ser mildt sagt bratt og utilgjengelig ut, så det har blitt med tanken. Helt til min søster fikk anbefalt turen av en arbeidskollega, han hadde gått opp med barna sine og brukt 2 timer. Hun mente at da burde vi også greie turen…

Det var min søster som mente at toppen lignet på Reodor Felgens heim i Flåklypa. Jeg må innrømme at jeg var enig, begge steder er det bratt opp og god utsikt. Jeg gikk mye å tenkte på akkurat det oppover, da forsvant nemlig min søster som om hun hadde styggen sjøl i hælene. Omtrent som når Reodor Felgen kjører Il tempo gigante og legger inn ekstra giret, så asfalten krøller seg bak dekkene, (for dere som har sett filmen). Jeg har dessverre ingen ekstra gir å legge inn, så jeg seig oppover i mitt vanlige trege tempo.

Min søster har flere andre likheter med an Reodor, hun er rolig, stødig, løsningsorientert og trives best i høgstøvler og ullgenser. Jeg er mer en salig blanding av Solan Gundersen og Ludvig, noen dager overoptimistisk, mens andre dager er det bare ovnskroken og en stille stund som duger. Jeg gikk helst å knegget for meg selv, mens jeg tenkte på Flåklypa og alle de underlige beboerne der. Og hvem jeg kjente som lignet på hvem og hvorfor. Dermed distanserte jeg meg fra slitet opp de bratte bakkene, den høye pulsen, de stive beina, den kalde vinden og haglbygene som kom underveis.

Jeg gikk dessuten å tenkte mye på den dugnadsinnsatsen som var lagt ned for å lage denne stien. Det er Storafjedlets venner som har gjort arbeidet og mange av dem har fått benker, steiner og smug oppkalt etter seg. Vi så mange hyggelige skilt på vei oppover og min søster mente at de gav inntrykk av en viss sans for humor. Den sansen gjenspeiles også i hytta, med skiltet under gjøkurene. «Vennligst ikke tukla med gjøken», er oversatt på engelsk til «Please do not fuck with the koko». Den setningen der skal jeg hygge meg med lenge…

Det er mulig å gå turen som en rundtur, men da anbefales det å gå opp Helgestien. Det hadde ikke vi gjordt, så vi gikk opp og ned samme vei. Helgestien er visstnok betydelig brattere, så med dagens våte og sleipe føre var vi aldri i tvil. Min indre Ludvig hvisket «Det er farlig det» og vi ble heller enige om å prøve oss på rundturen til sommeren. For her kommer vi gjerne igjen.. Egentlig var vi aldri helt oppe på Storafjedlet, det høyeste punktet er på 537 moh og vi stoppet på Fredsbu på 485 moh. Men vi var fornøyd og det er alt som  teller.

Går du opp og ned det som populært kalles Hovedstien, regnes turen som middels krevende. Jeg tror at de fleste vil kunne gå turen på 2-3 timer, alt etter hvor mange pauser man tar. Går du helt til toppen, som vi ikke gjorde, er turen 4,8 kilometer tur-retur og total stigning 424 meter. Utsikten er uansett verd strevet og jeg må si at det var en kjekk dag på tur. På nedturen var det jeg som var den kjappe, da var min søster opptatt med å sanke inn einer, lyng og mose til å lage juledekorasjoner av. Eller kanskje hun skulle bruke det til en finurlig oppfinnelse,  i Reodor Felgens ånd. Jeg spant ihvertfall nedover fjellsiden som Solan Gundersen på knallerten sin…